Miljøschwin

For ikke mange dagene siden kjørte jeg bak et miljøsvin gjennom Asker. Det vil si, det var faktisk to miljøsvin i en gammal Volvo. Verden var deres søplekasse: Det begynte med et ispapir, ut av vinduet. Og så et til. Senere et appelsinskall, og en serviett. Og så videre.

Jeg tror ikke de la merke til min intenst indignerte hoderisting bak seg. Og de ville vel knapt brydd seg. Men for min egen del stanser min evne til å forstå andre mennesker på det stedet hvor man helt umotivert kaster søppel ut av bilvinduet. Jeg kan forstå at folk dreper, at folk er utro, at folk stjeler: det er utrolig hva begjær, sinne og nød kan gjøre med et menneske. Men å kaste papir ut av bilvinduet er for meg like rasjonelt som å pisse i oppvaskmaskinen.

Men jeg kan jo heller ikke la være å tenke på det som et bilde, på dem som skal kjøre etter oss på historiens landevei (vakkert, hva?). Vi har kjørt foran som irrasjonelle miljøsvin, brukt det vi ville og kastet restene. Vi bruker 50% mer enn i 1990! Det er sinnsykt. Hadde vi lite i 1990? Dette kan jo jeg huske: vi hadde alt vi trengte. Mer enn det. TV, telefon, båt, bil.. Til og med datamaskin (en gammel, klassisk Amstrad hvor vi spilte Frutti Frank og Trollie Vollie. Ubetalelig gøy).

Hovedforskjellen fra da til nå er kanskje at det er blitt mer akseptert å kaste ting ut av vinduet. Ut, bort, vekk med det gamle..

Så da er det kanskje ikke så rart at folk oppfører seg som miljøschwin på veiene heller. Det er jo sånn vi holder på. Vi kaster ting fra oss når vi har brukt det. For vi digger det som er nytt. Hva må skje for at vi skal endre på dette? Hvor langt må klimaendringene gå? Det er allerede flom i Bangladesh. Men det raker ikke oss. Vi har det varmt og deilig.

Explore posts in the same categories: perspektiv, politikk