Skattebløfferen
Jens Stoltenberg fant sitt mantra i forrige valgkamp, og har ikke forandret det: den rødgrønne regjeringen vil bruke de “store pengene” på de “store oppgavene”, ikke på “skattelette”, sånn som høyresida. De er opptatt av “fellesskapet” og “felleskassa”, mens de blå bare vil at de rike skal bli rikere…
Det er et enormt moralsk patos i dette, og det er jo også besnærende. Men det er et patos som ikke er forankra i realiteter, verken historiske eller økonomiske sådanne.
For Stoltenberg snakker om hvor store skatteletter Bondevik ii – regjeringen gav, og bruker dette som et eksempel til skrekk og advarsel. Men hva skjedde i 2004? Jo, da inngikk Ap et skatteforlik der de forplikta seg til ikke å heve skattene over det nivået som Bondevik ii-regjeringen hadde redusert seg fram til! Det betyr bare en ting: Stoltenberg er komfortabel med skattelette, men foretrekker at det utføres av andre enn ham selv. Hykleri er et ord for sånt.
Dessuten er denne “mer skatt er moralsk, mindre skatt er umoralsk”-retorikken ekstremt relativ. Hvis det var så enkelt, ville jo en skattesats på 99,5 være det beste! Men det er det jo ikke, det mener jo heller ikke Stoltenberg, og ikke en gang Kristin Halvorsen. Derfor kan det presise nivået man setter disse skattene til, ikke være et moralsk spørsmål. Det handler om å ta flere hensyn: folk må jo ha noen penger å bruke, det må kunne gå an å tjene penger på eget arbeid, bedrifter må kunne være lønnsomme osv. En blandingsøkonomi er jo nettopp en innrømmelse av at en blanding av offentlig og privat forvaltning av rikdom er best. Og det mener jo alle norske partier at det er.
Stoltenberg er jo økonom. Det gjør at jeg skulle ønske han kunne holde seg i den økonomiske virkeligheten og ikke i en utopisk drømmeverden når han snakker om skatt. Den økonomiske virkeligheten er jo, som en økonom vet, at et samfunns økonomi ikke kan sammenliknes med en privat økonomi med en gitt inntektsside og en fleksibel utgiftsside. Disse tinga henger sammen! Man kan øke skattetrykket voldsomt for bedrifter og dermed øke inntektene til staten, men hvis denne bedriften går konkurs på grunn av økte skatter og de ansatte mister jobben, mister man inntekten og utgiftssiden vokser. For bare å ta ett banalt eksempel. Derfor handler skatt ikke om at mer=godt og mindre=ondt, men å finne en god balanse. Og så er man (marginalt) uenig om hvor denne balansen er å finne.
Lavere skatt er ikke noen hovedsak for meg. Jeg betaler med glede den skatten jeg pålegges, og er glad for velferdsstaten. Men jeg skulle ønske meg en ryddigere debatt der fiendebildene legges bort til fordel for et felles forsøk på å finne et fornuftig skattetrykk. Og det er i stor grad Jens Stoltenbergs ansvar.
