Hør, hør!
Pål Veiden (vet ikke hvem han er) skriver om Giskestaten i Morgenbladet, og jeg må bare dele det med dere.
”I Giskestaten bør en ambisiøs prest med en biskop i magen veie sine teologiske utlegninger på gullvekt. Norsk statskirkekristendom er sosialdemokratiets åndelige fløy, og da bør tro tjenere settes inn i de viktigste posisjonene.
Giskestaten er staten der LO-lederen bestemmer utseende på det som kalles “folkekirken”, den kirken som har avskaffet helvete, synden, jomfrufødsel, og som sannsynligvis står foran å avskaffe Kristus selv. Det kalles i Giskestaten for “takhøyde”.
Giske vil ha statskirke, men ikke Kristendom, det er hans enkle teologi, det fremkom tydelig i debatten før påske. Han vil skape verden i sitt bilde, og hans bilde er demokratisk organisasjon. Det har aldri hatt noe med Kristendom å gjøre, men det har heller ikke Giske hatt, før han ble troens øverste sjef.
“Jeg vil ta vare på folkekirka,” sa Giske, “også i fremtiden ønsker jeg en folkekirke som er åpen og inkluderende.” Og så kommer gullkornet: “Skal statskirkeordningen endres, vil det forutsettes at valgordningen og demokratiet forbedres.” Problemet til Giske er at vi (fremdeles) snakker om en Kirke, ikke en interesseforening.
Kanskje bør noen tenke seriøst over karakteren av en stat der en autoritær guttunge tar på seg dressen og alvorlig velsigner den nye kvinnelige (altså flotte!) biskopen. Dette er hinsides ironi og humor. Kirkefolk kryper som bare statsansatte liberale teologer kan. I den velsmurte oljestaten er kneling den nye folkesporten.
Her gjelder det å tilpasse seg Giskestaten, gjøre den til sin egen, si høyt til seg selv hver morgen: Vi lever i en stat der Giske bestemmer kultur og religion! Og det er altså tungt å drive motstand mot en tung re-føydalisert pengesekk.”
Aaaahh, klok mann.
