Det måtte skje før eller siden. En eller annen måtte selvsagt få seg til å melde at de grusomme hendelsene 22. juli var, om ikke en straff, så i alle fall en advarsel fra Gud om hva som skjer når Norge ikke støtter Israel. Domsprofeten ble Per Haakonsen, og scenen et møte i Sarpsborg KrF.
Og reaksjonene er som forventet: man må jo skjønne at det ikke går an å blande religion og politikk! Der ser man hvordan det går når man kaller et parti «kristelig», eller i det hele tatt når folk tror på Gud.
Jeg forstår det godt. Men for meg, som tror på Gud og til og med har stemt på dette partiet ved noen anledninger, blir det avgjørende å finne ut hvordan man kan forene gudstro med å være et politisk vesen uten at det går helt galt. Jeg vil forsøke å klargjøre litt hva denne «religion og politikk-«greia handler om.
I de ulike sidene av samfunnet vårt finner vi ulike diskurser. Diskurser er måter å tenke, handle og snakke på som er knyttet til spesielle institusjoner eller samfunnsområder. Hvilken diskurs man befinner seg i, avgjør hva slags type argumenter som har gjennomslagskraft og hvilke begreper som er «gyldige». I juridisk diskurs kan man benytte argumenter som bygger på folks «rettsoppfatning», mens en tilsvarende argumentasjon ut fra folks meninger er utenkelige i astrofysikk («folk flest tror ikke på the big bang, ergo har det ikke skjedd»).
Det som skjer hver gang vi får en sånn religion og politikk-debatt, er at noen har blandet sammen to diskurser: argumenter som kan ha gyldighet i visse (ekstreme) religiøse diskurser, blir brukt i en politisk sammenheng, og dermed blir det helt galt. Per Haakonsen har, for å bruke Atle Søviks morsomme eksempel (opprinnelig en illustrasjon på Wittgensteins språkspillteori), klaget på at hesten i sjakkspillet står i offside.
Men likevel er det noe mer som står på spill enn at noen har rotet litt. For det er jo grunner til at diskurser er som de er; det er ikke tilfeldig. At religiøs argumentasjon er bannlyst fra politikken, henger sammen med politikkens vesen.
Politikk handler om (eller bør handle om) det felles gode, om hva det er som tjener et samfunn som helhet. Da må man hente argumenter fra menneskenes felles livserfaring, fra det vi som fellesskap har tilgang til. Dermed er argumenter som bygger på en angivelig åpenbaring av Guds vilje, i dette tilfellet at Gud visstnok støtter Israel, ikke interessante. Dersom man skulle bygge politikken på slik «kunnskap» om Guds vilje, måtte man jo innført et teokrati hvor religiøse ledere hadde makten. Haakonsens argumentasjon, i likhet med all «Guds vilje»-argumentasjon i politikken, er dermed grunnleggende udemokratisk, og det er grunn til å spørre hvorfor han gidder å bry seg med et demokratisk parti, og hvorfor de gidder å bry seg med ham.
Hva så med et «kristelig» folkeparti? Dersom et slikt parti bygger sin politikk på Guds spesielle åpenbaring, snarere enn det som er åpenbart for alle, vil det bli marginalt og uten legitimitet i et demokrati (slik det uvilkårlig skjer med Kristent Samlingsparti og røkla på den ultrakonservative fløya; de som snakker om «Bibelen og Grunnloven» uten å reflektere nevneverdig over problemene en slik sammenstilling innebærer). Det er bare i den grad et «kristelig» parti klarer å argumentere ut fra en forståelse av hva som er det felles gode, hva som tjener alle, at man har noen konstruktiv rolle å spille i demokratiet.
Men en religion handler ikke bare om utilgjengelige ting; det finnes også i religionene forestillinger om hva som er godt og dårlig og om hvilke verdier samfunnet bør bygge på; det finnes med andre ord religiøs etikk. Og i denne etikken går det an å finne ressurser å bygge politikk på. KrF har funnet tre prinsipper i den kristne etikken; menneskeverd, nestekjærlighet og forvalteransvar, og utleder sin politikk fra disse tre. Ingen av disse er unike for kristendommen, men det er en styrke snarere enn en svakhet ved dem; det viser at de er allment tilgjengelige og ikke krever spesiell åndelig kunnskap.
Kan KrF være slik, er det plass for dem i samfunnsdebatten. Blir de derimot profeter som prediker «Guds vilje» for folket, slik at de kjemper mot den såkalte «avkristningen» av landet gjennom å tviholde på restene av teokrati i statskirkeordningen, kristendommens privilegerte stilling i skolen og så videre, uten å begrunne disse standpunktene i noe annet enn religiøse hensyn, gjør de seg selv mer og mer politisk irrelevante.
(Det må selvsagt også sies at Haakonsen er på tynn is når han argumenterer som en gammeltestamentlig domsprofet i det som var et teokrati; Israels og Judas kongedømmer. Han burde vite at det ikke finnes noe i Det nye testamentet som legitimerer en slik tankegang, derimot finner man et tydelig skille mellom kirken og verdslige myndigheter. Paulus sier at alle myndigheter er innsatt av Gud (Rom 13), og selv om dette er en formulering som i seg selv er problematisk, kan den i alle fall ikke tolkes slik at bare den staten som bygger på en spesiell åndelig åpenbaring, er legitim. «Myndigheten» han snakker om, var den romerske keiseren, som ikke akkurat var verken «kristelig» eller «israelsvenner», for å si det sånn.
Å tillegge 22. juli mening som Guds «advarsel» er både politisk og teologisk absurd.)
serriøst 
Siste kommentarer