ikke bare sinna. også grepet. og fylt av glede
Jeg er ikke bare sinna! Jeg synes bloggen min bærer for mye preg av veldig mange meninger om mange ting. Men er det virkelig meningene våre vi skal dømmes etter? Det er viktig å være engasjert. Men kan gnisten til å leve bli borte i meningene våre?
Jeg er engasjert i mange ting som har med kirkas fremtid å gjøre. Jeg er ikke så rent sjelden oppriktig fortvila over det som skjer. Arbeiderpartiet og KrF kommer til å sørge for fortsettelse av Statskirka til Dovre faller. Biskoper uttaler seg i hytt og vær og har alt annet enn kirkens enhet som første prioritet. Men la dette ligge.
For det er jo noe under det hele. En tro, en erfaringsverden, et håp om at Gud favner oss, holder oss fast. Et håp om at den virkeligheten Jesus kom med, kan åpne opp en verden av glede og håp for oss.
Jeg kjenner på en frykt hos meg selv for at mine meninger skal skygge for Jesus, skal skygge for det livet som Jesus er i meg. Jeg drømmer om en lavmælt kristentro, en kilde innvendig som sildrer med levende vann, som åpner opp livet mitt for andre mennesker og andres liv for meg. Som gjør meg mer levende, ikke mindre.
Jeg må finne frem til en måte å balansere meninger og posisjoner og dogmer og troslære med det livet jeg lever, med sine sprekker og sår, med sine hull. For meninger blir lett rustninger. Og rustninger er upraktiske klær når man skal bevege seg fritt.
Jeg vet ikke alt. Jeg er ikke så sikker på så mye. Og jeg tror at det er i denne åpenheten at Guds virkelighet kan finnes i meg. Livet vi lever er alltid tvetydig. Men i alt som er tvetydig kan det finnes en vei til Gud. I det som er vondt, i det som er halvveis, i sårene til ham som bar all min tvetydighet og alt mitt grums med seg og døde.
Leve åpent. Nakent.
Ikke lukket og armert.
Åpen for Ånden som blåser dit den vil.
(og da kan jeg ikke dy meg:) God pinse!
