Manuela Ramin-Osmundsen har snakket med opptil flere statsråder etter at hun gikk av som minister. Hva nå det har med noen ting å gjøre. Man snakker da med så mange. Telefonselgere, for eksempel.

Men det jeg stusset på, var følgende uttalelse som Dagbladet.no siterer fra VG: “Jeg har snakket med Jonas (Gahr Støre, blog.anm.), men ikke om noe spesielt (blog.uth). Det var en kort samtale.”

Ja, hvis den ikke var om noe spesielt, så håper jeg den var kort. Men jeg kan ikke annet enn undres: hvordan foregår egentlig en kort samtale om ikke noe spesielt?

Kanskje slik:

Manuela: Heisann Jonas

Jonas: eh, whatever

Manuela: joda, det kan du si.

Jonas: Ja, jo, palestinske selvstyremyndigheter og greier. Kina.

Manuela: Ja, sånn kan det gå. Hadet da.

Jonas: Eh, whatever.

Sånn går nu dagan i departemangan og på oslo væst.

Ikke i tråd med denne bloggens generelle profil vil jeg bare gjøre oppmerksom på denne videoen på youtube. Den treffende tittelen er: the most stupid goalkeeper ever. Seks sekunders ren gapskratt.

En ny undersøkelse konkluderer med at kirka bør snakke om Jesus hvis den vil trekke flere folk.

At vi ikke har tenkt på det før!

I forbifarten på MTV i dag hørte jeg at Harrison Ford hadde et landsted med helikopterlandingsplass og helikopter. Han hadde visst en gang reddet livet til en villfaren turgåer i nærheten.

Sett fra Harrison Fords side var det jo en sympatisk gjerning.

Men fra turgåerens?

Man er ute og går, og skjønner man har rotet seg bort. Det er ørken og ikke noe vann eller mat noe sted. Alt håp er ute, og man begynner å belage seg på en trøstesløs død. Alene. I villmarken.

Og så! Pampapapa! Der kommer det et helikopter. Man vinker og vinker, hopper opp og ned med de siste kreftene. Og man blir sett. Fra seg av lykke ser man at helikopteret lander. Livet er reddet. Og som om ikke det var nok: Så er det rett og slett Harrison frickin’ FORD som kommer ut av helikopteret og tar en med til landstedet sitt.

Reddet fra den visse død av Indiana Jones. Det kaller jeg tidenes historie å fortelle kameratene sine.

i Fredriksstad Blad:

“Full ungdom på fest”

Klassisk, utvilsomt sant, men kanskje ikke en stor nyhet?

Ai ai ai som Manuela Ramin-Osmundsen har rota det te, gett!

Men det er ikke det jeg skal skrive om. Jeg skal konsentrere meg om hvordan det kvinnelige advokatnettverket omtaler seg selv.

For de er “jenter”, alle sammen. Hver gang Manuela åpner munnen, kommer dette ordet trillende ut (og med hennes umiskjennelige franske aksent blir det noe ekstra rart med det). Det er en “jentegjeng”, hun er ute med “jentene”, har “jentekvelder” og så videre.

Hva er greia? En eller annen regresjonsmekanisme som de ikke kommer ut av? Et behov for å være ung og fri og strålende? Eller noe enda mer infantilt: Vi (uskyldige, snille og sarte) jentene mot “makta”, liksom? Jeg undres. Er det ikke på tide å vokse opp, jenter? Bli kvinner, voksne ansvarlige kvinner som ikke trenger å juge på alderen for å få respekt? Dere er jo makteliten nå. Det kan ikke all verdens krampaktige ungdommelighet endre på.

Og jeg vil helst ikke leve i et samfunn der jentegjenger bestemmer alt. Alle som har gått på ungdomsskolen vet at et hvert tyranni blekner mot den makta som en alpha-female med et hoff på fire-fem identisk kledde undersåtter kan utøve i en skolegård.

Så Manuela, hvor enn du ender: fri oss fra de assosiasjonene. Du er kvinne. Deal with it.

Nå sitter jeg hjemme i Skafjellåsen, et av disse håpløse stedene i landet der bredbånd fremdeles er like eksotisk som snøballkrig i Uganda og er på trådløst nett med ICE!Det har vært en lang natts ferd mot dag som nå er over. Mange som leser dette kan sikkert tenke seg hvordan det er å ha fire og en halv kilometer til internett. Det kan sammenliknes med å være døv i et samfunn hvor all informasjon kommer på radio. Eller å våkne opp alene på en øde øy og oppdage at man er lam fra halsen og ned. Nuvel, nesten da.I tillegg har jeg kjøpt MacBook. Er jeg kul da, eller? Dagens salmevers i Skafjell:I once was lost, but now I’m found. Was blind, but now I see 

På torsdag snakket Tonje Steinsland med Georg Apenes på TV2. Som kjent er Apenes tidligere stortingsrepresentant for Høyre og direktør for datatilsynet. Men han opplevde noe fryktelig i 1978, nemlig å finne sin mor drept på gulvet i huset hun bodde. Det tok, som noen har fått med seg, 29 år før den som hadde utført drapet, meldte seg. Han var 13 år da dette hadde skjedd.

Nuvel. Georg Apenes fremstod som en ydmyk, fornuftig og dannet mann som både var ærlig om sine egne følelser, og maktet å sette saken inn i et større samfunnsmessig perspektiv. En av de tingene han nevnte, var at han av og til hadde tenkt på hvordan det ville kunne være å gjøre det samme mot drapsmannen som denne hadde gjort mot moren. “Perverse tanker” kalte Apenes disse tankene, og det var tydelig at dette overhodet ikke var noen plan eller noe han en gang ønsket å gjøre.

Men i VG dagen etter ble dette intervjuet til følgende overskrift: “Fantaserte om HEVNDRAP”. Slik greier altså VG å omgjøre en manns ærlige forhold til sine egne følelser til en småsprø historie om HEVNDRAP.  Dette er nok et eksempel på hvordan VGs eneste bidrag til samfunnsdebatten er forsimpling og forenkling, og et stadig ønske om å dra alle mennesker ned i søla. Hva i all verden skal vi med sånn søppel?

Derfor: Hold kjeft, drittavis!

Kjære lesere

Her er en liten tilstandsrapport i anledning julen og sånn.

Jeg er i Fredrikstad og tar det pent i jula. Jeg slapper av etter en høst fylt av nye ting: ny jobb, nytt sted, nytt hus, ny størrelse på hus (ca 230 kvadrat) og så videre.
Stedet er altså Sande i Vestfold, jobben er som kapellan, og det hele er ganske bra foreløpig.
Det er store utfordringer i jobben, men ikke større enn at det går. Å bo for seg selv i en stor enebolig er, tja, hva skal man si, lettere å venne seg til enn man skulle tro. Stor plass er rett og slett stor plass, og de som sier at det er lettere å holde orden når det er stor plass, vel, de har rett. Det vil si, egentlig betyr det bare at man smører rotet tynnere utover det hele. Men illusjonen er nesten fullkommen (hvis du holder deg unna boden min (dvs en av de to)). Og etter at jeg har fått fylt inn en del møbler og tepper og ting på veggene, begynner ekkoet i stua å stilne.

Sande er forresten ikke så langt unna noe sted, det. 50 minutter med toget, ca tilsvarende med bil, til hovedstaden, mye kortere til Drammen, Norges mest undervurderte by. Så det er bare å komme. Og jeg kan komme, noe jeg har gjort ikke så rent sjelden, til Oslo og Fredrikstad. Å skaffe seg et sosialt nettverk i Sande er ikke det letteste jeg har prøvd på. Men jeg skal prøve hardere:). Det er mange der som bryr seg, da, så jeg klager ikke. Foreløpig funker det med pendling, og så får vi se.

Jeg tror det begynner å gå opp for meg at jeg faktisk er gått inn i en ny fase i livet. At jeg er i fast jobb og ikke lenger er ungdom (huff), men derimot en voksen. Ordet “voksen” fylles med mer og mer innhold hver dag for tiden. Men jeg hadde nok trodd at det kom til å skje ett eller annet magisk som gjorde at jeg fikk oversikten, det store bildet, og at jeg da ville vite at jeg var voksen, og dermed klar for å ta ansvar. Jeg hadde nok tenkt at jeg som voksen kom til å være en annen enn jeg var som ungdom. Men så er jeg jo bare den samme, like fomlende som før. Å være voksen er noe som skjer med en i møte med kravene som stilles: ansvarlighet som arbeidstaker og som leder i menighet, økonomiske forpliktelser og så videre. Så veien til voksenlivet er brolagt med angst. Men angsten er jo som kjent frihetens mulighet.
For det er egentlig noe befriende i det også. Når man skjønner at en selv ikke er noe mer enn et menneske som prøver så godt en kan, så skjønner en at andre mennesker heller ikke er noe mer enn det. Og da kan jeg lettere bære over med andres feil og mangler, i håp om at andre vil bære over med mine.

Voksen eller ikke: i jula har jeg blitt minnet om at i det viktigste henseende er jeg et barn, Guds barn. Det dypeste og det sanneste om tilværelsen er at alt er gitt oss som en gave. Det kommer ikke an på oss, først og fremst, men på Ham som gir alt godt. Å ta imot nåde, gitt oss som et lite og uskyldig barn, er en øvelse i ikke å ta seg selv for høytidelig, å ikke tro at alt kommer an på meg og hvor “voksen” jeg måtte klare å være, men ha tillit til at fremtiden kan bringe det som er godt.
Det er i bønn og i stillhet fremfor Gud at dette blir tydelig for meg.
Og jeg anbefaler mine lesere å prøve det samme.

Til nær&fjern, gammel&ung, osv: Godt nyttår!

Det er mange ting som er dødssynd med Kristopher Schaus serie som går for tiden.

Det som er mest synd, er at det er mulig å lage et så overfladisk og dustete program. Jeg blir ikke såret over at noen harselerer med syndsbegrepet, men det er forstemmende at presumtivt oppegående folk ikke vet mer om kristen tro. Man misforstår totalt alt det kristendommen handler om og lager moro-tv av det. Hørt om syndstilgivelse anyone?

Men det er også synd at kristenfolket kjenner sin besøkelsestid i mediene hver gang og bare når det er mulig å fremstå som bakstreverske og pietistiske, og ellers holder seg innenfor kirkedørene med vaflene og kaffen. Tror dere virkelig at vi tjener Guds sak ved å gå til torgs mot dette? Tenker folk: “ja, denne kristendommen er ikke så dum”, når det eneste vi makter er å fremstille oss selv som hårsåre idioter?

Hva om vi istedet brukte anledningen til å si noe om hva synd faktisk er og hvorfor det er alvorlig? Hva om vi deltok i debatten i stedet for å prøve å stanse den? Hva om vi innså at vi faktisk er et mindretall og at vi ikke lenger kan vente oss statskirkelige rettigheter?

Da ville vi kanskje nærme oss ham vi prøver å følge, og som ikke åpnet sin munn mot dem som spottet.

Men neida: prippen-kristendommen seiret igjen. Det er rett og slett dødssynd.