“Jentene” rotter seg sammen
Ai ai ai som Manuela Ramin-Osmundsen har rota det te, gett!
Men det er ikke det jeg skal skrive om. Jeg skal konsentrere meg om hvordan det kvinnelige advokatnettverket omtaler seg selv.
For de er “jenter”, alle sammen. Hver gang Manuela åpner munnen, kommer dette ordet trillende ut (og med hennes umiskjennelige franske aksent blir det noe ekstra rart med det). Det er en “jentegjeng”, hun er ute med “jentene”, har “jentekvelder” og så videre.
Hva er greia? En eller annen regresjonsmekanisme som de ikke kommer ut av? Et behov for å være ung og fri og strålende? Eller noe enda mer infantilt: Vi (uskyldige, snille og sarte) jentene mot “makta”, liksom? Jeg undres. Er det ikke på tide å vokse opp, jenter? Bli kvinner, voksne ansvarlige kvinner som ikke trenger å juge på alderen for å få respekt? Dere er jo makteliten nå. Det kan ikke all verdens krampaktige ungdommelighet endre på.
Og jeg vil helst ikke leve i et samfunn der jentegjenger bestemmer alt. Alle som har gått på ungdomsskolen vet at et hvert tyranni blekner mot den makta som en alpha-female med et hoff på fire-fem identisk kledde undersåtter kan utøve i en skolegård.
Så Manuela, hvor enn du ender: fri oss fra de assosiasjonene. Du er kvinne. Deal with it.
februar 16, 2008 at 12:18 am
Legg merke til at det er nøyaktig det samme Karita pleier å si: “Vi jentan i Arbeiderpartiet”. Jeg får de samme grøssningene. Tenk om Trond Giske skulle snakke om gutta i Arbeiderpartiet. Det blir bråk av sånn….
Men dagens toleransebegrep er jo bare en måte å flytte maktforholdet på. De som er “ofre” har makta og da er vi vel nesten like langt?
Nå er det jo synd på Hjermann, og det er det vel neppe grunn til. Antakelig gjorde han ikke god nok jobb, men men… her er det bare å vente på pressens neste utnevnelse: Et offer som trenger oppreisning. Kanskje Valla som barneminister? Fri og bevare oss…