Sion i Seljord

Jeg var i Seljord i går, et usedvanlig vakkert sted i Telemark. Været var fantastisk og jeg ble grepet av en usigelig trang til å bo på landet.. vel vel. Det jeg ville dele med dere, var bare en liten opplevelse av tidlig globalisering. For da jeg kom kjørende ned den utrolig bratte bakken ned i dalen der Seljord ligger (ikke selve Seljord, men i kommunen, fikk aldri med meg hva stedet het) og tenkte at norskere enn dette blir det ikke, så møtes jeg av et ganske stort bedehus hvor det står med store bokstaver: Sion. I tjukkeste Telemark, i det innerste av Norge, kalte man altså bedehuset opp etter et sted i Midt-Østen, som den naturligste ting i verden. At globaliseringen skulle være noe nytt, er en ekstremt historieløs påstand. Kristendommen har vært en global bevegelse med kulturell utveksling fra dag 1. Over alt her i landet finner man Betesda, Betania, Betel, Elim, ja, omtrent alle byer som er nevnt i Bibelen, brukt som navn på bedehus. Og du vil finne tilsvarende bruk av navn og bibelske motiver helt andre steder i verden.

Dette er jo også med på å gjøre det rimelig absurd når enkelte kristne fremstår som småbrune nasjonalister som vil ha ut alle utlendinger og bevare “vår kristne kulturarv”. “Vår kulturarv?” Det nordmenn har brakt til torgs internasjonalt, er jo plyndring og berserkgang. “Vår kristne kulturarv” er først og fremst jødisk, orientalsk, og i annen rekke komplett internasjonal. Kristendommen vil aldri kunne brukes til å stenge folk ute.

Har vi Sion i Seljord, må vi tåle å ha Mekka på Grønland.  

  

Explore posts in the same categories: perspektiv