Bloggeren snakker ut

Det er et uttrykk som brukes i alle medier for tiden, faktisk så mye at jeg nesten ikke legger merke til det lenger, og det er “å snakke ut”. Alle snakker ut, hele tiden, i aviser og på tv. Hvis det går et eller annet rykte om en eller annen kjendis, må vedkommende “snakke ut” om det i mediene. Hva er egentlig greia med dette?

I det daglige språket har uttrykket to betydninger. Dersom man har en konflikt med noen, hjelper det som kjent å “snakke ut”. “Å snakke ut” innebærer forsoning og en ny start i et forhold. Den andre betydningen er den personlig terapeutiske: å få snakke om følelser og indre erfaringer med noen og dermed bli helet ved å få satt ord på det og få delt det med noen, slik at det vonde ikke lenger er så skummelt, men sprekker som troll i sollyset. Vi vet altså hva det handler om når noen “snakker ut”: det handler om personlige ting, om relasjoner, og ikke minst om en form for helbredelse. (Legg merke til at man bare har “snakket ut” hvis resultatet er godt. Hvis man ikke blir forsonet, har man ikke snakket ut, samme hvor mye man har snakket.)

Men nå om dagen snakker man altså ut i media. Hva kan det fortelle oss om hvordan mediene forstår seg selv?

Det første forslaget mitt er at det å være kjendis forstås som en intim relasjon mellom en person og media. Dersom det går ubekreftede rykter, er det som om personen har forbrutt seg mot intimiteten i forholdet. Kjendisen har nesten vært “utro” ved ikke å fortelle sin nærmeste venn, media, om livet sitt. Det er som en venn som er fornærmet fordi han ikke var den første som fikk vite om et eller annet viktig. Det er dermed oppstått en konflikt, og den må løses: vi må “snakke ut”. Og dermed får forholdet en ny start. Kjendisen er ikke lenger utenfor det gode selskap, men innenfor igjen. For dersom man ikke er i denne relasjonen, er man ikke en god kjendis. (For eksempel må man jo beklage at man har gjort seg utilgjengelig. Utilgjengelighet: vår tids største synd.)

Dette tror jeg en del kjendiser også burde tenke litt på: lar man seg lure til å tro at man er forpliktet på relasjonen til media? (Hvorfor i all verden ellers vil man la seg avbilde i badekaret av Se&Hør? Bryt illusjonen og bli fri, sier nå jeg.)

Det andre forslaget mitt er (følgelig) dette: Media tar på seg rollen som terapeut, som forståelsesfull og innfølende aktør i livet til en plaget kjendis. I stedet for å snakke med sine nærmeste, snakker man med en avis og dermed med et anonymt folkehav. Dette er slik jeg ser det nokså vanvittig. Og det mest fantastiske er jo hvordan klagingen på ”media” og “mediekjøret” er en viktig bestanddel i disse kvasiterapeutiske intervjuene. Man klager sin nød over “medienes råkjør” til media, som da plutselig er kjendisens beste venn og veldig forståelsesfulle (for, som politisk redaktør Helje Solberg i VG sier: “Ingen kan ta ansvar for det samlede medietrykket”). Denne strategien søker å løsrive den enkelte avis eller tv-kanal fra ”media”, som plutselig bare er en stor, upersonlig og stygg ulv: “de andre…”

Media opplever tydeligvis seg selv som kjendisenes nærmeste pårørende. Hva kommer det av at mediene har så dårlig selvinnsikt? Jeg har aldri hørt redaktører beklage på noen ordentlig måte, de bare tar en Valla (se egen sak) og synes på generelt grunnlag det er leit at noen opplever deres fremgangsmåte som problematisk. For de har jo et samfunnsansvar, må vite. Men jeg spør: hvem har gitt dem et ansvar for å være terapeut eller nærmeste venn til mennesker som utmerker seg på et eller annet felt? Hvem har bedt dem om å ta rollen som innmari slitsom venn, ekstremt hårsår og uten sosiale antenner? Det handler ikke om informasjonsplikt, men om invadering av det personlige. Og deres fremgangsmåte skaper sørgelig mange medie-junkies, kjendiser som bare finnes i den grad de er i avisen.

 En siste refleksjon: Mediene fremstiller seg selv i rollen som de som har makt til å dømme og makt til å frikjenne. Snart er de strenge dommere, snart milde trøstere. De har makten til å tilgi synd. Alle kjente mennesker (potensielt alle mennesker) lever på deres nåde, og må hele tiden sørge for å være på god fot med dem. De skaper virkelighet, og ingen kan tillate seg å sette dem på prøve. De er Ufeilbarlige, Allestedsnærvende, Nidkjære og Barmhjertige. De ødelegger og gjenoppretter menneskers liv ved sitt Ord. 

Noen som ser hvor jeg vil?

Er media blitt opphøyet til Gud, stammegud for den vestlige verden?

   

Explore posts in the same categories: perspektiv