Ekteskap, homofile og solobisper

Homofile og lesbiske kjemper for å få rett til å bli viet i kirken. De skal ikke være partnere, men ektefolk, og kirken skal velsigne dette. Noen, som Nils-Jøran Riedl, mener at kirken bør tvinges til dette fra øverste politiske hold. Budet lyder: du skal tenke at homofile og heterofile ekteskap er det samme. To biskoper er som kjent enig.

Og hvorfor ikke? Hvorfor skulle man ikke bare gjøre det? Er ikke det nødvendig for menneskeverdet og friheten og likheten og you name it?

Problemet er bare at man ved å gjøre det setter seg utenfor alt hva kirken til nå har forstått med ekteskap. Alt som står om ekteskap i Bibelen, handler om mann og kvinne. Fra første til siste blad er det helt entydig. Å gifte seg, det er noe en mann og en kvinne gjør. Dette går helt tilbake til skapelsen, og tanken om at Gud skapte mennesket til mann og kvinne. Dette er ikke bare en tilfeldighet, men en grunnleggende teologisk påstand. Ja, tro det eller ei, kristendommen har faktisk en ekteskapsteologi. Når vi prester erklærer at de to er rette ektefolk, så er det ikke bare en juridisk term, men også en teologisk påstand. Det ekteskapet folk inngår i kirken, er fra kirkens side å betrakte som en guddommelig innstiftet pakt. “Det som da Gud har sammenføyet, skal mennesker ikke skille”. Sterke ord – ikke fra den “slemme” og “umenneskelige” Paulus eller det “brutale” gamle testamente, men fra sjefen sjæl, de svakes beskytter, raddisen, Jesus.

Uansett hva man ellers måtte mene om det, så kan ikke det samme sies om homofilt samliv. Det har ingen rot i Bibelen, men er en helt annen skikk. Så problemet med å vie homofile i kirken er på mange måter et liturgisk problem. Hva skal vi si? Hvilke tekster skal man bruke? Hvor henter man autoriteten fra, når den ikke stammer fra Bibelen? Fra sin egen politiske korrekthet, fra samfunnets krav, fra dårlig samvittighet? (Problemet er ikke, som Aftenposten tror i dag, at man må finne noe annet å si enn “hustru” (og antakelig “ektemann”). Vi sier ikke det. Vi sier “ektefelle”. Sånn står det til med researchen i Aftenpostens kirkeavdeling eller mangel på sådann.)

Selvsagt kan man sause sammen en liturgi med noen høyttravende og abstrakte formuleringer om kjærlighet og omsorg og så videre. Men da har man allerede brutt med ekteskapsteologien. For kjærligheten i ekteskapet er ikke en abstrakt “sjelevenn-kjærlighet”, en åndelig forening med et (vilkårlig) fysisk uttrykk. Det er rotfestet i det helt konkrete, foreningen, forplantningen, familien, i den fysiske verden. Det har selvsagt også en åndelig side, men påstanden fra kristen tro er jo at det åndelige og det fysiske er uadskillelig. At man skal vise kjærlighet og omsorg overfor alle mennesker, er jo selvsagt sant, og det er klart at homofilt samliv med kjærlighet og omsorg er bedre enn homofilt samliv uten dette. Men vi har ikke noe mandat til å kalle det for ekteskap! Det er noe annet, uansett hva man ellers mener om det.

Men skal man ha noen mening om ekteskapet? I følge solobiskop Tor B. Jørgensen er det samfunnet som legger premissene for samlivsforståelsen (Vårt Land, onsdag 16.mai). Og kirken må dilte etter. Hvis samfunnet synes at to homofile kan “gifte seg”, da må kirken også synes dette. Men da blir spørsmålet: Hvis kirken ikke mener noe som helst om ekteskapet, ikke lenger har noen ekteskapsteologi, men bare overtar det resten av verden mener, hvorfor skal da ekteskap inngås i kirken? Det er jo allerede et stort problem at samfunnet ikke mener at ekteskapet er hellig og ukrenkelig, for eksempel. Derfor stilner ikke problematikken rundt gjengifte i kirken heller. Når noen er blitt forlatt, ok, eller man har en eller annen god grunn for skilsmissen, men når folk kommer for fjerde gang, et halvt år etter sist skilsmisse, med fire barn med tre koner og et havarert samboerskap bak seg, hva da? “Det da Gud har sammenføyet….” yeah right! Og hvem bestemmer hvor grensen skal gå?

Avstanden begynner å bli så stor mellom hva ekteskapet er i følge kristen teologi og hva samfunnet mener at det bør være at det er på tide å snu på alt sammen: la ekteskapsinngåelsen være en borgerlig seremoni, og gi mulighet for kirkelig velsignelse. Så slipper kirken et dobbelt bokholderi, og vi slipper å se pinlige hjemmesnekrede liturgier uten røtter i Bibelen eller kristen teologi. Så kan vi kanskje holde sammen som kirke, selv om enkelte biskoper tror at å være biskop er å være raddis og rikssynser uten hjemmel eller tilhørighet i annet enn den påtrengende politiske korrekthet.   

Explore posts in the same categories: Gud&Jesus&sånn, perspektiv, politikk