Handikappet debatt

Det er full krig mellom filosof og forfatter Nina Karin Monsen og Kim Friele / Dagbladet etter at Monsen fikk Fritt Ord- prisen i forrige uke. Friele føler seg “pisset på” og har levert tilbake prispengene fra den gangen hun vant Fritt Ord- prisen, som hun ikke kan dele med Monsen. 

Monsen repliserte at da var kanskje ikke Friele en verdig vinner av Fritt Ord-prisen. Jeg synes hun har et poeng: hvis det skal være noen vits med en fritt-ord-pris, må man jo tåle nettopp å dele den med meningsmotstandere og folk man ikke liker. Det frie ord er en forutsetning for demokratiet. Det viser seg dermed (ikke så overraskende) at Kim Friele aldri har vært opptatt av det frie ord, men sine egne rettigheter. Fair enough, men det er kanskje ok at hun ikke lenger regner seg som vinner av akkurat denne prisen.

Men. 

Nina Karin Monsen greide ikke å dy seg for å skru jeg-provoserer -så-mye-jeg-vil-tusen-takk-imaget enda et hakk strammere om seg. Hun uttalte at “lesbiske lar barna starte livet med et handikap”, og så er rabalderet i gang igjen. 

Jeg synes det er en ganske idiotisk uttalelse. Og mange vil sikkert si at “ja men du må jo se på hva hun egentlig mener!” men hvis man virkelig ønsker å gjøre et fornuftig poeng, så unngår man nettopp å bruke et så ubeskyttet uttrykk, eller en så dårlig metafor. For det kan jo ikke føre til noe annet enn at de som er vokst opp i lesbiske forhold, føler seg krenket og vil slå tilbake, slik det skjedde i Dagbladet i dag.

Selvsagt er ikke barn som vokser opp i lesbiske forhold handikappede! Det Monsen mener, er at disse barna er blitt fratatt retten til å kjenne sin far. Og det hun mener om dette, er jeg helt enig i: at retten til kunstig befruktning for lesbiske innebærer et kraftig signal fra samfunnet om at fedre egentlig er en unødvendig luksus som man kan greie seg uten, så lenge man har “gode omsorgspersoner” rundt seg, at en far ikke er en verdi, men egentlig bare et nødvendig onde. Men det er likevel bare tull å påstå at alle barn som er vokst opp uten en far (ganske mange, det) er handikappede, og å si det handler (for å bruke en metafor verdig Kjell Inge Røkke) om å helle bensin på feil bål: som om det var de barna som vokser opp, som det var noe galt med.   

Problemet med kunstig befruktning for lesbiske er ikke hva disse barna får, men hva de mister. Det er ikke noen krise for et barn å vokse opp hos to damer (ganske mange har gjort det også). Men det er alvorlig at vi har en lov som fratar barn retten til å kjenne faren sin før de er atten år. Det er alvorlig at denne biologiske bindingen som er der og alltid vil være der, i lovens navn blir kalt uvesentlig. Og i motsetning til andre situasjoner hvor barn vokser opp uten begge foreldrene, så er ikke dette et uheldig resultat av vonde omstendigheter (død, skilsmisse, omsorgssvikt) som er tragedier for barn, men som man nettopp kan takle i den grad man får lov til å kalle dem for tragedier og få aksept hos sine omsorgspersoner for at man har lidd et ubotelig tap i livet. Nei, i tilfellet kunstig befruktning påstår loven at disse barna ikke har noen far, for et barn kan ikke ha både en far og en medmor (sitat fra loven). Så når disse barna spør: hvem er min far? kan de ikke vente å få noe svar. “Du har ingen far,” kan foreldrene svare med loven i hånd, “derfor har du heller ikke lidd noe tap”. Det tapet av kjennskap som barna eventuelt opplever, blir tabubelagt, ulovlig å språkliggjøre. Tragedien blir ikke akseptert.

For alle mennesker har en far, og det vil for mange være svært viktig å vite hvor man kommer fra. Vi mennesker er ikke immaterielle sjeler som tilfeldigvis er knytta til en fysisk kropp. Vi er udelelige vesner av kropp og sjel, og vår biologiske historie er en sentral del av vår livsfortelling. Å frata barn retten til å vite om halvparten av sitt opphav, halvparten av sin familie, historien om hvor de kommer fra, er alvorlig. Det er ingenting “gammeldags” i dette, til den dagen vi eventuelt måtte finne måter å produsere barn på som ikke er avhengig av to menneskers medvirkning (hvorfor i all verden vi nå skulle gjøre det). 

Det er ikke hva disse barna får, som er problemet, men hva de mister. Det er ingen som tar skade av nærværet av lesbiske kvinner. Det er langt å foretrekke å vokse opp i et hjem der man blir elsket av to personer som ikke er ens foreldre enn å vokse opp med misbruk av egne foreldre. Jeg synes det blir vanskeligere og vanskeligere å argumentere prinisipielt mot homofiles rett til å adoptere. For der har man et faktisk foreliggende barn som trenger omsorg, og tragedien for disse barna er allerede et faktum: de er forlatt av sine foreldre. Når det handler om barn som allikevel ikke kan vokse opp med biologiske foreldre, synes jeg argumentet om “like gode omsorgspersoner” holder. Det er kanskje ikke ideelt med tanke på rollemodeller og så videre. Men livet er ikke ideelt.

Men med kunstig befruktning krysser man en grense. For der er selve ideen at dette barnet skal vokse opp uten en far. Og det kan ikke være riktig av et samfunn å legge opp til at det er “like bra”. 

Hvis Nina Karin Monsen kunne ha sagt dette og samtidig vist litt større respekt for sine motstandere, kunne debatten kanskje blitt viktig. Det er synd at hun ikke greier å dy seg fra å være så spiss og skarp at hun tvinger motdebattantene til å stikke seg på henne.

Explore posts in the same categories: perspektiv, politikk