En utrolig historie

Her følger en utrolig historie fra virkeligheten som forteller usannsynlig mye om USA:

En av Obamas grasrotmedarbeidere gikk rundt i et arbeiderklassestrøk i Pennsylvania og ringte på dører. I et hus åpnet en eldre kvinne, og medarbeideren spurte dem hvem de skulle stemme på.

Kvinnen snudde seg og ropte inn i stua der mannen satt og spurte: Earl, hvem stemmer vi på?

Han ropte tilbake: Vi stemmer på niggeren.

Og kvinnen smilte til medarbeideren og sa: Vi stemmer på niggeren.

(gjengitt i Berlingske tidende)

Hva nå?

Obamas seier i presidentvalget har begeistret en hel verden minus Fremskrittspartiet. Men alt er ikke fryd og gammen. For mange av oss betyr valget av Obama og ikke minst avgangen til George Double-u nye og uvante utfordringer.

For: hvem skal vi skylde på nå? Vi har jo vært vant til å skylde alt på amerikanerne. Klimakrise, krig i verden, matkrise, finanskrise… men så kommer det en snill og nesten europeisk-aktig mann og blir president! Hva skal vi si da? Må vi ta skylda sjøl? Vi får håpe at det hvertfall kommer en slem statsminister i England eller noe. Men det blir ikke det samme.

Men problemene stanser ikke der. Hvem skal vi gjøre narr av på vorspiel nå? Hvem skal usikre gutter på date for første gang gjøre narr av for å imponere når the toxic Texan er ute av syne? Hvem skal ta over rollen som han som alle ler av? Ahmadinejad? Hvem, sa du? Hva skal produsentene av anti-Bush-materiale ta seg til? Det kan bli økonomisk krise bare av det: Bråstopp i markedet for latterliggjøring av store statsledere.

I politikken blir det enda verre. Obama er jo en markedskapitalist som til og med Erik Solheim digger. Hvordan være sosialist nå, når selveste Messias viser seg å være liberalist? Hvem skal være fascisten nå? Hvem skal World Social Forum være mot, når en community organiser in the ghetto i Chicago plutselig er verdens mektigste? Hvem skal de brenne bilder av? Det går jo i respektens navn ikke an å brenne bilder av en neger, unnskyld afro-amerikaner unnskyld afrikansk-amerikaner jeg mener kenyansk-amerikaner / amerikansk-kenyaner. Det blir som å brenne Nelson Mandela, liksom. Så den eneste utveien er jo at de radikale må finne ut hva de faktisk står for, ikke bare hva de er mot. Verden må finne ut hvor den vil, ikke bare snakke om hvor den ikke vil men havner uansett fordi Den store satan regjerer i Washington. Vi må begynne å tenke og handle. Det er hjerteskjærende å måtte si det, men vi må faktisk begynne å snakke om politikk igjen som om vi faktisk kan gjøre en forskjell.

Problemene står i kø. En verden uten Bush er en busemann fattigere, og det er ikke så lett å takle for verdens radikale. Kanskje de greier det. Men likevel gjenstår det største problemet, som er så akutt at det overskygger alle de andre:

Hva i all verden skal Michael Moore ta seg til?

Oh! Bama

Jeg er begeistra. Rett og slett.

Fordi en mann med et kenyansk navn, en fraværende kullsvart far, en oppvekst i Indonesia, en ungdomstid med hyppig bruk av marihuana («I inhaled frequently… that was the point») og arbeidsbakgrunn som community organizer i fattige bydeler i Chicago (hvor kona hans kommer fra) gikk hele veien til topps i verdens politikk. Jeg satt oppe hele natta, nesten, og kjenner det i kroppen enda. Jeg har fulgt med på resultater i bortgjemte counties i Idaho og fintelling av stemmer i North Carolina (North Carolina, midt i rasismens hjerte! gikk til demokratene for første gang på toogtredve år (med ca 14 000 stemmer), mens Virginia, der Obama vant med 6 prosentpoeng, ikke har stemt demokratisk siden absolutt hele Amerika stemte på Lyndon B. Johnson i 1964) og sett tallet på stemmer stige til over 65 millioner, flere enn noen annen president noen sinne. Ja, jeg har vært litt besatt av dette valget.

Men det er også utrolig viktig! Det viser at USA har fått et ufortjent rykte som konservativt, bakstreversk og dumt. En person med Obamas bakgrunn kunne aldri kommet seg opp i det politiske systemet i Norge. Jeg tror en sånn person kunne blitt valgt av folket, men aldri i verden av nominasjonskomiteen i Sør-Trøndelag Arbeiderparti. Amerikanere har en vilje til forandring og en tro på at forandring er mulig som vi mangler.

Det som begeistrer meg mest, er den bevegelsen han har skapt: det var flere millioner frivillige som arbeidet for Obama. Han har skapt en kanal for ungt engasjement og gitt mange amerikanere tilbake troen på det demokratiske systemet. Det er ikke slik at det er store internasjonale selskaper som bestemmer alt. Heller ikke hvite menn.

For hvis bare hvite menn hadde stemmerett, hadde McCain vunnet med overveldende flertall. I mange stater er det kvinner som har sørget for Obama-seier. I Colorado, New Mexico og Nevada er det latinamerikanere som har stemt ham fram. 95 % av afroamerikanere har stemt på ham (og dermed kommer selvsagt beskyldningene om rasisme. Det er usigelig latterlig. Når man etter 232 år endelig har en mulighet for å få en president som ikke er en hvit mann, vil man selvsagt bidra til å få det til). Så det er ikke bare at Obama ser annerledes ut enn dem man vanligvis antar at bestemmer alt i verden: han har også fått frem en bevegelse som har vist at det er mulig å overvinne «makta», hvis man er mange nok. Og man var mange nok. I stemmelokalet teller alle stemmer likt, hjemløse som CEO’er.

Det har selvsagt vært forsøk på å latterliggjøre Obamas bakgrunn. Sarah Palin (takk og lov at hun er tilbake i Alaska og holder utkikk mot Russland!) sa:

«I guess being a small town mayor is sort of like being a «community organiser», except that you have actual responsibilities» (jubel fra massene). Man ser for seg en mann på et slitent kontor som prøver å lage hip-hop-festival i South Side, mens ordfører Palin i Wasilla kjekt og greit løser lokale problemer.

Men hvordan er det egentlig? En av de tingene Obama var med på, var å få 100 000 mennesker i Chigago til å registrere seg som velgere til presidentvalget i 1992. Ordfører Palin i Wasilla, hva gjorde hun?

The best f*$ing news team fra The Daily Show reiste til Wasilla og snakket med den nåværende ordføreren der. (Og jeg er fullstendig klar over at dette ikke er veldig seriøst eller troverdig, men morsomt likevel). Hun mente det ikke var noen tvil om at denne jobben kvalifiserte til å være visepresident («one heartbeat away from the presidency»). Men samtalen tyder kanskje på noe annet.

Obama er en fantastisk taler. To favorittaler: talen han holdt etter å ha tapt nominasjonsvalget i New Hampshire og den om rasespørsmålet som han holdt i Philadelphia i mars, etter at Rev. Wrights uttalelser var blitt kjent i mediene. Det ser ikke ut som om han bruker manus. Han taler i det siste tilfellet i 40 minutter, holder tråden, det er aldri kjedelig, det er intelligent, ydmykt… det er utrolig bra! Og denne mannen blir nå president. Det gir meg håp. For noen ting går det ikke an å fake, for eksempel at man er intelligent (noe en cum laude-juseksamen fra Harvard også hinter om). Intelligens skal redde verden, fordi verden er et komplisert sted.

I tillegg er han ganske morsom og takler de fleste situasjoner veldig godt. Det som skal bli mest spennende, er hvordan han vil takle kritikk og skuffelse som er nødt til å komme. Det må jo finnes noen dårlige sider bak hans statsmannsaktige ytre!

Det blir ikke himmerik på jord. Obama er ikke Messias. Det blir ikke en jord der blomster gror og barn av regnbuen. Men det er en ny frisk, en ny mulighet. Jeg håper at han griper den. Og jeg tror det.

Hvordan tenker amerikanerne om det som har skjedd? Noe av det beste og morsomste jeg har lest i etterkant er en artikkel på The Onion, der et forsøk på å gi et referat fra en basketballkamp hele tiden glipper over i overveldelse over at USA har valgt en svart president. Det viser med all mulig tydelighet at amerikanerne har skrevet historie. Det hender at de gjør det der borte. Mens vi plasker behagelig i olje og stemmer på Jens Stoltenberg, vår alles ydmyke bokfører. The audacity of statistics…