Maria hos de ville

Et ægte Pigebarn, med Følelser, blondt Haar og blaa Øine er funnet (saavidt) i live! Hun er blivet stjaalet av de ville Sigøinerfolk og maa snarest reciviliceres og bringes tilbage til sitt Hjem.

Det er store kontraster i mediene for tiden. Den nybakte statsråden Solveig Horne må stå til rette for at hun har antydet at norske barn ikke skal tvinges til å høre eventyr om homofile i barnehagen. Det brukes store ord: det er vår humanitet og respekten for menneskers forskjellighet som står på spill.

Så dukker det opp ei blond jente i en «romleir», og plutselig er hele vår humanisme blåst til side, og opp fra dypet veller grumset fram: oss mot dem, sivilisasjonen mot villskapen («Jenta danser med romfolk i video», kan VG melde, men jeg orker ikke linke til saken), «orientalerne» mot «arierne». «Maria» har et navn, hun har øyne, hun likner på nabojenta, mens «romfolkene» fremstilles som en mørk og truende masse, den legemliggjorte trusselen mot alt som er rent og hellig (hun er skitten! skitten, hører du!).

Og mediene biter på.

Hva er det som er drivkraften bak denne saken? Det er den skitneste av alle cocktailer i menneskesinnet: sensasjonsjag og fremmedfrykt. Ikke bare kommer disse romfolkene for å tigge og lukte vondt på t-banen i Oslo. De stjeler barna våre! Der kan du se! Vi må få dette pakket bort fra gatene våre, helst fra kontinentet vårt.

Det er jo selvsagt en tragisk sak. Men ikke mer tragisk enn andre barn som kommer bort fra foreldrene sine. Det er ikke mer tragisk enn at rombarna vokser opp i «narkoreir». Det er mye mer tragisk at barn dør av underernæring og banale sykdommer. Hver dag. Hele året.

Men svært få av dem har blondt hår.

I stedet for å bekymre seg for FrP i regjering, bør vi bekymre oss over dette. Så tynt er fernisset av humanitet blant oss. Så mye verdt er ordene om likeverd og forbrødring mellom alle mennesker. Vi kan snakke om det, men når det kommer til hælinga, er konklusjonen klar: Blonde småjenter er mer verdt enn all verdens sigøynerpakk.

«Frida hos de ville» het en bok som min morfar leste for meg da jeg var liten. Den er fra begynnelsen av forrige århundre, den gangen alle i Vesten var glade rasister. Men menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dage.

Breivik vs. Barn av regnbuen

Hvis jeg må velge mellom Anders Behring Breivik og Barn av regnbuen, velger jeg selvsagt det siste. Men jeg tror egentlig ikke på noen av dem.

Ideen om å «ta Barn av regnbuen tilbake» var velment og rørende. Et kjempekor sang så høyt på Youngstorvet at Breivik ble tvunget til å høre sangen han mener at er blitt brukt for å hjernevaske norske skolebarn. Slik dannet man (slik jeg forstår det) en slags humanistisk front mot Breiviks fascistoide univers, og slo ring om toleranse, respekt og kjærlighet. Det høres jo flott ut.

Likevel merker jeg at det plager meg. For selv om det ble gjort med milde virkemidler, ble dette enda en måte å definere Breivik ut på: han er ikke en av oss. VI er de som står hånd i hånd med roser, HAN er den som sitter i håndjern på tinghuset. Selv om den er nesten helt skjult bak godhet og «kjærlighet», er det mulig å få øye på en viss skadefryd i dette opptrinnet. Nok en gang skal han få erfare: vårt fellesskap er stengt for deg.

Men så kan man si: Ja, selvsagt! Hvorfor skulle ikke han som har utført de grusomste handlinger mot uskyldige barn, få kjenne på at han er utstøtt, hvorfor skal vi ikke peke nese til ham? Det er da tross alt ikke VI som har støtt ham ut, HAN har valgt det selv.

Og det er helt sant. Det er ingenting av dette Breivik ikke har «fortjent». Men det som plager meg, er tanken på den lille gutten på Smestad skole, den usikre ungdommen på Ris ungdomsskole, den mislykkede forretningsmannen som flytter hjem til mor. For jeg tror at erfaringen av ikke å høre til i det gode selskap, ikke passe inn, må ha vært med på å skape det mennesket som sitter tiltalt foran oss nå. En erfaring av at det norske VI’et ikke har plass for ham. At han ikke er et barn av regnbuen, men derimot en ensom sjel, som etter hvert fylles med hat mot dem han tror har skylda for alt sammen; Arbeiderpartiet og muslimene. Og det plager meg at det helt sikkert sitter andre barn og ungdommer rundt forbi og kjenner på det samme: de hører ikke med i Det store fellesskapet.

Barn-av-regnbuen-stuntet viser for meg hva som er begrensningene med å skulle la intime følelser som «kjærlighet» være fundamentet for et samfunn. Barn av regnbuen, naiv og ubehjelpelig som den er (Pete Seeger’s original My Rainbow Race er imidlertid mye mer subtil og mindre forkynnende), skildrer en (kommunistisk) utopi, et samfunn uten konflikter, uten mørke, uten utenforskap. Den er symbolet på et samfunn der kjærligheten rår, der mennesket har overvunnet Babels forvirring og funnet tilbake til et felles språk. Borte er interessekonflikter, borte er uenighet og strid.

Jeg tror ikke på en slik utopi.

Jeg tror den bærer et grunntrekk i seg som faktisk er skremmende likt Breiviks utopi/dystopi av et etnisk rent samfunn. Det kreves en total lojalitet til fellesskapet for å leve som barn av regnbuen. For der mennesker kommer fram som ulike individer, med ulike ønsker og håp, men også med mørke, frykt og begrensninger, oppstår det ekte konflikter som vi må løse.

Problemet med inderlige fellesskap er at de alltid er preget av tydelige eksklusjonsmekanismer. De er for alle som innordner seg, kjenner kodene, vet hva som er riktig og galt å gjøre. De er ikke for stusselige einstøinger som Anders Behring Breivik. Derfor må vårt samfunn, dersom det skal ha plass til alle, ikke bare nesten alle, bygges på noe annet enn dette erfarte samholdet.

Jeg elsker ikke alle nordmenn. Jeg synes det er vanskelig å svelge folk som har rasistiske holdninger, jeg synes det er provoserende at folk itvilsetter forskning omkring klimaendringer, og jeg blir irritert på SV-folk som tror at ingenting kan være bra hvis det ikke er det offentlige som står bak. Men jeg tolererer dem. Jeg aksepterer at mine meninger er like provoserende for andre og at det må være slik.

Et samfunn er alltid i en rekke møysommelige prosesser der ulike interesser møtes, konflikter løses, ulike synspunkter kommer fram, konstellasjoner oppstår og går til grunne. Det er krangling og fellesskap, gnål og klokskap i en salig blanding. Et samfunn trenger derfor solide institusjoner, arenaer der vi kan løse våre konflikter uten vold, der alle erfarer at de får slippe til, bli sett som individer, enten det fører til at de blir elsket eller hatet. Barn-av-regnbuen-utopien tror jeg bør forbeholdes den religiøse dimensjonen i livet, dersom man har en slik. Den er ikke egnet til å bygge samfunnet på.

Den omstendelige, tørre og saklige rettsprosessen som foregår i Oslo tinghus er dermed et mye bedre symbol på hva vi trenger i samfunnet vårt enn noen tusen som synger Barn av regnbuen på Youngstorvet med roser i hendene.

Ordliste for fotballidealister

Etter gårsdagens semifinale i Champions League mellom den glade kameratgjengen fra Barcelonas bakgater som spiller gratis og bruker fritiden sin på å hjelpe foreldreløse barn og leiesoldatene i den snobbete London vest-klubben som er helsponset av den russiske mafiaen og spiser de samme foreldreløse barna til lunsj, er det på tide å gi litt oppmerksomhet til fotballens idealister, de som synes hæpping på midtbanen burde gi poeng og at godt forsvarsspill er en hån mot alt som er verdt noe i denne verden. Jeg bringer her en liten ordliste som gjør det lettere å forstå dem:

«Kynisk spill»: å forsvare seg godt mot antatt bedre motstand
«Kjøpelag»: lag som er bedre nå enn for femten år siden
«Ødelegge fotballen»: å slå ut Barcelona
«Underholdende fotball»: fire tusen pasninger på midtbanen uten å miste ballen
«Feigt spill»: når angrepsspillere jobber bakover
«Pent mål»: Messi scorer etter nittiåtte trekk.
«Skam for fotballen»: å ikke gi opp når man ligger under 2-0 på Nou Camp og har fått en mann utvist.
«Ufortjent seier»: når det ikke er et matematisk forhold mellom possession og resultat.
«Møkkalag»: lag som har god uttelling på sjansene sine.
«Verdens beste fotballspiller»: nisse som tasser rundt og treffer stolpen, bommer på straffe og aldri har scoret mot Chelsea.
«Verdens beste fotballag»: vurdering bygget på estimert resultat i triksing.

Religion og politikk – et forsøk på oppklaring

Det måtte skje før eller siden. En eller annen måtte selvsagt få seg til å melde at de grusomme hendelsene 22. juli var, om ikke en straff, så i alle fall en advarsel fra Gud om hva som skjer når Norge ikke støtter Israel. Domsprofeten ble Per Haakonsen, og scenen et møte i Sarpsborg KrF.
Og reaksjonene er som forventet: man må jo skjønne at det ikke går an å blande religion og politikk! Der ser man hvordan det går når man kaller et parti «kristelig», eller i det hele tatt når folk tror på Gud.

Jeg forstår det godt. Men for meg, som tror på Gud og til og med har stemt på dette partiet ved noen anledninger, blir det avgjørende å finne ut hvordan man kan forene gudstro med å være et politisk vesen uten at det går helt galt. Jeg vil forsøke å klargjøre litt hva denne «religion og politikk-«greia handler om.

I de ulike sidene av samfunnet vårt finner vi ulike diskurser. Diskurser er måter å tenke, handle og snakke på som er knyttet til spesielle institusjoner eller samfunnsområder. Hvilken diskurs man befinner seg i, avgjør hva slags type argumenter som har gjennomslagskraft og hvilke begreper som er «gyldige». I juridisk diskurs kan man benytte argumenter som bygger på folks «rettsoppfatning», mens en tilsvarende argumentasjon ut fra folks meninger er utenkelige i astrofysikk («folk flest tror ikke på the big bang, ergo har det ikke skjedd»).

Det som skjer hver gang vi får en sånn religion og politikk-debatt, er at noen har blandet sammen to diskurser: argumenter som kan ha gyldighet i visse (ekstreme) religiøse diskurser, blir brukt i en politisk sammenheng, og dermed blir det helt galt. Per Haakonsen har, for å bruke Atle Søviks morsomme eksempel (opprinnelig en illustrasjon på Wittgensteins språkspillteori), klaget på at hesten i sjakkspillet står i offside.

Men likevel er det noe mer som står på spill enn at noen har rotet litt. For det er jo grunner til at diskurser er som de er; det er ikke tilfeldig. At religiøs argumentasjon er bannlyst fra politikken, henger sammen med politikkens vesen.
Politikk handler om (eller bør handle om) det felles gode, om hva det er som tjener et samfunn som helhet. Da må man hente argumenter fra menneskenes felles livserfaring, fra det vi som fellesskap har tilgang til. Dermed er argumenter som bygger på en angivelig åpenbaring av Guds vilje, i dette tilfellet at Gud visstnok støtter Israel, ikke interessante. Dersom man skulle bygge politikken på slik «kunnskap» om Guds vilje, måtte man jo innført et teokrati hvor religiøse ledere hadde makten. Haakonsens argumentasjon, i likhet med all «Guds vilje»-argumentasjon i politikken, er dermed grunnleggende udemokratisk, og det er grunn til å spørre hvorfor han gidder å bry seg med et demokratisk parti, og hvorfor de gidder å bry seg med ham.

Hva så med et «kristelig» folkeparti? Dersom et slikt parti bygger sin politikk på Guds spesielle åpenbaring, snarere enn det som er åpenbart for alle, vil det bli marginalt og uten legitimitet i et demokrati (slik det uvilkårlig skjer med Kristent Samlingsparti og røkla på den ultrakonservative fløya; de som snakker om «Bibelen og Grunnloven» uten å reflektere nevneverdig over problemene en slik sammenstilling innebærer). Det er bare i den grad et «kristelig» parti klarer å argumentere ut fra en forståelse av hva som er det felles gode, hva som tjener alle, at man har noen konstruktiv rolle å spille i demokratiet.
Men en religion handler ikke bare om utilgjengelige ting; det finnes også i religionene forestillinger om hva som er godt og dårlig og om hvilke verdier samfunnet bør bygge på; det finnes med andre ord religiøs etikk. Og i denne etikken går det an å finne ressurser å bygge politikk på. KrF har funnet tre prinsipper i den kristne etikken; menneskeverd, nestekjærlighet og forvalteransvar, og utleder sin politikk fra disse tre. Ingen av disse er unike for kristendommen, men det er en styrke snarere enn en svakhet ved dem; det viser at de er allment tilgjengelige og ikke krever spesiell åndelig kunnskap.

Kan KrF være slik, er det plass for dem i samfunnsdebatten. Blir de derimot profeter som prediker «Guds vilje» for folket, slik at de kjemper mot den såkalte «avkristningen» av landet gjennom å tviholde på restene av teokrati i statskirkeordningen, kristendommens privilegerte stilling i skolen og så videre, uten å begrunne disse standpunktene i noe annet enn religiøse hensyn, gjør de seg selv mer og mer politisk irrelevante.

(Det må selvsagt også sies at Haakonsen er på tynn is når han argumenterer som en gammeltestamentlig domsprofet i det som var et teokrati; Israels og Judas kongedømmer. Han burde vite at det ikke finnes noe i Det nye testamentet som legitimerer en slik tankegang, derimot finner man et tydelig skille mellom kirken og verdslige myndigheter. Paulus sier at alle myndigheter er innsatt av Gud (Rom 13), og selv om dette er en formulering som i seg selv er problematisk, kan den i alle fall ikke tolkes slik at bare den staten som bygger på en spesiell åndelig åpenbaring, er legitim. «Myndigheten» han snakker om, var den romerske keiseren, som ikke akkurat var verken «kristelig» eller «israelsvenner», for å si det sånn.
Å tillegge 22. juli mening som Guds «advarsel» er både politisk og teologisk absurd.)

Feminister – strebersamfunnets fanebærere?

Hvis du er kvinne, bør du slutte å bry deg om andre mennesker. Bli rik og gjør karriere! Kjemp deg frem med spisse skuldre! Det er veien til frihet.

Det er kvinnedag i dag, så gratulerer med dagen, kjære kvinnelige lesere! I dag er dagen for å minne unge kvinner på at også dere nyter godt av hva kvinnesaken har ført med seg, samme hvor mye dere sier «jeg er ikke feminist». Dere mener antakelig: «jeg liker å pynte meg og lage mat.» Men tenk dere tilbake til et samfunn der du ikke har stemmerett, der du blir tatt ut av skolen for å finansiere dine brødres fremtid og ikke har lov til å jobbe etter at du har giftet deg. Kom så tilbake og si at du synes «kvinnesaken er gått for langt.» Vel, det var dagens formaning. Så til dilemmaet:

Anne Bitsch skriver i Dagsavisen i dag om hva som mangler i likestillingen. Hun er ærlig og rett frem, og skriver: «(Kvinner) treffer de samme valgene som før – valg som er forbundet med lite prestisje, makt og økonomisk selvstendighet,» og dette er problemet.

Her får vi et veldig godt eksempel på en feminist som ukritisk omfavner tradisjonelt «maskuline» verdier og begjærer det storsamfunnet forteller at de bør begjære: makt, prestisje og uavhengighet. Har du ikke disse tre tingene, er du ikke fri. Frihet er nemlig muligheten til å råde fritt over eget liv, og også over andres, dersom du kan det. Dette er naiv liberalisme i fri utfoldelse. Jeg slås av hvilket snevert verdisyn som ligger i dette utsagnet.

I bakgrunnen ligger forestillingen om kampen om tilværelsen. Din frihet, din makt, er der på bekostning av min. Vi skal alle kjempe for å tjene mest mulig, karre til oss mest mulig av livets ressurser. Livet er en konkurranse der det gjelder å hevde seg. Og den som vinner, ja, hva vinner hun? Evig glans og herlighet? Man får inntrykk av at den evige lykke er å finne der oppe i elfenbenstårnet, med penger til å feriere på Maldivene alene, hvert år. Bort med klamper om foten som for eksempel ulønnet omsorgsarbeid! Frihet til å følge sitt begjær! Det er det kampen gjelder. Individuell utfoldelse, makt, prestisje! Hvis bare alle kunne bli som Silvio Berlusconi!

Jeg håper noen lesere nå rynker på nesa og tenker: Det er lett for han å si! Han høres ut som en amerikansk SUV-eier som synes kinesere er umoralske når de også vil ha bil (tenker de ikke på klimaet, liksom!). Det er en vektig innvending. Men jeg forsøker egentlig kun å peke på dilemmaet, som er nettopp dette: Kampen for kvinners rettigheter og kampen for å vinne tilbake vår felles menneskelighet trekker i ulike retninger. Målet synes å være å bli rikere, mektigere, mer glinsende og beundret. Og vår menneskelige sårbarhet bukker under av trykket fra falske guder. Og alle blir tapere.

Det er urettferdig at mannsdominerte yrker har mer prestisje enn kvinnedominerte. Men egentlig er prestisje ganske oppskrytt. Det er urettferdig at kvinner tjener kun 2/3 av menn. Men egentlig er rikdom ganske skummelt. Det er urettferdig (kanskje) at kun tre av ti i lederstillinger er kvinner. Men begjæret etter makt er ikke noen sunn drivkraft i et menneskes liv.

Problemet blir: hvordan forandre samfunnets urettferdige strukturer og samtidig bevare et humant perspektiv på livet? Hvordan oppskatte omsorg, forpliktelse, fellesskap og nærhet uten å bli tatt til inntekt for å ønske kvinnene tilbake til kjøkkenbenken? Jeg har ikke noe fullgodt svar.

Men jeg tror at noe av svaret er å snakke mer om ansvar og plikter, og mindre om rettigheter, både for menn og kvinner. Ingen mann og ingen kvinne er en øy. Vi er sammen om å bære hverandre, vi er et sam-funn, ikke bare klinkekuler som slår mot hverandre. La oss ta omsorg for barn som eksempel. I stedet for å krangle om hvem som har «rett til» å være sammen med barna, la oss ta utgangspunkt i barnas situasjon og sette oss ned og tenke gjennom: hva er best for dem? Og hvordan fordeler vi byrdene oss i mellom så det blir mest mulig rettferdig? Andre omsorgsoppgaver, som omsorg for gamle foreldre, handler om det samme. Hvordan kan vi som fellesskap løse denne oppgaven? Hvordan fordeler vi byrder og gleder på en rettferdig og hensiktsmessig måte? (Dette må, i parentes bemerket, handle om at de måtene som folk velger å innrette livene sine på, blir respektert, også når folk velger tradisjonelt.)

I arbeidet, i tjenesten for andre, finner vi vår verdighet. I jakten på stadig større suksess, finner vi til slutt ingenting. En kvinnesak som ikke har et fellesskapsperspektiv, er fanget i et verdisystem som ingen tjener på.

Like rettigheter? Selvsagt. Lik lønn for likt arbeid? Absolutt. Oppvurdering av kvinnedominerte yrker, også lønnsmessig? Definitivt. Men jakt etter makt og prestisje som livets mening og mål? Nei takk.

 

 

Norske asyltalenter

Den vakre, intelligente, norsktalende, ulovlig norske Maria Amelie er blitt arrestert og risikerer å bli sendt ut av landet. Hadde hun enda vært en analfabet somalier.

Sinnene er i kok etter arrestasjonen av Maria Amelie på Lillehammer onsdag kveld. Folk fra alle slags politiske miljøer protesterer, delvis mot utsendelsen, delvis mot måten arrestasjonen skjedde på. Maria har vært over åtte år i Norge uten lovlig opphold og har vist seg som en sterk og meget ressurssterk kvinne som har skaffet seg utdannelse og skrevet bok. Jeg har ingen problemer med å forstå hennes sak og hennes helt legitime ønske om å få bli i Norge. Men argumentene som folk har brukt i denne saken, er i stor grad forkastelige.

For det som legges til grunn, er at hun er så godt integrert, så høyt utdannet og så vellykket at hun må få bli i Norge. Moralen er: er du flink nok, får du bli. Da anerkjenner vi deg som flyktning. Å bli i Norge blir fremstilt som lønn for strevet, som en premie til ekstremt dyktige folk. «Hun er jo kåret til Årets nordmann!» (Underforstått: hun er jo ikke noen udugelig, somalisk analfabet heller! Denne her kan vi jo bruke! Maria Amelie er en brukandes flyktning.)

Dette er å snu hele asylinstituttet på hodet. Asyl handler om å gi folk beskyttelse, uansett hvor dårlig integrerte de måtte bli, uansett hvor tafatte de måtte være. Det gis fordi folk trenger det, ikke fordi de fortjener det.

Jeg håper Maria Amelie kan få bli. Det er rom for skjønn i loven, og jeg mener at hennes tilknytning til Norge er sterk nok til at hun bør få opphold på humanitært grunnlag. Det bør tillegges stor vekt at hun var mindreårig da hun kom. Men man må passe på så man ikke blander kortene og sier at hun må få bli fordi hun er Årets Nordmann.

La oss gjøre et eksperiment og tenke oss en Maria Amelie2. Maria Amelie2 kom til Norge med sine foreldre som 16-åring, og de fikk avslag på sin asylsøknad. Da gjemte de seg for politiet, og siden har de vært her. Maria Amelie2 har store psykiske problemer, knyttet til et liv på flukt. Familien lever fra hånd til munn, prisgitt folks gavmildhet. Maria Amelie2 har behov for psykologisk hjelp, men det har hun ingen rett på. Etter et anonymt tips ble familien denne uken arrestert, og de risikerer hjemsendelse. Og hvordan reagerer offentligheten?

Offentligheten reagerer ikke. Offentligheten vet ikke om denne saken, for karakterene mangler helt de egenskapene som gjør seg i media. Ingen organisasjoner tar til gatene, ingen politikere blir opprørt. Det er business as usual.

Men med den virkelige Maria Amelie er vi vitne til en flodbølge av moralsk indignasjon. Hun må jo særbehandles fordi hun er så flink. Eller fordi hun har vært på tv. Hva med de 3000 andre, antakelig i stor grad mindre vellykkede ulovlige nordmennene? Hvem bryr seg om dem? De har ikke vært turneledere for Big Bang eller skrevet mastergrad for Statoil.

Selvsagt står vårt samfunn overfor faren for at et ansiktsløst byråkrati tar avgjørelser uten å ta hensyn til den menneskelige faktoren. Men jeg tror faren er større for at vi utvikler et «emotokrati» der uinformert og mediestyrt moralsk indignasjon setter dagsorden og favoriserer de strålende, talentfulle, vakre og sterke. Som om vi var vitne til det nye programkonseptet Norske asyltalenter, der asylsøkere skal vise hva de er gode for og vinneren får permanent opphold i premie.

Kjemp gjerne for Maria Amelie. Men kjemp da samtidig for alle andre papirløse, ulovlige nordmenn som ikke er på tv, men som kjemper sin stille kamp for å bli sett, for å bli anerkjent som mennesker med verdighet, som klynger seg til håpet om at en skamrik, selvgod nasjon skal forbarme seg over dem til slutt.

Statsporno!

We don’t need no education

We don’t need no thought control…

Hey, teacher! Leave us kids alone!

Da Henry Kissinger og Le Duc Tho, to av vietnamkrigens krigsherrer, ble tildelt Nobels fredspris i 1973, ble det sagt av amerikanske satirikere at dette var det umulig å lage satire av; virkeligheten overgikk humoren. Når jeg leser masterstudent Heidi Helene Sveens artikkel i Aftenposten i dag  om statlig pornoproduksjon for ungdom, tenker jeg noe av det samme. Dette er det jamen ikke lett å parodiere. Men forslaget er noe av det mest paternalistiske og naive jeg har sett på lenge.

Sveen er bekymret for ungdoms pornovaner. Ikke at de ser på porno, nei, det er selvsagt naturlig og fint og vakkert. Men verdiene og holdningene til kvinner som finnes i den kommersielle pornoen, er skadelige. De blir preget av dette. Men siden ungdom alltid kommer til å se på porno, bør Staten i stedet ta initiativ til å produsere «ungdomsporno» med 14-årsgrense, som skal gi ungdommene mer realisme. Dette skal muligens distribueres gjennom skolen, og målet er opplysning og undervisning: Sånn mener Staten at det er greit å ha sex.

Dette er å ta statspaternalismen til nye og uante høyder. Ikke en gang sex skal ungdommer få lov til å finne ut av på egen hånd, de erfaringene de skal gjøre av dette, bør ha godkjentstempel på seg fra Staten. Man ser for seg et statlig pornodirektorat og filmer med en saklig opplysningsstemme som forteller hva som skjer og forklarer fordeler og ulemper. Dette gir rom for utrolig mye vittighet!

Det Sveen totalt overser, er «forbuden frukt»-dimensjonen av pornografi, at det handler om å gå over grenser, nettopp å se noe som ikke er lov, noe som bryter med det allment aksepterte. Dette er jo pornografiens vesen, grenseoverskridende sex. Og alt som er grenseoverskridende, blir spennende for ungdom. Men ingenting som er merket «Undervisningsdirektoratet» kan noen sinne være grenseoverskridende. Man ønsker rett og slett ikke noen innblanding når man ser på porno, verken fra foreldre eller lærere. Hvordan skal man forholde seg til en pornofilm som læreren har anbefalt? Det blir total absurd. Og konsekvensen vil jo være den samme som for barn som får med seg alkohol hjemmefra når de drar på fest, for at foreldrene skal «vite hva de drikker». Det er disse barna som drikker mest. De som blir foret på statsporno, vil garantert hive seg over «sterkere saker» i større utstrekning enn før, om ikke av noen annen grunn enn behovet for å gjøre noe som ikke er lov. Konsekvensen blir altså økt pornoforbruk.

Kampen mot skamfølelsen er også en tydelig dimensjon hos Sveen: «Moralisme» (å si at porno er galt) skaper bare skam, og det kan vi ikke ha noe av. Men vil Sveen ha en skamløs seksualitet blant ungdom? Skam er bedre enn sitt rykte, og dessuten en naturlig følelse som alltid vil være der, og bør være der når det gjelder seksualitet. For skam handler også om å verne om det private. Det kan virke som om Sveen mener at  vi har nådd målet når hele familien, fra bestemor til Kenneth på 14 synes det er like naturlig å se på statsautorisert porno sammen som å se på Flåklypa Grand Prix. Men hva er igjen av det spennende, forbudte, det vanskelige og vakre i seksualiteten da? Skammen handler om å holde det private privat. Sveen vil at Staten skal forenes med pornoindustrien i kampen for den skamløse seksualiteten. 

For det er jo også sånn at det ikke bare er innholdet i pornografi som forteller om et forkvaklet menneskesyn,  men også formen. At Staten skal betale mennesker for å ha sex foran kamera, virker som en ganske sinnsyk ide. Er ikke dette en form for kjøp av seksuelle tjenester? Betalingssex, teknisk sex, sex løsrevet fra relasjoner, sårbarhet og skam, skal dette være Statens bidrag til verdidebatten omkring seksualitet? For dette vil jo selvsagt  virke normativt: Staten mener at porno er greit, ja, til og med ønskelig. Man får da en slags liste over hva slags seksuelle praksiser som Staten godkjenner. Det skulle være spennende å se hvordan en slik liste skulle se ut. Er det monogame å foretrekke fremfor gruppesex? I tilfelle hvorfor? Uansett hva slags syn man har på sex, bør man kunne enes om at det har ikke Staten noe med å mene noe om, annet enn å ha et lovverk som forbyr tvang og overgrep. Men i Sveens verden skal Staten ha en offisiell seksualitetspolitikk. Enda et område av menneskelivet skal koloniseres av Statens klamme hender. Sveen snakker om «moralisme», men ser ikke at også moralisme er et spørsmål om form, ikke innhold. Moralisme er å tre egne holdninger ned over andre. Noe mer moralistisk enn etisk godkjent statsporno kan jeg knapt tenke meg.

Forståelsen av Statens rolle i borgernes liv er et viktig politisk spørsmål, og der vil forskjellen mellom sosialister og liberalister alltid være stor. Men bør vi ikke kunne enes om at pornoproduksjon ikke faller innenfor Statens domene?

Klimafeilslutninger

Her er en liste over behagelige feilslutninger i klimasaken:

-fordi det kan tenkes at Al Gore har sagt mer enn han har dekning for, kan ikke klimaproblemet være så stort.

-fordi Jens Stoltenberg flyr privatjet til København, er det ikke noen grunn for oss å forandre adferd.

-dersom klimaforskere krangler seg i mellom og får en personlig agenda, betyr det at de tar feil.

-fordi det finnes noen forskere som mener at klimaproblemene er oppskrytt, kan vi være sikre på at det ikke er så alvorlig som de fleste forskere hevder.

Det er behagelig med sånne feilslutninger som alle fritar oss fra ansvar. Men det hjelper ikke stor for jorda vår.

Ut på musejakt

Glem cougars. Nå er det gators som gjelder.

Den siste tiden har det vært snakket en del om cougars, middelaldrende kvinner som jakter på unge menn for seksuell tilfredsstillelse (og ikke noe særlig annet). Men det er allerede så last week. Det det gjelder nå, er gators. En av dem, en noe overvektig mann ved navn Arne B. Rogde, forklarer hva det handler om: «Gators er altså en kortform for alligators, og det handler kort fortalt om middelaldrende menn som jakter på unge kvinner. Gators er voksne menn som er sikre på sin egen seksualitet og ikke gidder å skamme seg over stor mage, stram kroppslukt eller såkalt ‘dårlig utholdenhet’ i senga.» Han klør seg på det hårete brystet innenfor den halvåpne skjorta og fortsetter: «Det jeg ønsker meg, er jo ikke mer enn striptease, en blow-job og et ligg. Det tar ikke mer enn en halvtime. Det er alt!» Arne må le når han tenker på alt maset som var rundt sex før: «Det var snakk om kjærtegn og vorspiel, jeg var bekymra for hvordan jeg så ut, og var opptatt av at jenta også skulle nyte det. Som om jeg skulle bry meg om hennes «nytelse»! Jeg er på jakt, skulle alligatoren bry seg om hva kaninen føler?» Arne ler, og latteren går over i en voldsom hostekule. Han tar seg inn: «Nei, jeg mener dette alvorlig! Sex har blitt så mye mer ukomplisert etter at jeg har valgt å fokusere på min egen nytelse fremfor hennes.»

Det er i følge Arne ikke så vanskelig å skaffe unge jenter: «Det er ingen prestasjon å få en 25 år gammel jente på rygg, for å si det sånn, så lenge man er nøye med agnet. Når jenter våkner fredag morgen, tenker de ikke på noe annet enn om de kan kjøpe seg enda et par sko eller en ny kjole, eller få råd til manikyrer og pedikyrer og sminke. Så når man forteller dem at man har en høyt betalt jobb og stor kåk, er de villige med en gang.» Og de skal ikke bli skuffet, forstår vi: «Når jeg sender jenta på dør, gir jeg henne bestandig noen tusenlapper så hun kan kjøpe seg noe fint. Da pleier hun å takke, slå øynene ned og neie. Det liker jeg.»

En gang bestemte Arne seg for å prøve å inngå et forhold med en av disse jentene. Det gikk ikke så bra. «Hva skal man si? God i senga, ikke akkurat noen rakettforsker. Til slutt ble jeg så intellektuelt understimulert at jeg ikke orket mer og bare måtte sende henne på dør. Men hun fikk da mye fint, så hun er sikkert fornøyd nå.» Arne B. Rogde blir tankefull: «Nei, det er nok best med one night stands. Det er det som er lettest for kona å leve med også.»

Sosialismens pris

Det blåser en lyseblå vind over Europa. Valget i Tyskland, som synes å gi et nytt flertall med CSU/CDU og FDP (De liberale), føyer seg inn i rekken: Sverige, Danmark, Frankrike, Nederland. Og i Storbritannia har vel selv de ivrigste Labour-tilhengere innsett at det går mot valgnederlag neste vår.
Mye av grunnen er at folk forstår at den sosialdemokratiske modellen, hvor prisverdig den enn måtte være, blir for dyr og tungrodd i en internasjonal økonomi.
Det finnes jo da et unntak: her på berget fungerer fremdeles den sosialdemokratiske retorikken, slik valget viste. Men hvorfor?
Jo, fordi vi er et land som drukner i penger, og som dermed har råd til ting som ingen andre har råd til. Og hvor kommer pengene fra? Fra oljen, selvsagt. Vi har råd til å være sosialister fordi vi tjener rått på å selge en av verdens mest ettertraktede råvarer.
Sosialisme finansiert av rå markedskapitalisme.
Er det dette man kaller ironi?