Notater fra et fremtidsløst samfunn
Hvor ble fremtiden av?
Når ble tiden redusert til et evig og tomt øyeblikk?
Når begynte vi å tro at ”å leve i nuet” er alle tings løsenord?
Tenk deg en fange i en konsentrasjonsleir som sier til en annen: ”Det gjelder å leve i nuet, vet du.” Uten fremtid, intet håp. Uten håp, intet liv.
Vi sørger på flere og flere områder for å avskaffe fremtiden. Vedta den bort. Vi gifter oss ikke, men bor sammen fordi det ”funker nå”. Vi ligger med noen uten beskyttelse fordi det bare ble sånn (og så godt!). Og så bare blir det sånn at når fremtiden kommer, ubedt, som den jo gjør, så må det lille livet som ble til, vike. For ”man må jo tenke på fremtiden”. Unntatt dersom nytelsen nå er viktigere, selvsagt. Å ”tenke på fremtiden” betyr bare å tenke på seg selv. Fordi man ikke kan tenke seg selv som noe annet i fremtiden. Å miste muligheten til å leve NÅ.
Nå skal det bli lov å designe medisinbarn som skal hjelpe storebror å bli frisk. For nå finnes jo bare storebror. Det lille medisinbarnet finnes jo ikke nå, så da har det ikke noen verdi. Det er ikke nå. Nå er bare følelser for det stakkars syke barnet. Og da kan vi jo gjøre hva vi vil.
Og vi forbruker oss til helvete. Vi vet det godt. Vi vet det ikke går, men gjør det likevel. Alle andre gjør det jo. Så da gjør vi vel det, da. Det er vel greit, vel? Man må jo tenke litt på seg selv. Ikke sant?
Fremtiden finnes ikke når jeg finnes. Når fremtiden finnes, finnes ikke jeg. Jeg begjærer alle ting og innlemmer dem i min bevissthet. Nå. Det finnes jo ikke noe annet.
”Now is greater than the whole of the past.” Jeg er større enn hele historien.
Kan det bli bedre? Er ikke historien kommet til veis ende? Det kan ikke gå videre herfra, fra dette frie, konturløse, veltrente, maksimerte nytelsesstedet. Vi lever på kanten av historien som lykkelige barn uten historie. Uten skyld. Uten fremtid. Uten ansvar.
Kan det bli bedre nå? Kan noen ha det bedre enn oss, som kan spise skinke fra Parma og forbruke hverandres designkropper med påklistrede smil?
Og tilværelsens uutholdelige letthet pustes som helium inn i våre hjerter. Vi stiger.
januar 31, 2007 at 5:16 pm
Og la oss for guds skyld rekke å bruke alt vi har spart opp før vi tar kvelden! Barna fløy jo fra redet for lenge, lenge siden – de får klare seg selv. Det er vissnok en tredjedel av oss som lever etter mottoet “siste gang jeg bruker kortet mitt vil jeg at transaksjonen skal bli avvist”.