Jeg forstår det godt. Men for meg, som tror på Gud og til og med har stemt på dette partiet ved noen anledninger, blir det avgjørende å finne ut hvordan man kan forene gudstro med å være et politisk vesen uten at det går helt galt. Jeg vil forsøke å klargjøre litt hva denne “religion og politikk-”greia handler om.

I de ulike sidene av samfunnet vårt finner vi ulike diskurser. Diskurser er måter å tenke, handle og snakke på som er knyttet til spesielle institusjoner eller samfunnsområder. Hvilken diskurs man befinner seg i, avgjør hva slags type argumenter som har gjennomslagskraft og hvilke begreper som er “gyldige”. I juridisk diskurs kan man benytte argumenter som bygger på folks “rettsoppfatning”, mens en tilsvarende argumentasjon ut fra folks meninger er utenkelige i astrofysikk (“folk flest tror ikke på the big bang, ergo har det ikke skjedd”).

Det som skjer hver gang vi får en sånn religion og politikk-debatt, er at noen har blandet sammen to diskurser: argumenter som kan ha gyldighet i visse (ekstreme) religiøse diskurser, blir brukt i en politisk sammenheng, og dermed blir det helt galt. Per Haakonsen har, for å bruke Atle Søviks morsomme eksempel (opprinnelig en illustrasjon på Wittgensteins språkspillteori), klaget på at hesten i sjakkspillet står i offside.

Men likevel er det noe mer som står på spill enn at noen har rotet litt. For det er jo grunner til at diskurser er som de er; det er ikke tilfeldig. At religiøs argumentasjon er bannlyst fra politikken, henger sammen med politikkens vesen.
Politikk handler om (eller bør handle om) det felles gode, om hva det er som tjener et samfunn som helhet. Da må man hente argumenter fra menneskenes felles livserfaring, fra det vi som fellesskap har tilgang til. Dermed er argumenter som bygger på en angivelig åpenbaring av Guds vilje, i dette tilfellet at Gud visstnok støtter Israel, ikke interessante. Dersom man skulle bygge politikken på slik “kunnskap” om Guds vilje, måtte man jo innført et teokrati hvor religiøse ledere hadde makten. Haakonsens argumentasjon, i likhet med all “Guds vilje”-argumentasjon i politikken, er dermed grunnleggende udemokratisk, og det er grunn til å spørre hvorfor han gidder å bry seg med et demokratisk parti, og hvorfor de gidder å bry seg med ham.

Hva så med et “kristelig” folkeparti? Dersom et slikt parti bygger sin politikk på Guds spesielle åpenbaring, snarere enn det som er åpenbart for alle, vil det bli marginalt og uten legitimitet i et demokrati (slik det uvilkårlig skjer med Kristent Samlingsparti og røkla på den ultrakonservative fløya; de som snakker om “Bibelen og Grunnloven” uten å reflektere nevneverdig over problemene en slik sammenstilling innebærer). Det er bare i den grad et “kristelig” parti klarer å argumentere ut fra en forståelse av hva som er det felles gode, hva som tjener alle, at man har noen konstruktiv rolle å spille i demokratiet.
Men en religion handler ikke bare om utilgjengelige ting; det finnes også i religionene forestillinger om hva som er godt og dårlig og om hvilke verdier samfunnet bør bygge på; det finnes med andre ord religiøs etikk. Og i denne etikken går det an å finne ressurser å bygge politikk på. KrF har funnet tre prinsipper i den kristne etikken; menneskeverd, nestekjærlighet og forvalteransvar, og utleder sin politikk fra disse tre. Ingen av disse er unike for kristendommen, men det er en styrke snarere enn en svakhet ved dem; det viser at de er allment tilgjengelige og ikke krever spesiell åndelig kunnskap.

Kan KrF være slik, er det plass for dem i samfunnsdebatten. Blir de derimot profeter som prediker “Guds vilje” for folket, slik at de kjemper mot den såkalte “avkristningen” av landet gjennom å tviholde på restene av teokrati i statskirkeordningen, kristendommens privilegerte stilling i skolen og så videre, uten å begrunne disse standpunktene i noe annet enn religiøse hensyn, gjør de seg selv mer og mer politisk irrelevante.

(Det må selvsagt også sies at Haakonsen er på tynn is når han argumenterer som en gammeltestamentlig domsprofet i det som var et teokrati; Israels og Judas kongedømmer. Han burde vite at det ikke finnes noe i Det nye testamentet som legitimerer en slik tankegang, derimot finner man et tydelig skille mellom kirken og verdslige myndigheter. Paulus sier at alle myndigheter er innsatt av Gud (Rom 13), og selv om dette er en formulering som i seg selv er problematisk, kan den i alle fall ikke tolkes slik at bare den staten som bygger på en spesiell åndelig åpenbaring, er legitim. “Myndigheten” han snakker om, var den romerske keiseren, som ikke akkurat var verken “kristelig” eller “israelsvenner”, for å si det sånn.
Å tillegge 22. juli mening som Guds “advarsel” er både politisk og teologisk absurd.)

Det er kvinnedag i dag, så gratulerer med dagen, kjære kvinnelige lesere! I dag er dagen for å minne unge kvinner på at også dere nyter godt av hva kvinnesaken har ført med seg, samme hvor mye dere sier “jeg er ikke feminist”. Dere mener antakelig: “jeg liker å pynte meg og lage mat.” Men tenk dere tilbake til et samfunn der du ikke har stemmerett, der du blir tatt ut av skolen for å finansiere dine brødres fremtid og ikke har lov til å jobbe etter at du har giftet deg. Kom så tilbake og si at du synes “kvinnesaken er gått for langt.” Vel, det var dagens formaning. Så til dilemmaet:

Anne Bitsch skriver i Dagsavisen i dag om hva som mangler i likestillingen. Hun er ærlig og rett frem, og skriver: “(Kvinner) treffer de samme valgene som før – valg som er forbundet med lite prestisje, makt og økonomisk selvstendighet,” og dette er problemet.

Her får vi et veldig godt eksempel på en feminist som ukritisk omfavner tradisjonelt “maskuline” verdier og begjærer det storsamfunnet forteller at de bør begjære: makt, prestisje og uavhengighet. Har du ikke disse tre tingene, er du ikke fri. Frihet er nemlig muligheten til å råde fritt over eget liv, og også over andres, dersom du kan det. Dette er naiv liberalisme i fri utfoldelse. Jeg slås av hvilket snevert verdisyn som ligger i dette utsagnet.

I bakgrunnen ligger forestillingen om kampen om tilværelsen. Din frihet, din makt, er der på bekostning av min. Vi skal alle kjempe for å tjene mest mulig, karre til oss mest mulig av livets ressurser. Livet er en konkurranse der det gjelder å hevde seg. Og den som vinner, ja, hva vinner hun? Evig glans og herlighet? Man får inntrykk av at den evige lykke er å finne der oppe i elfenbenstårnet, med penger til å feriere på Maldivene alene, hvert år. Bort med klamper om foten som for eksempel ulønnet omsorgsarbeid! Frihet til å følge sitt begjær! Det er det kampen gjelder. Individuell utfoldelse, makt, prestisje! Hvis bare alle kunne bli som Silvio Berlusconi!

Jeg håper noen lesere nå rynker på nesa og tenker: Det er lett for han å si! Han høres ut som en amerikansk SUV-eier som synes kinesere er umoralske når de også vil ha bil (tenker de ikke på klimaet, liksom!). Det er en vektig innvending. Men jeg forsøker egentlig kun å peke på dilemmaet, som er nettopp dette: Kampen for kvinners rettigheter og kampen for å vinne tilbake vår felles menneskelighet trekker i ulike retninger. Målet synes å være å bli rikere, mektigere, mer glinsende og beundret. Og vår menneskelige sårbarhet bukker under av trykket fra falske guder. Og alle blir tapere.

Det er urettferdig at mannsdominerte yrker har mer prestisje enn kvinnedominerte. Men egentlig er prestisje ganske oppskrytt. Det er urettferdig at kvinner tjener kun 2/3 av menn. Men egentlig er rikdom ganske skummelt. Det er urettferdig (kanskje) at kun tre av ti i lederstillinger er kvinner. Men begjæret etter makt er ikke noen sunn drivkraft i et menneskes liv.

Problemet blir: hvordan forandre samfunnets urettferdige strukturer og samtidig bevare et humant perspektiv på livet? Hvordan oppskatte omsorg, forpliktelse, fellesskap og nærhet uten å bli tatt til inntekt for å ønske kvinnene tilbake til kjøkkenbenken? Jeg har ikke noe fullgodt svar.

Men jeg tror at noe av svaret er å snakke mer om ansvar og plikter, og mindre om rettigheter, både for menn og kvinner. Ingen mann og ingen kvinne er en øy. Vi er sammen om å bære hverandre, vi er et sam-funn, ikke bare klinkekuler som slår mot hverandre. La oss ta omsorg for barn som eksempel. I stedet for å krangle om hvem som har “rett til” å være sammen med barna, la oss ta utgangspunkt i barnas situasjon og sette oss ned og tenke gjennom: hva er best for dem? Og hvordan fordeler vi byrdene oss i mellom så det blir mest mulig rettferdig? Andre omsorgsoppgaver, som omsorg for gamle foreldre, handler om det samme. Hvordan kan vi som fellesskap løse denne oppgaven? Hvordan fordeler vi byrder og gleder på en rettferdig og hensiktsmessig måte? (Dette må, i parentes bemerket, handle om at de måtene som folk velger å innrette livene sine på, blir respektert, også når folk velger tradisjonelt.)

I arbeidet, i tjenesten for andre, finner vi vår verdighet. I jakten på stadig større suksess, finner vi til slutt ingenting. En kvinnesak som ikke har et fellesskapsperspektiv, er fanget i et verdisystem som ingen tjener på.

Like rettigheter? Selvsagt. Lik lønn for likt arbeid? Absolutt. Oppvurdering av kvinnedominerte yrker, også lønnsmessig? Definitivt. Men jakt etter makt og prestisje som livets mening og mål? Nei takk.

Sinnene er i kok etter arrestasjonen av Maria Amelie på Lillehammer onsdag kveld. Folk fra alle slags politiske miljøer protesterer, delvis mot utsendelsen, delvis mot måten arrestasjonen skjedde på. Maria har vært over åtte år i Norge uten lovlig opphold og har vist seg som en sterk og meget ressurssterk kvinne som har skaffet seg utdannelse og skrevet bok. Jeg har ingen problemer med å forstå hennes sak og hennes helt legitime ønske om å få bli i Norge. Men argumentene som folk har brukt i denne saken, er i stor grad forkastelige.

For det som legges til grunn, er at hun er så godt integrert, så høyt utdannet og så vellykket at hun må få bli i Norge. Moralen er: er du flink nok, får du bli. Da anerkjenner vi deg som flyktning. Å bli i Norge blir fremstilt som lønn for strevet, som en premie til ekstremt dyktige folk. “Hun er jo kåret til Årets nordmann!” (Underforstått: hun er jo ikke noen udugelig, somalisk analfabet heller! Denne her kan vi jo bruke! Maria Amelie er en brukandes flyktning.)

Dette er å snu hele asylinstituttet på hodet. Asyl handler om å gi folk beskyttelse, uansett hvor dårlig integrerte de måtte bli, uansett hvor tafatte de måtte være. Det gis fordi folk trenger det, ikke fordi de fortjener det.

Jeg håper Maria Amelie kan få bli. Det er rom for skjønn i loven, og jeg mener at hennes tilknytning til Norge er sterk nok til at hun bør få opphold på humanitært grunnlag. Det bør tillegges stor vekt at hun var mindreårig da hun kom. Men man må passe på så man ikke blander kortene og sier at hun må få bli fordi hun er Årets Nordmann.

La oss gjøre et eksperiment og tenke oss en Maria Amelie2. Maria Amelie2 kom til Norge med sine foreldre som 16-åring, og de fikk avslag på sin asylsøknad. Da gjemte de seg for politiet, og siden har de vært her. Maria Amelie2 har store psykiske problemer, knyttet til et liv på flukt. Familien lever fra hånd til munn, prisgitt folks gavmildhet. Maria Amelie2 har behov for psykologisk hjelp, men det har hun ingen rett på. Etter et anonymt tips ble familien denne uken arrestert, og de risikerer hjemsendelse. Og hvordan reagerer offentligheten?

Offentligheten reagerer ikke. Offentligheten vet ikke om denne saken, for karakterene mangler helt de egenskapene som gjør seg i media. Ingen organisasjoner tar til gatene, ingen politikere blir opprørt. Det er business as usual.

Men med den virkelige Maria Amelie er vi vitne til en flodbølge av moralsk indignasjon. Hun må jo særbehandles fordi hun er så flink. Eller fordi hun har vært på tv. Hva med de 3000 andre, antakelig i stor grad mindre vellykkede ulovlige nordmennene? Hvem bryr seg om dem? De har ikke vært turneledere for Big Bang eller skrevet mastergrad for Statoil.

Selvsagt står vårt samfunn overfor faren for at et ansiktsløst byråkrati tar avgjørelser uten å ta hensyn til den menneskelige faktoren. Men jeg tror faren er større for at vi utvikler et “emotokrati” der uinformert og mediestyrt moralsk indignasjon setter dagsorden og favoriserer de strålende, talentfulle, vakre og sterke. Som om vi var vitne til det nye programkonseptet Norske asyltalenter, der asylsøkere skal vise hva de er gode for og vinneren får permanent opphold i premie.

Kjemp gjerne for Maria Amelie. Men kjemp da samtidig for alle andre papirløse, ulovlige nordmenn som ikke er på tv, men som kjemper sin stille kamp for å bli sett, for å bli anerkjent som mennesker med verdighet, som klynger seg til håpet om at en skamrik, selvgod nasjon skal forbarme seg over dem til slutt.

We don’t need no thought control…

Hey, teacher! Leave us kids alone!

Da Henry Kissinger og Le Duc Tho, to av vietnamkrigens krigsherrer, ble tildelt Nobels fredspris i 1973, ble det sagt av amerikanske satirikere at dette var det umulig å lage satire av; virkeligheten overgikk humoren. Når jeg leser masterstudent Heidi Helene Sveens artikkel i Aftenposten i dag  om statlig pornoproduksjon for ungdom, tenker jeg noe av det samme. Dette er det jamen ikke lett å parodiere. Men forslaget er noe av det mest paternalistiske og naive jeg har sett på lenge.

Sveen er bekymret for ungdoms pornovaner. Ikke at de ser på porno, nei, det er selvsagt naturlig og fint og vakkert. Men verdiene og holdningene til kvinner som finnes i den kommersielle pornoen, er skadelige. De blir preget av dette. Men siden ungdom alltid kommer til å se på porno, bør Staten i stedet ta initiativ til å produsere “ungdomsporno” med 14-årsgrense, som skal gi ungdommene mer realisme. Dette skal muligens distribueres gjennom skolen, og målet er opplysning og undervisning: Sånn mener Staten at det er greit å ha sex.

Dette er å ta statspaternalismen til nye og uante høyder. Ikke en gang sex skal ungdommer få lov til å finne ut av på egen hånd, de erfaringene de skal gjøre av dette, bør ha godkjentstempel på seg fra Staten. Man ser for seg et statlig pornodirektorat og filmer med en saklig opplysningsstemme som forteller hva som skjer og forklarer fordeler og ulemper. Dette gir rom for utrolig mye vittighet!

Det Sveen totalt overser, er “forbuden frukt”-dimensjonen av pornografi, at det handler om å gå over grenser, nettopp å se noe som ikke er lov, noe som bryter med det allment aksepterte. Dette er jo pornografiens vesen, grenseoverskridende sex. Og alt som er grenseoverskridende, blir spennende for ungdom. Men ingenting som er merket “Undervisningsdirektoratet” kan noen sinne være grenseoverskridende. Man ønsker rett og slett ikke noen innblanding når man ser på porno, verken fra foreldre eller lærere. Hvordan skal man forholde seg til en pornofilm som læreren har anbefalt? Det blir total absurd. Og konsekvensen vil jo være den samme som for barn som får med seg alkohol hjemmefra når de drar på fest, for at foreldrene skal “vite hva de drikker”. Det er disse barna som drikker mest. De som blir foret på statsporno, vil garantert hive seg over “sterkere saker” i større utstrekning enn før, om ikke av noen annen grunn enn behovet for å gjøre noe som ikke er lov. Konsekvensen blir altså økt pornoforbruk.

Kampen mot skamfølelsen er også en tydelig dimensjon hos Sveen: “Moralisme” (å si at porno er galt) skaper bare skam, og det kan vi ikke ha noe av. Men vil Sveen ha en skamløs seksualitet blant ungdom? Skam er bedre enn sitt rykte, og dessuten en naturlig følelse som alltid vil være der, og bør være der når det gjelder seksualitet. For skam handler også om å verne om det private. Det kan virke som om Sveen mener at  vi har nådd målet når hele familien, fra bestemor til Kenneth på 14 synes det er like naturlig å se på statsautorisert porno sammen som å se på Flåklypa Grand Prix. Men hva er igjen av det spennende, forbudte, det vanskelige og vakre i seksualiteten da? Skammen handler om å holde det private privat. Sveen vil at Staten skal forenes med pornoindustrien i kampen for den skamløse seksualiteten. 

For det er jo også sånn at det ikke bare er innholdet i pornografi som forteller om et forkvaklet menneskesyn,  men også formen. At Staten skal betale mennesker for å ha sex foran kamera, virker som en ganske sinnsyk ide. Er ikke dette en form for kjøp av seksuelle tjenester? Betalingssex, teknisk sex, sex løsrevet fra relasjoner, sårbarhet og skam, skal dette være Statens bidrag til verdidebatten omkring seksualitet? For dette vil jo selvsagt  virke normativt: Staten mener at porno er greit, ja, til og med ønskelig. Man får da en slags liste over hva slags seksuelle praksiser som Staten godkjenner. Det skulle være spennende å se hvordan en slik liste skulle se ut. Er det monogame å foretrekke fremfor gruppesex? I tilfelle hvorfor? Uansett hva slags syn man har på sex, bør man kunne enes om at det har ikke Staten noe med å mene noe om, annet enn å ha et lovverk som forbyr tvang og overgrep. Men i Sveens verden skal Staten ha en offisiell seksualitetspolitikk. Enda et område av menneskelivet skal koloniseres av Statens klamme hender. Sveen snakker om “moralisme”, men ser ikke at også moralisme er et spørsmål om form, ikke innhold. Moralisme er å tre egne holdninger ned over andre. Noe mer moralistisk enn etisk godkjent statsporno kan jeg knapt tenke meg.

Forståelsen av Statens rolle i borgernes liv er et viktig politisk spørsmål, og der vil forskjellen mellom sosialister og liberalister alltid være stor. Men bør vi ikke kunne enes om at pornoproduksjon ikke faller innenfor Statens domene?

-fordi det kan tenkes at Al Gore har sagt mer enn han har dekning for, kan ikke klimaproblemet være så stort.

-fordi Jens Stoltenberg flyr privatjet til København, er det ikke noen grunn for oss å forandre adferd.

-dersom klimaforskere krangler seg i mellom og får en personlig agenda, betyr det at de tar feil.

-fordi det finnes noen forskere som mener at klimaproblemene er oppskrytt, kan vi være sikre på at det ikke er så alvorlig som de fleste forskere hevder.

Det er behagelig med sånne feilslutninger som alle fritar oss fra ansvar. Men det hjelper ikke stor for jorda vår.

Den siste tiden har det vært snakket en del om cougars, middelaldrende kvinner som jakter på unge menn for seksuell tilfredsstillelse (og ikke noe særlig annet). Men det er allerede så last week. Det det gjelder nå, er gators. En av dem, en noe overvektig mann ved navn Arne B. Rogde, forklarer hva det handler om: “Gators er altså en kortform for alligators, og det handler kort fortalt om middelaldrende menn som jakter på unge kvinner. Gators er voksne menn som er sikre på sin egen seksualitet og ikke gidder å skamme seg over stor mage, stram kroppslukt eller såkalt ‘dårlig utholdenhet’ i senga.” Han klør seg på det hårete brystet innenfor den halvåpne skjorta og fortsetter: “Det jeg ønsker meg, er jo ikke mer enn striptease, en blow-job og et ligg. Det tar ikke mer enn en halvtime. Det er alt!” Arne må le når han tenker på alt maset som var rundt sex før: “Det var snakk om kjærtegn og vorspiel, jeg var bekymra for hvordan jeg så ut, og var opptatt av at jenta også skulle nyte det. Som om jeg skulle bry meg om hennes “nytelse”! Jeg er på jakt, skulle alligatoren bry seg om hva kaninen føler?” Arne ler, og latteren går over i en voldsom hostekule. Han tar seg inn: “Nei, jeg mener dette alvorlig! Sex har blitt så mye mer ukomplisert etter at jeg har valgt å fokusere på min egen nytelse fremfor hennes.”

Det er i følge Arne ikke så vanskelig å skaffe unge jenter: “Det er ingen prestasjon å få en 25 år gammel jente på rygg, for å si det sånn, så lenge man er nøye med agnet. Når jenter våkner fredag morgen, tenker de ikke på noe annet enn om de kan kjøpe seg enda et par sko eller en ny kjole, eller få råd til manikyrer og pedikyrer og sminke. Så når man forteller dem at man har en høyt betalt jobb og stor kåk, er de villige med en gang.” Og de skal ikke bli skuffet, forstår vi: “Når jeg sender jenta på dør, gir jeg henne bestandig noen tusenlapper så hun kan kjøpe seg noe fint. Da pleier hun å takke, slå øynene ned og neie. Det liker jeg.”

En gang bestemte Arne seg for å prøve å inngå et forhold med en av disse jentene. Det gikk ikke så bra. “Hva skal man si? God i senga, ikke akkurat noen rakettforsker. Til slutt ble jeg så intellektuelt understimulert at jeg ikke orket mer og bare måtte sende henne på dør. Men hun fikk da mye fint, så hun er sikkert fornøyd nå.” Arne B. Rogde blir tankefull: “Nei, det er nok best med one night stands. Det er det som er lettest for kona å leve med også.”

Venstresidas syn er at mennesket i velferdsstaten, den trengende, er klient, og Staten er behandler, spesialist, eller som man sa i middelalderen: patron. Man kommer innunder Statens allmektige omsorg, og må forholde seg til det Staten gir. Den har opprettet kontorer for det ene og det andre problemet, og du må værs’go stille deg i køen som alle andre og ta imot med takk det du får. Maktforholdet i et klient-patron-forhold er åpenlyst: patronen har makt, klienten ikke. Slik er det å møte store deler av det norske velferdssystemet, og jeg tror det  i stor grad forklarer den følelsen av krenkelse som mange har i møte med for eksempel sosialkontoret. Systemet tvinger deg til å stå med lua i hånda. (Dette er jo et paradoks, for  mye av den moralske drivkraften i arbeiderbevegelsen var jo nettopp at man ikke skulle trenge å stå med lua i hånda, men skulle få det man trengte uten å tigge for seg. Men bevisstheten var antakelig alt for lav omkring at det er makten som er problemet, uansett om det er en bedriftseier, fattigbestyreren eller en velmenende sosionom som har makten over deg. Man bare byttet ut privat veldedighet med offentlig veldedighet, og veldedighet gir ikke folk verdighet. Sånn er det bare. Veldedighet er: å bare motta, og dermed å stå i evig takknemlighetsgjeld.)

Men i våre dager er dette bildet blitt utfordra av et annet bilde, nemlig bildet av mennesket i velferdsstaten som kunde. Det er ikke minst FrP som fremmer en slik ide. Og dette gjør selvsagt det offentlige til leverandør av visse tjenester. Maktbildet er her snudd på hodet: det er kunden som har makten, og leverandøren har å levere varene. Man forventer noe: man har jo tross alt betalt for det! Det vil si: Staten har jo betalt for det! For FrP vil jo at for eksempel alle eldre skal få en sjekk av staten, som man skal gå med til sin kommunale eller private omsorgsaktør og si: jeg skal ha ett stk sykehjemsplass og fysioterapi hver torsdag klokken 10.30. Det er flere problemer med dette bildet, men det mest alvorlige er jo at det nettopp er på de havendes premisser: man skal kunne kjøpe seg tjenester. Og selv om vi nå tilfeldigvis har et vanvittig oljefond å øse av, slik at Staten kan gjøre alle til havende, så kan jo dette fort ta slutt. Hvem skal betale da, og hvem skal sørge for at også de som har lite, skal kunne få det de trenger? Det er dessuten noe ekstremt nærsynt i dette: fordi jeg tilfeldigvis er norsk borger, har jeg visse rettigheter som mennesker fra andre steder ikke har (noe som også er med på å forklare den nesten irrasjonelle frykten for “sugerør ned i statskassa”, som innvandrere og folk i andre land av og til blir beskyldt for å ha. Bare ordentlige nordmenn bør ha slike sugerør).

Problemet med både klient- og kundebildet er at de setter opp et skille mellom på den ene siden det offentlige og på den andre siden personene som trenger hjelp. Klienten ydmykes fordi han eller hun behandles som et problem, som rusk i samfunnsmaskineriet, og vi skal nå hjelpe deg, stakkar. De andre må hjelpe stakkars meg (dette gjelder i stor grad dem som virkelig havner utenfor og ikke for “ordentlige folk”: det sosialdemokratiske prosjektet blir alltid et prosjekt for nesten alle). Kunden på sin side har kun en teknisk relasjon til det offentlige, det blir bare en transaksjon med penger imellom. Man blir kravstor og vanskelig, og ydmyker dem som skal hjelpe.

Men det finnes et annet bilde som vi trenger å utforske mer, og det er bildet av også den som behøver hjelp som borger. Det som ligger i dette begrepet er deltakelse, plikter og rettigheter, og aldri en av delene uten de andre. For et slikt bilde tar på alvor det åpenbare faktum at det som er naturgitt, ikke er Staten, men det menneskelige fellesskap. Og dette menneskelige fellesskap kommer sammen for å løse utfordringene som oppstår. Staten, det er vi, det er det borgerlige (nettopp, ja, og nettopp derfor er Frp ikke et borgerlig parti, derfor er et borgerlig flertall langt fra innen rekkevidde her i landet) idealet. En hver som tilhører dette fellesskapet, er en avgjørende bidragsyter til det. Dette er en forståelse av verdighet som ikke er noe som en stat skal forsøke å gi oss, men noe som ligger i mennesket, og som manifesteres gjennom troen på at et hvert menneske har både plikter og rettigheter som henger sammen, og gjennom forventningen om deltakelse i verdiskapning og problemløsning. Som den oppmerksomme leser nok har skjønt, foretrekker jeg dette bildet langt fremfor klient- og kundebildet. For med bildet av mennesket som borger utlignes på mange måter maktforholdet. Når Staten i stedet for å løpe hjelpende til og “sy puter under armene til folk”, snur på det og spør: hvordan kan vi bemektige dette mennesket til å ta ansvar for sitt eget liv, da skjer det noe med folks selvoppfattelse og opplevelse av verdighet. Hvis Staten i stedet for å si: vi skal hjelpe deg, sier: du kan! så opplever folk å ha makt over eget liv, en makt som klientforståelsen fullt og helt tar fra dem.

Jeg skal ikke gå inn på konkrete politiske forslag her. Men vi bør ha disse modellene i mente når vi debatterer velferd, vi som er vokst opp i en sosialdemokratisk lykke-tilværelse der vi tror at Staten og det offentlige er best til å løse alle problemer. Men da glemmer vi at Staten ikke er noe annet enn vårt fellesskap. Og da lar vi ikke folk virkelig ta ansvar for sitt eget liv.

Vi har sett det før, i denne mannens ekstreme personangrep på Kjell Magne Bondevik, og nå altså igjen: Skadefryden over at Lars Sponheim ikke kom inn på Stortinget lyste om ham på FrPs valgvake og fikk John Arne Riise til å fremstå sympatisk i forhold.

Jeg har hatt en slags merkelig respekt for Hagen: selv om han er idealist på vegne av de bedrestilte, egoistene, de fremmedfiendtlige og dem som ikke bryr seg om at vi ødelegger miljøet, er han like fullt idealist. Han kunne sikkert med sine talegaver og åpenbare organisasjonstalent tjent seg søkkrik som bedriftseier, men han valgte campingvogna, Eli og årevis med tomat- og eggkasting i stedet (dvs han ble kastet på). Det står det respekt av.

Men en ting kan han ikke tåle, og det er gutter som ikke vil leke med ham. Det gjaldt Bondevik, og det gjelder Sponheim. Det de har gjort, er jo bare å peke på det åpenbare: det er politiske avgrunner mellom sentrum og FrP. Grunnpilarene i sentrumspolitikken, ansvar for miljøet og respekten for enkeltmennesket, også når dette enkeltmennesket er asylsøker fra Somalia, er så langt unna FrP at et regjeringssamarbeid er utenkelig. Men det kan ikke Hagen forstå, ei heller respektere. Så da blir han personlig, hevngjerrig og smålig.

Sponheim hadde en tøff kveld i går. Det var enormt skuffende å oppleve en så stor tilbakegang, om ikke akkurat helt uventet. Han mistet sitt mandat i Hordaland og gikk av som partileder. Vi som så ham på tv i går, så like fullt en rakrygget politiker, en ærlig mann, en politisk kjempe (om enn i miniformat…). Men Hagen kan bare se en taper, og klarer ikke å la være å tråkke på ham når han ligger nede. Det viser dessverre denne mannens sanne natur. Jeg håper inderlig Hagen forsvinner fra det politiske bildet. Slike mennesker ønsker jeg i hvert fall ikke i Stortingets presidentskap. Han bør holde seg hjemme og komme med surmagede utspill til Eli, som åpenbart er i stand til både å ta dem imot og bidra selv.

Honnør til Siv Jensen som ikke lot seg rive med av Hagens vemmelige utfall. Hun har fått en høyere stjerne i min bok. Men Hagen har jeg mistet all respekt for.

Det er et enormt moralsk patos i dette, og det er jo også besnærende. Men det er et patos som ikke er forankra i realiteter, verken historiske eller økonomiske sådanne.

For Stoltenberg snakker om hvor store skatteletter Bondevik ii – regjeringen gav, og bruker dette som et eksempel til skrekk og advarsel. Men hva skjedde i 2004? Jo, da inngikk Ap et skatteforlik der de forplikta seg til ikke å heve skattene over det nivået som Bondevik ii-regjeringen hadde redusert seg fram til! Det betyr bare en ting: Stoltenberg er komfortabel med skattelette, men foretrekker at det utføres av andre enn ham selv. Hykleri er et ord for sånt.

Dessuten er denne “mer skatt er moralsk, mindre skatt er umoralsk”-retorikken ekstremt relativ. Hvis det var så enkelt, ville jo en skattesats på 99,5 være det beste! Men det er det jo ikke, det mener jo heller ikke Stoltenberg, og ikke en gang Kristin Halvorsen. Derfor kan det presise nivået man setter disse skattene til, ikke være et moralsk spørsmål. Det handler om å ta flere hensyn: folk må jo ha noen penger å bruke, det må kunne gå an å tjene penger på eget arbeid, bedrifter må kunne være lønnsomme osv. En blandingsøkonomi er jo nettopp en innrømmelse av at en blanding av offentlig og privat forvaltning av rikdom er best. Og det mener jo alle norske partier at det er.

Stoltenberg er jo økonom. Det gjør at jeg skulle ønske han kunne holde seg i den økonomiske virkeligheten og ikke i en utopisk drømmeverden når han snakker om skatt. Den økonomiske virkeligheten er jo, som en økonom vet, at et samfunns økonomi ikke kan sammenliknes med en privat økonomi med en gitt inntektsside og en fleksibel utgiftsside. Disse tinga henger sammen! Man kan øke skattetrykket voldsomt for bedrifter og dermed øke inntektene til staten, men hvis denne bedriften går konkurs på grunn av økte skatter og de ansatte mister jobben, mister man inntekten og utgiftssiden vokser. For bare å ta ett banalt eksempel. Derfor handler skatt ikke om at mer=godt og mindre=ondt, men å finne en god balanse. Og så er man (marginalt) uenig om hvor denne balansen er å finne.

Lavere skatt er ikke noen hovedsak for meg. Jeg betaler med glede den skatten jeg pålegges, og er glad for velferdsstaten. Men jeg skulle ønske meg en ryddigere debatt der fiendebildene legges bort til fordel for et felles forsøk på å finne et fornuftig skattetrykk. Og det er i stor grad Jens Stoltenbergs ansvar.