Billedforbud

Billedforbudet (det annet bud, 2.Mosebok 20,4) er det ikke mange som snakker om lenger, verken i samfunnet eller i kirka. Vi har slått oss til ro med at dette forbudet var tidsbestemt og egentlig bare uttrykk for et viktigere anliggende, nemlig å unngå avgudsdyrkelse. Det er derfor ikke mye kritikk å finne fra kirka av vår kulturs voldsomme fokus på bilder. Men spørsmålet er om det er mulig å se deler av vår billedkultur som en form for “avgudsdyrkelse”, og at det derfor kan være relevant å trekke inn dette forbudet (eller i alle fall dets anliggende) igjen.

Et kjennetegn på kulturen vår er en enorm sentrering rundt ungdom og skjønnhet. Ungdommelig livsstil, energi og utseende er måleenheten for vellykkethet. Dette idealet uttrykkes i stor grad ved hjelp av bilder. Vi ser det i reklamen, hvor vakre kvinner og menn viser oss selve bildet av et vellykket menneske. Hun er effektiv, har mange venner og karriere og er (som et resultat av vellykketheten eller som årsak?) blendende vakker, slank, med perfekte former, hud og tenner. Hun finnes i kosmetikkreklamen, men ser man nøyere etter, er hun ikke bare der. Hun er også i reklamen for biler, mobiltelefoner, bind, datamaskiner og husholdningsprodukter. Og om hun tilsynelatende er sloppy og usexy, finnes den egentlige personen, vakker og med mulighet for suksess. Vi kopler sammen skjønnhet, slankhet og vellykkethet på en måte som gjør dem umulig å skille fra hverandre.

Jeg kommer stadig tilbake til reklame fordi den viser oss hva vi egentlig liker og er tiltrukket av. I en visuell verden er skjønnhet det eneste som når ut. Det blir tydelig også når det gjelder mennesker som i utgangspunktet har gjort seg bemerket i politikk, idrett eller musikk. Det er de vakreste blant dem som virkelig blir stjerner. De andre kan bli respektert, men de vakre blir tilbedt. De blir tilbedt fordi de representerer det vi lengter etter, fordi vi forestiller oss at hvis vi var slik, ville livet fortone seg bedre. De er idealer, vår tids avguder.

Det er nemlig mer enn et språklig sammentreff at ordet ideal og ordet idol (som er gresk og betyr avgud) har den samme roten, og at begge har utgangspunkt i et ord som betyr å se. Det vi ser på, har en helt spesiell makt over oss, makt til å trollbinde. Det er ikke tvil om at modellbilder trollbinder oss.

Hva så? Spiller det noen rolle? Har ikke alle tider sine idealer? Jo, men når idealene er så til de grader visuelle, fungerer de begrensende for oss. For det første er det jo slik at de aller fleste av oss aldri vil se ut som disse idealene, og heller ikke kan det (i tillegg har man jo det ironiske faktum at selv de som gjør det, ikke klarer å tro det, men antakelig er like misfornøyde med utseendet sitt som deg og meg) og at de dermed fungerer dårlig som forbilder. Men det andre poenget er mer grunnleggende: bilder er statiske, uttrykk for noe finalt, noe som ikke forandrer seg. En billedkultur står i fare for å dekke over noe grunnleggende i menneskelivet, nemlig at alt er i endring. Bildene lurer oss til å tro at forandringer er ufullkomne, og at det egentlige er uforanderlig og evig (bare tenk på den vanvittige interessen vi har for å “utsette hudens aldringstegn”). Modellenes skjønnhet korresponderer med vår lengsel etter evighet, men plasserer den på feil sted. For modellenes skjønnhet er dypest sett løgn: den påstår at det forgjengelige er evig (og de fleste bilder vi ser, er konkrete løgner også, noe  som avsløres gjennom bruken av retusjering: selv ikke de vakreste modeller er perfekte nok).

Alternativet til visuelle idealer er språklige idealer. De kan føre til mer frihet fordi de er mindre endelige. De gir mulighet for fantasien til å gi idealet sin egen utforming. Å lese om skjønnhet kan gi oss en rikere og mer dynamisk tilgang til hva som er vakkert enn å se på et bilde og bli fortalt at dette er skjønnhet. Nettopp fordi beskrivelser er mer subjektive, gir de rom for vår egen subjektivitet og kreativitet i møte med dem, og dermed setter de oss fri. Språk kan også representere foranderlighet; det kan skildre endringer og prosesser. Derfor kan språket gi oss sannere beskrivelser av verden enn bildene kan. Tenk for eksempel på “Vintersang” hvor Odd Børretzen sammelikner linjene og rynkene i sin kones ansikt med veier de to har gått sammen. En slik måte gir en rikere og mer kreativ tilgang til livet.

Samtidig er det også viktig å bevare visuelle uttrykk som problematiserer det perfekte. Det er viktig at noen avbilder det “verden” holder for å være stygt og viser bildene frem. Å vise frem det unike fremhever også det unike ved meg, det ved meg som gir meg min spesielle identitet. Det å vise verden slik den er, har stor verdi.

Et sørgelig poeng er at vår billedkultur rammer kvinner hardere enn menn, og at også kvinner er med på å opprettholde denne skjevheten. Menn og kvinner har ansvar for å bryte med de umenneskelige idealene som unge jenter blir utsatt for, ved å vise vanlige mennesker og ved å sørge for at det finnes språklig uttrykte og dermed dynamiske, livsmuligheter for kvinner, ikke bare bildenes statiske idealer.

Du skal ikke lage deg noe gudebilde, eller noe slags bilde av det som er oppe i himmelen eller nede på jorden eller i vannet under jorden. Du skal ikke tilbe dem og ikke dyrke dem! Etter tre tusen år er dette budet fremdeles aktuelt. Visdommen som ligger i det, er denne: å lage bilder fører til avgudsdyrkelse, som nettopp er å oppheve noe relativt til noe absolutt. Dersom noe visuelt blir gjort til ideal, vi det på et eller annet tidspunkt begrense våre livsmuligheter og vår frihet.

Kanskje er ikonoklasmens (billedknusningens) tid kommet igjen, ikke mot helgenbilder, men mot skjønnhetstyranniets billedmakt?

Explore posts in the same categories: perspektiv