Forfallet
Radioselskapet (program på kulturkanalen NRK P2 hverdager 16.03-17.00, anbefales!) har en liten motkulturell greie gående for tida. De har sett seg lei på alle slankeprogrammene, tilbudene om å komme i form, få av seg julefettet, kjempe mot forfallet, minske kroppens alder osv som det kryr av på nyåret: januar har jo blitt selve selvpinings- / selvforherligelsesmåneden, og treningsstudioene flyter over av folk som vil se enda litt bedre ut. Derfor har de gående en spalte som heter: “forfall – bedre enn sitt rykte”. De har snakket med en filosof som har fortalt lytterne at de skal dø en gang (og det måtte selvsagt en filosof til for å si det), og i dag intervjuet de en kokk med stor sans for fett og sukker.
Radiomenneskene påpekte at hvis kjærlighet er meningen med livet, og det er ganske utenkelig å kalle kjæresten sin for en kålrot, selv om det er veldig sunt, men derimot naturlig å kalle vedkommene “sugar”, “honey” osv (det kan innvendes at dette gjelder mest på engelsk), så burde det fortelle oss at ikke alt det som fører til kroppslig forfall er av det onde.
Så lurer jeg på, ka e bæst? Forfall eller fanatisk kroppshysteri? Egentlig tror jeg at begge deler er utslag av en feil holdning til kropp som får to sånne utslag. Kroppen er ikke lenger “meg”, den er et “det” som representerer “meg” og forteller hvordan “jeg” er. Tykke mennesker er dumme og late, tynne mennesker er sunne og har selvkontroll. Tenk etter, så er det nok sånn du tenker du også.
Det handler faktisk om å elske kroppen sin – med måte: å akseptere den som den er – også det med måte. Jeg er også som alle andre, alt for opptatt av det som har med kropp å gjøre, men likevel tror jeg at vi vil bli lykkeligere hvis vi ikke lenger ser på kroppen som en fiende, noe vi skal overvinne. Det er det mange både overvektige og helsefreaker som tenker: kroppen er mot meg: den er ond. Og dermed: jo mindre den ser ut som en faktisk kropp av kjøtt og blod, jo bedre er det. Derfor sminke, hudpleie og plastisk kirurgi, og ikke minst retusjering av bilder i reklame osv. Men kroppene våre er jo like unike som resten av oss! De har sin egen spesielle verdighet fordi de er oss. Og de forteller historien om oss. Målet må jo være å se ut som alderen sin. For da har jo livet satt noen spor, og formet oss til å bli dem vi er.
Å si det er én ting, å leve det en annen. Ha et kroppslig og balansert år!
