Hva har dette med meg å gjøre?
Jeg stilte meg selv dette spørsmålet da jeg så en reklame for en mobiltelefon ( tror det var Sony Ericsson) som viste en ung kvinne i futuristiske klær og omgivelser. Hun var i en setting som ikke på noen måte liknet på virkeligheten, men derimot var dataanimert fra topp til bunn. Jeg tenkte: Hva har det med meg å gjøre at denne unge kvinnen bruker denne mobiltelefonen? Det var umulig for meg å identifisere meg med noe som helt tydelig ikke var virkelig.
Datateknologi har gjort det mulig å fremstille uvirkelige verdener hvor alt følger andre lover: hvor en persons utstråling blir gjenspeilet i hvordan omgivelsene er. Dette har reklamen gjort seg bruk av, selvsagt. Dermed har reklamens ”reseptorer” i oss flyttet seg fra nytte til drømmen om å “være noe”, å leve i en annen verden, hvor jeg er vakrere og bedre og alle liker meg. Problemet med denne verdenen er, som med alle verdener, bortsett fra den vi lever i, at den ikke finnes, den er en illusjon som ikke løser menneskenes problemer. Menneskenes problemer er jo som kjent alltid bundet opp med konkrete relasjoner eller mangel på slike. Reklamens “branding”-tankegang nærer oppunder menneskers lengsel etter det evige, det som på alle måter er fullkomment.
Dette gjør at vi blir selvopptatte, for i denne fullkomne og evige verdenen er andre mennesker bare rekvisitter i mitt eget lille prosjekt. Det er bare i denne konkrete verden vi lever i, denne ufullkomne verden, at andre mennesker blir virkelige mennesker for meg. Derfor er denne drømmeverdenen en fallitterklæring overfor den faktiske verden, hvor vi eldes, ikke alltid ser topp ut, hvor ikke alle har fokus på meg hele tiden og hvor ting ikke forandres bare fordi man bruker en ny parfyme.
I denne verden er det ikke det overfladiske som gir resultater i lengden, men troskap, tillit og kjærlighet. Men kjærligheten omtolkes i den fiktive medieverdenen, og det gjør at vi ikke alltid kjenner igjen ekte vare når vi ser det. For i vår verden er det mye trivia. Det nytter ikke å late som om det ikke er sånn. Og sannheten skal gjøre oss fri.
Det kan virke som om den religiøse lengselen mennesker hadde tidligere, er blitt flyttet til medias fiktive drømmeverden. “Stjernene” er blitt våre guder, symboler på det absolutte, frie liv, lykke, velstand, evig glede.
Men vi sier jo stadig ting som at “jeg er glad jeg ikke er stjerne”, “det er jo ikke sant at man blir lykkelig av å drikke cola” osv. Vissheten om at reklamen lyver, er også en del av vårt kultur. Men det bekrefter jo nettopp hvor sterkt disse løgnene taler til oss: selv om vi vet det ikke er sant, klarer vi ikke å la være å tro på det. Drømmen om fullkommenhet lever i beste velgående i oss, uansett hvor mye vi sier til oss selv at ingen er fullkomne. Slik vil det alltid være. Men ønsker vi virkelig at det er ting som kan kjøpes for penger som skal nære drømmen vi har om en bedre verden?
