Feminister – strebersamfunnets fanebærere?

Hvis du er kvinne, bør du slutte å bry deg om andre mennesker. Bli rik og gjør karriere! Kjemp deg frem med spisse skuldre! Det er veien til frihet.

Det er kvinnedag i dag, så gratulerer med dagen, kjære kvinnelige lesere! I dag er dagen for å minne unge kvinner på at også dere nyter godt av hva kvinnesaken har ført med seg, samme hvor mye dere sier «jeg er ikke feminist». Dere mener antakelig: «jeg liker å pynte meg og lage mat.» Men tenk dere tilbake til et samfunn der du ikke har stemmerett, der du blir tatt ut av skolen for å finansiere dine brødres fremtid og ikke har lov til å jobbe etter at du har giftet deg. Kom så tilbake og si at du synes «kvinnesaken er gått for langt.» Vel, det var dagens formaning. Så til dilemmaet:

Anne Bitsch skriver i Dagsavisen i dag om hva som mangler i likestillingen. Hun er ærlig og rett frem, og skriver: «(Kvinner) treffer de samme valgene som før – valg som er forbundet med lite prestisje, makt og økonomisk selvstendighet,» og dette er problemet.

Her får vi et veldig godt eksempel på en feminist som ukritisk omfavner tradisjonelt «maskuline» verdier og begjærer det storsamfunnet forteller at de bør begjære: makt, prestisje og uavhengighet. Har du ikke disse tre tingene, er du ikke fri. Frihet er nemlig muligheten til å råde fritt over eget liv, og også over andres, dersom du kan det. Dette er naiv liberalisme i fri utfoldelse. Jeg slås av hvilket snevert verdisyn som ligger i dette utsagnet.

I bakgrunnen ligger forestillingen om kampen om tilværelsen. Din frihet, din makt, er der på bekostning av min. Vi skal alle kjempe for å tjene mest mulig, karre til oss mest mulig av livets ressurser. Livet er en konkurranse der det gjelder å hevde seg. Og den som vinner, ja, hva vinner hun? Evig glans og herlighet? Man får inntrykk av at den evige lykke er å finne der oppe i elfenbenstårnet, med penger til å feriere på Maldivene alene, hvert år. Bort med klamper om foten som for eksempel ulønnet omsorgsarbeid! Frihet til å følge sitt begjær! Det er det kampen gjelder. Individuell utfoldelse, makt, prestisje! Hvis bare alle kunne bli som Silvio Berlusconi!

Jeg håper noen lesere nå rynker på nesa og tenker: Det er lett for han å si! Han høres ut som en amerikansk SUV-eier som synes kinesere er umoralske når de også vil ha bil (tenker de ikke på klimaet, liksom!). Det er en vektig innvending. Men jeg forsøker egentlig kun å peke på dilemmaet, som er nettopp dette: Kampen for kvinners rettigheter og kampen for å vinne tilbake vår felles menneskelighet trekker i ulike retninger. Målet synes å være å bli rikere, mektigere, mer glinsende og beundret. Og vår menneskelige sårbarhet bukker under av trykket fra falske guder. Og alle blir tapere.

Det er urettferdig at mannsdominerte yrker har mer prestisje enn kvinnedominerte. Men egentlig er prestisje ganske oppskrytt. Det er urettferdig at kvinner tjener kun 2/3 av menn. Men egentlig er rikdom ganske skummelt. Det er urettferdig (kanskje) at kun tre av ti i lederstillinger er kvinner. Men begjæret etter makt er ikke noen sunn drivkraft i et menneskes liv.

Problemet blir: hvordan forandre samfunnets urettferdige strukturer og samtidig bevare et humant perspektiv på livet? Hvordan oppskatte omsorg, forpliktelse, fellesskap og nærhet uten å bli tatt til inntekt for å ønske kvinnene tilbake til kjøkkenbenken? Jeg har ikke noe fullgodt svar.

Men jeg tror at noe av svaret er å snakke mer om ansvar og plikter, og mindre om rettigheter, både for menn og kvinner. Ingen mann og ingen kvinne er en øy. Vi er sammen om å bære hverandre, vi er et sam-funn, ikke bare klinkekuler som slår mot hverandre. La oss ta omsorg for barn som eksempel. I stedet for å krangle om hvem som har «rett til» å være sammen med barna, la oss ta utgangspunkt i barnas situasjon og sette oss ned og tenke gjennom: hva er best for dem? Og hvordan fordeler vi byrdene oss i mellom så det blir mest mulig rettferdig? Andre omsorgsoppgaver, som omsorg for gamle foreldre, handler om det samme. Hvordan kan vi som fellesskap løse denne oppgaven? Hvordan fordeler vi byrder og gleder på en rettferdig og hensiktsmessig måte? (Dette må, i parentes bemerket, handle om at de måtene som folk velger å innrette livene sine på, blir respektert, også når folk velger tradisjonelt.)

I arbeidet, i tjenesten for andre, finner vi vår verdighet. I jakten på stadig større suksess, finner vi til slutt ingenting. En kvinnesak som ikke har et fellesskapsperspektiv, er fanget i et verdisystem som ingen tjener på.

Like rettigheter? Selvsagt. Lik lønn for likt arbeid? Absolutt. Oppvurdering av kvinnedominerte yrker, også lønnsmessig? Definitivt. Men jakt etter makt og prestisje som livets mening og mål? Nei takk.

 

 

Explore posts in the same categories: Uncategorized