Alle er homo

Nå er det offisielt: Alle er homo. Enten de vet det eller ikke.

Ask Burlefot (hovedpersonen i Agnar Mykles Sangen om den røde rubin og Lasso rundt fru Luna) er homo. Det har Anders Heger bestemt. Sønnen til Mykle hevder riktignok at Mykle var fullstendig homofob, men det er så sin sak. Hvis du leser tekten baklengs i boblebadet til lederen for LLH så vil det åpenbare seg. Helt klart helt homo.

Dessuten var Olav Duun (uoffisielt Verdens Tristeste Forfatter) sannsynligvis homo. Det antydes i en ny biografi. Argumentet? Han er så flink til å forstå kvinner! Oh yes.

Og ingen er vel i tvil om at Stein Riverton var homo. Og Jens Bjørneboe. Sikkert Petter Dass også. Alle er jo det. De bare oppdaget det aldri, stakkars. Dermed var de kuede mennesker uten frihet&menneskeverd. Huff.

Å antyde at noen har vært homo er blitt et salgstriks for alle nye bøker og filmer om folk. Men jeg bare lurer: Forstår vi folk noe bedre om vi vet at de likte nakne menn bedre enn nakne damer? Er sex det eneste folk tenker på for tida? 

O Stat og Herre, du som rår

Hva gjør Staten for de etterlatte etter drap? for krigsseilere? For dem med depresjoner? For de late? For taperne? For homsene? For dem som ikke får være prester i kirka? For dem som kjemper med tvil og anfektelse og dem som strir med døden? 

Staten gjør alt for lite. Stortinget, regjeringen. De gjør ikke NOK. Så lenge det er noen som ikke har oppnådd fullstendig lykke og harmoni, må staten gjøre MER.  Så lenge det finnes avgrunner imellom mennesker, har staten ikke gjort jobben sin. Da må det komme en ny kommisjon, et nytt direktorat, et nytt kurs, nye fag på skolen ( på en skole i Tyskland er “lykke” valgfag:), nye tiltak, tiltak tiltak. Mer til kultur. Mer til kirken. Mer til rockforbundet.

Så fort noen har et problem i dette landet er det staten som ikke har gjort NOK. Det er refrenget i norsk politisk debatt. Det bildet vi har av myndighetene, er at det er en mild og vennlig kraft som via øremerkede overføringer skal produsere lykke og tilfredshet hos borgerne sine. Det som nesten aldri blir debattert, er grensene for statens virksomhet. Hvilke problemer vi skal få lov til å bale med alene, i familien eller i de sammenslutningene vi velger å være.

Det sosialdemokratiske prosjektet bygger på tanken om at bare de ytre forutsetningene er til stede, så vil menneskenes problemer forsvinne som dugg for solen.  Samfunnet vårt er bygget opp med klokkertro på dette. Derfor alle direktoratene, sosialkontorer og trygdeordninger. Dette er gode ordninger. Men problemet blir når staten tror den kan løse alle borgernes problemer, og borgerne tror på den.

For det hele bygger på en løgn.

Det finnes nemlig sprekker og sår, sorger og smerter i livet. Menneskelivet går ikke opp på en formel. “Lykke” eller “mening” kan aldri reduseres til en funksjon av et velfungerende samfunn. All verdens støtteordninger, all verdens ressurser til psykisk helsevern, alle verdens utvalg monner ikke når det handler om hvordan mennesker skal oppleve livet som godt og meningsfullt. Og det begynner vi vel å oppdage nå som vi snart har prøvd alle verdens støtteordninger.

Et godt eksempel er sosialkontoret. Mange mennesker forteller om hvordan de har følt seg som dritt i møte med hjelperne sine. De får det de trenger, så vidt det er, men i prosessen opplever mange at de blir fratatt verdighet. Og nettopp verdighet er et kjerneord her: Staten kan ikke gi mennesker en opplevelse av verdighet. La oss gjenta det: Staten kan ikke gi mennesker en opplevelse av verdighet.

For opplevelse av verdighet er knyttet til å leve i meningsfulle relasjoner. Relasjonen med den ansatte på sosialkontoret kan aldri bli meningsfull. Den er teknisk. Uansett hvor varm og forståelsesfull den måtte virke, er den likevel teknisk. Den handler bare om trivielle problemer. Dermed føler folk seg som trivielle problemer, rusk i samfunnets maskineri.

Men hva med alle spørsmålene? Hva med alle de vonde tankene? Den uutslettelige opplevelsen av ensomhet? Hva kan sosialkontoret gjøre med dem?

Det er nyttig nok med sosialkontorer. På alle måter. Det er jo bedre med penger til mat enn ikke penger til mat. Så det handler ikke om det. Men det handler om at vi må slutte å tro at Staten har noe som helst å bidra med når det gjelder det sant menneskelig, eksistensen vår. Og alle de mørke nettene.

Gudene skal vite at vi har prøvd i dette landet. Til og med et trossamfunn har vi prøvd oss med, prøvd å gjøre til et statlig direktorat for Eksistensielt Velbefinnende. Og vi som arbeider i dette trossamfunnet, vi er fristet. Fristet til å følge statens ønske om et sted hvor vi kan kose oss sammen og dulle hverandre inn i forestillingen om at alt er kjempefint. Å gjøre det til et sted der det er umulig å snakke om helvete. Og hvor det dermed er umulig å målbære erfaringene til dem som lever i helvete dag ut og dag inn.

For tar du bort muligheten for å snakke om fortapelse, om valg, oppgjør, om muligheten for å miste sitt liv, da tar du bort muligheten til å snakke sant om hva menneskelivet er. Om at menneskelivet ikke er et sett med løsbare problemer, men et paradoks, en kamp, en linedans over avgrunner. 

Satt på spissen er det sosialdemokratiske prosjektet bygget på at alle disse avgrunnene egentlig bare er illusjoner. Mer penger hit, flere ”hender” i helsvesenet (legg merke til disse hendene! det er noe ekstremt funksjonalistisk i dette. som om det kunne vært roboter, liksom), flere utredninger, og vips, så har vi ingen problemer igjen. Og vi kan danse lykkelige inn i solnedgangen.

Men de er der like forbanna. Og alle vet det. Vi kan prøve å glemme det, men vi vet det. Det finnes avgrunner over alt. Sprekker og sår. Du blir aldri totalt lykkelig annet enn i rus. Og det er ikke veien til lykke, kan du si. 

Det er i den beryktede WHO- definisjonen av ”helse” at man finner den mest presise utgaven av en sosialdemokratisk agenda: Helse er en tilstand av total harmoni, fysisk, psykisk og sosialt (fritt gjengitt).

Grøss.

Da er vi døde. Da er vi ikke mennesker, hvertfall. Da tror jeg mange ville velge å hoppe i sjøen, fremfor å være med på lykkecruise med Gro.  

Statens klamme hender kommer over alt. Staten gir støtte til festivaler for alt fra death metal til rosemaling. Det finnes vel ingen kulturell aktivitet som ikke er støttet med statlige midler. Kirken er offentlig finansiert, og Norsk Rockforbund. Jeg så på NRKs program “Kos og Kaos”, og la bare så vidt merke til den lille logoen på slutten: Programmet er laget i samarbeid med Barne- og likestillingsdepartementet (er det ikke det det heter nå?). Men når skal noen spørre: hva er Statens agenda i dette? Folks beste? Eller folks nest beste, dvs at folk oppfører seg som folk og skaper harmoniske samfunn? 

Trond Giske er jo kjent for sitt funksjonalistiske kunstsyn. Men kunst kan jo ikke løse problemene våre. De kan derimot skape trøbbel. Uroe oss. Være undergravende. Hvordan kan du være undergravende når du er betalt av Staten? Hvorfor får vi en matt og kjip kultur i dette landet? Kanskje fordi man aldri slipper unna statens klamme lykke-grep. Fordi alt for få trenger å kjempe. 

Det vi desperat trenger, er noen som viser finger’n til staten og sier: dere kan ikke eie oss! Vi eier oss selv. Derfor gleder jeg meg over hver eneste 14 år gamle anarkist. Og håper hun ikke tar skade på sin sjel.

Staten kan ikke hjelpe deg med å komme til rette med at datteren din ble voldtatt og drept. De skrittene må du gå selv. Med noen som bryr seg uten å ta betalt for det. 

Snylter

Sant å si synes jeg det er rart at ikke flere kvinner har betakket seg for Esther Pirellis reaksjonære kvinnelighet.

Jeg så på Skal vi danse på søndag, og der var Espen Benestad med, men denne gangen som sitt alter ego ellerhvadetvar Esther Pirelli, med ballkjole, pupper og meget mandige legger:). I tillegg til at det viser seg at det er en fordel å ha en “ny seksualitet” dersom man skal komme seg videre i dette programmet uten å kunne danse (jf hele norges yndlingshomse Finn Schjøll i fjor) så slo det meg hvordan hele transe-fenomenet gjør seg avhengig av de kjønnsstereotypiene man etter eget sigende skal utfordre.

For: Hvis ikke det i Benestads hode fantes et ganske så strengt mønster for hvordan man er “kvinne”, så ville det jo være umulig for Benestad å spille denne rollen. Sagt annerledes: ”Esther Pirelli” er en ekstremt stereotyp kvinnerolle, som bygger på idealer vi kanskje trodde vi var ferdige med: Den ultrafeminine, svake, ettergivende og tåpelige kvinnen som minner mest om en hemmafru fra borgerlige hjem for la oss si 70 år siden. 

Problemet er selvsagt at hvis det skal være noen vits i å være transe, så må man tviholde på gammeldagse mønstre. Hvis ikke blir det ikke noe moro, ikke noe show. Å være transe er jo på mange måter det samme som å være avhengig av å kunne spille en annen rolle enn den ene man som regel blir tiltenkt. Men hvis man da er en dårlig skuespiller, som EEPB definitivt er (selv om han er en enda dårligere danser…)  så må jo rollen være som i dårlige filmer: stereotyp, uten liv og uten dybde. Esther Pirelli er en kvasi-kvinne.

Denne typen avansert rollespill gir seg ut for å være veldig moderne og individualistisk. Men egentlig er det bare et snyltefenomen, en individualitet som forutsetter andres stereotype roller og rolleforventninger. Det vi heller burde arbeide for, er mer fleksible script for hva en mann og en kvinne kan være og gjøre, uten å hoppe fra den ene kjønnsidentiteten til den andre. Et godt eksempel på et sted hvor kjønnsscriptene er alt for trange er Venezuela, der det å være “homofil” ikke handler så mye om hvem du liker, men hva du liker. En homofil mann er en mann som er opptatt av estetikk, hår, sminke osv. Det er den eneste muligheten for å slippe unna en typisk latinamerikansk macho-kultur. I stedet for å rote oss inn i slikt, burde vi være mer åpne omkring hva slags forventninger vi bør ha til kjønn, og hvilke vi bør la ligge.

Det er greit for meg at du er transe, Espen. Men ikke tro at du bringer verden videre. 

Flytteerfaringer

Jeg har flytta til Vestfold. Sande er stedet, kjent for slike ting som en hjemsøkt prestegård, EM i gjeterhund og Hanekleivtunnelen. Ikke så kjent, sa du? Ja, bare vent! Uansett. Jeg har altså flyttet fra en relativt beskjeden leilighet til et relativt stort hus, dvs et 10-roms eller noe sånt, ca 230 kvadrat. Stort nok, ja. Det innredes nå i sneglefart, rom for rom.

Jobben virker spennende, selv om jeg nå sitter og skriver dette i stedet for preken Norges største ungdomsklubb, en morsom stab og en nydelig middelalderkirke gjør susen!

Flytting er jo som kjent en vitenskap. Og etter en slik sjau skylder man å dele med seg noen av de erfaringene man har gjort. Derfor kommer det nå noen erkjennelser jeg har gjort meg og noen tips med på veien:

- Det er utrolig hvor mye som finnes i en leilighet når man skal flytte ut.

- Det er utrolig hva man får plass til i en Toyota Corolla.

- Det er utrolig hvor tunge ting det går an å bære når man glemmer at man ikke orker.

- Ikke ta med møbler som ikke tilhører deg.

- Ikke tro det tar tre timer å vaske ut av en fullt møblert leilighet. Det tar to dager.

- Det blir alltid en tur til.

- Å rygge med henger lærer man best i stor trafikk.

- Det blir alltid enda en liten tur.

- Sikt bakover er oppskrytt.

- Den tingen du trenger først dit du kommer, ligger alltid nederst i en av de tre kassene du ikke husker hvor står.

- Ting går ikke inn i skap av seg selv.

- Ting går ikke inn i skap av seg selv etter to uker heller.

- Du trenger verktøy.

- Du trenger venner.

- Du trenger mamma & pappa. Og søsteren din.

- Det blir nok en liten tur til, ja.

 Dette var de tipsene jeg har foreløpig! Suppler gjerne med flere! Eller kom på besøk! Skafjellveien 28, Sande i Vestfold. Ja, jeg har plass

Vinternatt før

Det er kommet en ny blogg på blogghimmelen! Det er Andersen&Andersen som står bak, og den heter Vinternatt før! Der vil det i stor grad handle om politikk, samfunn og religion. Navnet innebærer at tankene skal prøves ordentlig, og det håper vi mange vil bidra til at vi får muligheten til. 

Så hvis du har sans for det en av oss har skrevet om sånne emner, sjekk ut den nye bloggen! Et sted for tanker i fri dressur og ustoppelige meninger!

Enig eller uenig, hiv deg på.

Hvor lei er vi av sånne spørsmål?

Det begynte med Davy Wathne under fotball-VM i fjor sommer, og har spredd seg som en farsott gjennom medie-Norge. Det er fremdeles i sporten det forekommer hyppigst, men som en annen smittsom pest sprer det seg over til andre og mer seriøse fora. Hva snakker jeg om? Jo: spørsmål av denne typen:

Hvor viktig var det for dere med en seier i dag? Hvor godt var det for deg å score? Hvor vanskelig er det å være Hydro-sjef for tiden? Hvor fryktelig var det å være med i brannen?

Det er til å bli gal av. Hvem er det som spør på den måten? Uttrykket “ledende spørsmål” er jo bare fornavnet på dette. Hva svarer man når noen spør: Hvor deilig var det for dere å vinne i dag? J0, ca 4? Man må jo bare svare: “det var veldig deilig”. Men det vet vi jo! Det skaper idiotiske samtaler som ikke fører noe steds hen. Og når annenhvert spørsmål i tv2-sporten er sånn, da blir det begrenset hva som kommer ut av det. For den eneste andre muligheten enn å svare selvsagtheter på slike dustespørsmål, er jo å avlede og begynne å snakke om noe annet, noe mange heldigvis gjør.  Men hva er vitsen med reporterne da? (Ja, hva er egentlig vitsen??)

Det som virkelig skremte meg var da til og med en programleder i radioens intellektuelle alibi, p2, i sitt ellers glimrende program Radioselskapet, falt i synd og spurte på denne måten. Hvem som spurte hvem om hva, har jeg fortrengt, men det gjorde meg opprørt og forstemt på fremtidens vegne. Så: om noen hører: kjære p2, forby dette uvesenet! Det plager vettet av meg. Og så håper jeg at mine to helter Kristian Bendiksen og Nina Stensrud Martin snart er tilbake etter sommerferie. Dere er dypt savnet!

Hvor godt skal det bli å få dem tilbake?

Å, drit og dra.

De hjerteløse

Avstanden mellom Gray’s Anatomy og Simpsons-filmen er ypperlig å fylle med litt refleksjon omkring hjerter, barm-hjertighet og omsorg.

I går satte jeg meg fast foran tv’en igjen, selv om de fleste instiktene mine fortalte meg at det fantes utrolig mye annet jeg kunne gjort. Vel, nok om det, jeg endte opp med å se på Gray’s Anatomy, en serie om turnusleger på et sykehus som (ironisk nok, les videre, så finner ut hvorfor) heter Mercy West. Det er en dasj ER (Akutten) og en dæsj Melrose Place, sykehus og kopulering, stort sett. Jeg merket fra jeg begynte å se en helt voldsom motvilje mot personene i serien, en vemmelse over det livet de levde. Og det handlet ikke så mye om at de har en ganske annerledes moralkodeks enn en norsk, ung og tander prest (meg), men om at de virket helt hjerteløse. Deres liv er drevet frem av begjær: begjær etter suksess og karriere, begjær etter å føle seg elsket, etter fysisk tilfredsstillelse. De virket ute av stand til virkelig å møte hverandre, de andres tilstedeværelse i livet deres var bare anledninger til tilfredsstillelse av begjær etter det ene eller det andre. Derfor er disse personene i denne serien utenfor rekkevidde av et begrep som “barmhjertighet”, eller sogar “hjertelighet”. Livene deres er lukket for hverandre. De har ingenting å gi, de er bare i stand til å ta. Ta det de trenger for å få tilfredsstilt sine begjær. Kall det kjærlighet eller bare sex, kall det karriere eller aksept, men alt handler om å få det man trenger: å få fylt behovene sine.

Dette er nemlig det motsatte av hva barmhjertighet (for et nydelig ord! barm, hjerte, se for deg hvordan det er å bli tatt imot av en som er barmhjertig) er. Barmhjertighet handler om ikke å være styrt av behov, men av omsorg, innlevelse i den andre. Barmhjertighet handler dermed om å ha overskudd i seg, å ha noe som andre kan få. Generøsitet, raushet, å kunne ta imot andre, ikke for å få fylt et begjær, men for å oppnå fellesskap og skape rom for ekte - nettopp - kjærlighet. Men det må noe til for at dette skal kunne skje. Vi må ha tid til hverandre. Og vi må tørre å være trofaste. Verken tid eller trofasthet var overskuddsvarer hos disse unge fremadstormende.

(Nå finnes det heldigvis ikke så mange mennesker som er så ensidige som disse turnuslegene, som (også heldigvis) ikke er ekte personer, men bare fiksjon. Det er likevel interessant at det er slike personer som blir forbilder i mediene. Hos de aller fleste virkelige mennesker finnes det barmhjertighet. Hvorfor er heltene våre da slike ubarmhjertige, hjerteløse mennesker?)

Hvor skal vi lete for å finne en sånn rikdom? Jo, et glimrende eksempel er portrettet av den ellers så latterlige Ned Flanders i den nye Simpsons-filmen. Ned blir i denne filmen den faren som Bart aldri fant i Homer (doh!). Det er særlig to scener jeg vil trekke frem:

Den første: Bart sitter i treet utenfor huset og ser hvordan Homer koser med den nye grisen sin (wohoo). Ned, som akkurat omsorgsfullt har lagt sine to sønner, ser ham og sier: “Rough day, huh?” Bart vil ikke vise at han setter pris på dette, og avviser ham. Men Ned spør om han vil ha en kopp kakao. “No, cocoa is for wossies (pyser)” sier Bart. “Well, I’ll just leave it in the window,” sier Ned. Og setter frem kakaoen. Sprøyter krem på. Kakaopulver på kremen. Reven sjokolade over. En vaffelkjeks på høykant. Krem på vaffelkjeksen. En marshmallow på toppen. Og så prikken over i’en: Ned tar frem en skjærebrenner og griller marshmallowen, så den blir gyllen.

Han setter koppen i vinduskarmen. Og så går han.

Bart klarer selvsagt ikke å stå imot. Og uten at Ned har krevd noe av ham, opplever han generøsitet, gavmildhet. Barmhjertighet.

Den andre scenen er helt på slutten. Alle tror at Springfield skal ødelegges, og Ned har gått med barna sine (Rod og Tod) til kirken, der han instruerer podene i hvordan de skal oppføre seg når de skal møte Jesus (de må kalle ham Mr. Christ ). Så kommer Bart og sier at han før han dør gjerne vil oppleve hvordan det er å ha en far som virkelig bryr seg. Og Ned sier: “Well, there’s always room for one more in the Flanders clan” og tar imot ham med åpne armer. Litt senere kommer Homer og spør om ikke han vil være med ham på motorsykkelturen (som er Springfields eneste redning). Bart nøler, men Ned sier til ham: “I think your father wants to spend his last minute with you”. Først sier Bart nei, men så (når han får lov å holde bomben - den som ikke forstår noe: løp og se!) blir han med. Og Ned lar ham gå. (Når Rod (eller Tod) sier: “Jeg vil ha Homer som far”, ser vi Ned rynke på nesen. Men han sier ingenting.)

Hva kan vi få ut av dette? Jo, at barmhjertighet handler om å gi, om å ha noe som man gir bort vederlagsfritt, som ikke blir en del av en økonomisk transaksjon (du får noe, og så får jeg noe), men noe som er gratis (gratia = nåde). Og at det handler om å ta imot med åpne armer, men også være villig til å la den andre gå. Derfor handler det også om å kunne takle tap: å miste den andre er en risiko for den som går inn med barmhjertighet.

Motsetningene her er nemlig slik: den som bare er drevet av sitt begjær, er fattig, mens den som er barmhjertig, er rik. Den som er drevet av begjæret, ledes hele tiden frem av nødvendighet, av en negasjon som må nøytraliseres. Karakterene i Gray’s Anatomy er konstant sultne, og sulten lar seg ikke stille. Derfor er de ikke fri. For frihet betyr muligheten til å velge. Men disse menneskene bare må og må, må ha sex, må være utro, må få ros, må være flinke.

Ned Flanders har derimot noe å gi bort, noen ressurser i seg som han ikke trenger, og som dermed kan være til hjelp og glede for en annen (som aldri har vært annet enn en drittunge tilbake). Han er en rik mann, så rik at han kan ta til seg et nytt barn. Hans rikdom består i evnen til å tilgi, evnen til å være trofast, den tiden han har til rådighet. Hans rikdom består også i selvbeherskelse, i makten han har over seg selv og sitt eget begjær. Det er denne makten og denne rikdommen som gjør at han kan finne ekte frihet.

Hvem ligner jeg mest på? Skummelt spørsmål.

Hva gjør vår tids stress og mas med vilkårene for barmhjertighet? Enda skumlere.

Men målet må være å ta imot hverandre uten å klynge, å kunne gi noe uten å vente å få noe tilbake. Det står noe om dette i en gammel bok jeg har hørt om.

Metallica ved stupet

Gi meg en eneste grunn til at jeg skal ha Jennifer Garner som klima- forbilde.

Live Earth er i gang. Det er rigget til gigakonserter over hele jorda. Rike ungdommer gis en mulighet til å spille miljøbevisste, og da tenker jeg både på dem som spiller og dem som hører på. Det er så ironisk at jeg ikke vet om jeg skal le eller gråte.

Det er slik jeg ser det nokså idiotisk å lage åtte gigantiske, live-overførte konserter som et forsøk på å redde verden. De betaler sikkert for klimautslippene konsertene medfører, men symbolikken er likevel overveldende: å fly Linkin Park fra LA til Tokyo, og Metallica fra USA til London for å spare miljøet, og å rigge opp vanvittige mengder utstyr og bruke ekstreme mengder energi på arrangementer uten noe konkret mål eller noen eksplisitt agenda. Det forteller jo akkurat hva som er problemet, at vi ikke på vilkår har tenkt å forandre vår livsstil. Vi skal fortsette som før, med forbruk og nytelsessyke, men bare være sinte på “politikerne” eller noe fordi de ikke “gjør noe” samtidig. Og så skal vi gjøre sånne utrolig virkningsfulle ting som å bruke resirkulerte kaffefilter! (For det gjør Jennifer Garner! (hvertfall på TV))

Popstjerner, filmstjerner og modeller er antakelig de fremste eksponentene for vår nytelsessyk kultur. Hvordan kan man ikke fremstå som hyklersk når man på den ene siden tjener til livets opphold ved å selge unyttige produkter, og på den andre siden skal fortelle vanlige folk at de ikke må kjøpe cd’er, men laste ned musikken fra nettet (programmet er sponset av ipod nano…). Hvorfor pokker skal jeg høre på Naomi Campbells råd om miljø? Hun, som har tjent millioner på at folk kjøper mye mer klær enn de trenger. Det er for dumt.

Saken er at det er en radikal revolusjon som må til, ikke symbolske handlinger. Vi trenger en verden der ingen hører på Naomi Campbell bare fordi hun er pen på bilder. En verden der vi i stedet for å dyrke stjerner, våkner opp og ser rundt oss.

Det hele minner ganske mye om orkesteret på Titanic, som spilte fiolin mens skipet sank. Forsåvidt hyggelig, det. Men det forteller også om en skrikende avmakt overfor det faktiske problemet og en latterlig tro på “musikkens makt”. Eller noe. 

Hvis noen tror at Live Earth redder verden, kan de like gjerne tro at Supermann snart kommer og gjør alt bra.

Ekstremt dumt

Ekstremsport er symbolet på alt som er galt med min generasjon

Jeg ble sittende og se på ekstremsportveka på TV her om dagen. Og jeg tenkte noe jeg aldri har tenkt før: Jeg er motstander av ekstremsport. Her får dere vite hvorfor:

• Det er mange nok mennesker i verden som dør av sult og banale sykdommer uten at velfødde og bortskjemte rikinger skal risikere livet sitt for å få kick.
• Det er nok folk i verden som lever i reell frykt uten at kule ungdommer fra verdens tryggeste samfunn skal finne på idiotiske og livsfarlige ting for å kjenne at de lever.
• Det er nok fornuftige ting i verden å finne på i stedet for å bli oppslukt av sitt eget behov for adrenalin.

     Jeg vet det høres bittert og surmaget ut. Men ekstremsport er og blir surrogat for ekte risiko. Anne Holt uttalte noe klokt: den ekte risikoen er å åpne seg for et annet menneske. Den ekte risikoen er kjærlighet. Fallskjermhopping er en risiko man tar for å slippe dette andre.

Ekstremsport er en egoistisk og nihilistisk foreteelse. Det bygger på tanken om at livet ikke er verdt mer enn de kickene man kan få. Det gjør en fremmed for det virkelige livet, gjør at alt annet fremstår som grått og trist. Det minner ikke lite om å drikke seg full hver helg. En av deltakerne i ekstremsportveka innrømte at fallskjermhoppingen gjør henne egoistisk, for alt hun klarte å tenke på, var når hun kunne hoppe igjen.

Det er sterkt i en verden hvor mennesker sulter ihjel.

Nei, folkens: Legg bort fallskjermer og hva det måtte være og gjør noe bra for verden i stedet. Våg å leve livet! Det er ikke bare på dødens rand at livet er vakkert.

Sjokk-dok!

4 år gammel jente med vannhode satt til å passe 103 år gammel schizofren bestemor som dreper hunder og spiser dem. Familie har ikke vasket huset siden de flyttet inn i 1860. Barn som ser ut som oldinger finner sammen for å dø. Verdens sjeldneste sykdom lager helvete for ku klux klan-familie på Madagaskar.

Jeg er syk i dag, og når jeg er syk, ser jeg på TVNorge, Norges sykeste tv-kanal. Ingen andre kanaler i landet viser så mange sjuke dokumentarer som TVN. Eksemplene overfor er litt overdrevet, men bare litt.

Det jeg ville dele med dere, er begrepet de selv har skapt om disse programmene. På kommende-programmer-linja nederst på skjermen står det: sjokk-dok. Et glimrende uttrykk!

En sjokk-dok er en dokumentar som viser en eller annen grotesk del av virkeligheten for underholdningens skyld. Sykdom, omsorgssvikt og sjuke holdninger er faste ingredienser for å lage et vellykket program i sjangeren. De er veldig ofte fra England (skjer det mye sært der, i forhold til andre steder?) og de som blir portrettert virker som regel totalt nedrulla. Av og til blir man sittende å se på dem bare fordi det virker så sinnsvakt, det man ser. Er det noen som kjenner seg igjen?

 I motsetning til ordentlige dokumentarer handler det ikke om å skape debatt, eller å si noe om samfunnet. Det er derimot En gal gal verden på tv.

Og det kan jo være underholdende for noen. Godt er det uansett å kunne skille det ut fra seriøse ting ved å ha et navn på det. Takk, TVNorge.