I forhold til…

Hadde tenkt å skrive en sak i forhold til den utrolige hyppigheten i forhold til bruken av uttrykket «i forhold til». I forhold til meg synes jeg det er litt slitsomt i forhold til det å lese når språket er helt overfylt av dette uttrykket.

Det brukes om alt. Og det gjør språket tungvint.

Eller som det heter nå: det brukes i forhold til alt. Og det blir tungvint i forhold til språket..

 Regel: «I forhold til» betyr det samme som «compared to» på engelsk. Det betegner bare én relasjon, nemlig en sammenligning. Lurer du på om det er riktig å skrive i forhold til, så ta compared to- testen. Bytt det ut med compared to, og hvis det passer, er det riktig.

Ellers er det mange gode erstatninger, som: når det gjelder, med tanke på, med hensyn til osv.

Og ofte kan det droppes. I stedet for å si: Kan vi lage en motkultur i forhold til dette? kan man si (og det sier jeg nå:)

Kan vi lage en motkultur til dette?

Bloggeren snakker ut

Det er et uttrykk som brukes i alle medier for tiden, faktisk så mye at jeg nesten ikke legger merke til det lenger, og det er «å snakke ut». Alle snakker ut, hele tiden, i aviser og på tv. Hvis det går et eller annet rykte om en eller annen kjendis, må vedkommende «snakke ut» om det i mediene. Hva er egentlig greia med dette?

I det daglige språket har uttrykket to betydninger. Dersom man har en konflikt med noen, hjelper det som kjent å «snakke ut». «Å snakke ut» innebærer forsoning og en ny start i et forhold. Den andre betydningen er den personlig terapeutiske: å få snakke om følelser og indre erfaringer med noen og dermed bli helet ved å få satt ord på det og få delt det med noen, slik at det vonde ikke lenger er så skummelt, men sprekker som troll i sollyset. Vi vet altså hva det handler om når noen «snakker ut»: det handler om personlige ting, om relasjoner, og ikke minst om en form for helbredelse. (Legg merke til at man bare har «snakket ut» hvis resultatet er godt. Hvis man ikke blir forsonet, har man ikke snakket ut, samme hvor mye man har snakket.)

Men nå om dagen snakker man altså ut i media. Hva kan det fortelle oss om hvordan mediene forstår seg selv?

Det første forslaget mitt er at det å være kjendis forstås som en intim relasjon mellom en person og media. Dersom det går ubekreftede rykter, er det som om personen har forbrutt seg mot intimiteten i forholdet. Kjendisen har nesten vært «utro» ved ikke å fortelle sin nærmeste venn, media, om livet sitt. Det er som en venn som er fornærmet fordi han ikke var den første som fikk vite om et eller annet viktig. Det er dermed oppstått en konflikt, og den må løses: vi må «snakke ut». Og dermed får forholdet en ny start. Kjendisen er ikke lenger utenfor det gode selskap, men innenfor igjen. For dersom man ikke er i denne relasjonen, er man ikke en god kjendis. (For eksempel må man jo beklage at man har gjort seg utilgjengelig. Utilgjengelighet: vår tids største synd.)

Dette tror jeg en del kjendiser også burde tenke litt på: lar man seg lure til å tro at man er forpliktet på relasjonen til media? (Hvorfor i all verden ellers vil man la seg avbilde i badekaret av Se&Hør? Bryt illusjonen og bli fri, sier nå jeg.)

Det andre forslaget mitt er (følgelig) dette: Media tar på seg rollen som terapeut, som forståelsesfull og innfølende aktør i livet til en plaget kjendis. I stedet for å snakke med sine nærmeste, snakker man med en avis og dermed med et anonymt folkehav. Dette er slik jeg ser det nokså vanvittig. Og det mest fantastiske er jo hvordan klagingen på «media» og «mediekjøret» er en viktig bestanddel i disse kvasiterapeutiske intervjuene. Man klager sin nød over «medienes råkjør» til media, som da plutselig er kjendisens beste venn og veldig forståelsesfulle (for, som politisk redaktør Helje Solberg i VG sier: «Ingen kan ta ansvar for det samlede medietrykket»). Denne strategien søker å løsrive den enkelte avis eller tv-kanal fra «media», som plutselig bare er en stor, upersonlig og stygg ulv: «de andre…»

Media opplever tydeligvis seg selv som kjendisenes nærmeste pårørende. Hva kommer det av at mediene har så dårlig selvinnsikt? Jeg har aldri hørt redaktører beklage på noen ordentlig måte, de bare tar en Valla (se egen sak) og synes på generelt grunnlag det er leit at noen opplever deres fremgangsmåte som problematisk. For de har jo et samfunnsansvar, må vite. Men jeg spør: hvem har gitt dem et ansvar for å være terapeut eller nærmeste venn til mennesker som utmerker seg på et eller annet felt? Hvem har bedt dem om å ta rollen som innmari slitsom venn, ekstremt hårsår og uten sosiale antenner? Det handler ikke om informasjonsplikt, men om invadering av det personlige. Og deres fremgangsmåte skaper sørgelig mange medie-junkies, kjendiser som bare finnes i den grad de er i avisen.

 En siste refleksjon: Mediene fremstiller seg selv i rollen som de som har makt til å dømme og makt til å frikjenne. Snart er de strenge dommere, snart milde trøstere. De har makten til å tilgi synd. Alle kjente mennesker (potensielt alle mennesker) lever på deres nåde, og må hele tiden sørge for å være på god fot med dem. De skaper virkelighet, og ingen kan tillate seg å sette dem på prøve. De er Ufeilbarlige, Allestedsnærvende, Nidkjære og Barmhjertige. De ødelegger og gjenoppretter menneskers liv ved sitt Ord. 

Noen som ser hvor jeg vil?

Er media blitt opphøyet til Gud, stammegud for den vestlige verden?

   

Kjør debatt!

Stadig oftere hører vi følgende utsagn helt mot slutten av debatter på TV og radio (fyll inn med passende eksempler): «Jeg mener ikke nødvendigvis at… men jeg mener at det er viktig å kunne ha en debatt om det.» Og like ofte blir jeg sittende og tenke: hæ? er det ikke det vi akkurat har hatt, da? Hvorfor blir konklusjonen: «rykk tilbake til start» – nesten hver gang?

Hva kommer det av at så mange debatter aldri kommer lenger enn til fosterstadiet, så å si, at de virkelige motsetningene ikke kommer frem? Det kan være flere grunner.

Det kan for eksempel hende at «debatten» i studio går med på å mistenkeliggjøre motivene til motparten, slik at saken ikke kommer frem. Spørsmålet er ikke hva motstanderen mener, men hvorfor han mener det (fordi han er sosialist / redd / kvinnehater / populist / skaphomo / skaphomofob etc). For den som blir anklaget for dette, er det vanskelig egentlig å argumentere, og det beste man kan få til, er dermed: det må da gå an å faktisk ha den debatten vi sitter her og later som vi har. Et eksempel er jo voldtektsdebatten som dukker opp i nesten identisk form en gang i mellom: «Kvinner har ansvar for å ikke gå på øde steder midt på natten.» Dette er det jo på sett og vis umulig å være uenig i, at alle mennesker har ansvar for hvor de går. Det betyr på ingen måte at kvinner som blir voldtatt har «skylda selv». Og det er det ingen som påstår heller. Men motstanderne blir «provosert» og begynner å spre edder og galle over stakkars Hilde H. Det handler ikke om en egentlig debatt, men om en mulighet til å vise hvor innmari sinna man er på alle som våger å… Og stakkars Hilde H. (uten at jeg kan bekrefte at hun faktisk sa det) må da ty til den samme defensive taktikken: «det må jo gå an å ha en debatt om dette!» 

En annen grunn kan være manglende tid og tabloid form: «e-redaksjon en er e-slutt, e-takk for at dere e-kom», før man i det hele tatt har nærmet seg sakens kjerne. Da blir spørsmålet: når skal vi ta debattene da, hvis vi ikke tar dem her? 

Men jeg er redd for at den viktigste grunnen er en enorm frykt for uenighet, for at vi rett og slett ikke er enige, når det kommer til stykket. Dette innebærer ikke nødvendigvis at temperaturen er lav i debattene: alle debattanter for tiden er jo «provosert» så det holder. Men det er ikke det samme som å være uenig. Man er «provosert» fordi man har blitt tråkka på tærne, for å være provosert er jo en følelse, ikke en mening. Det jeg lurer på, er om man er provosert fordi man tenker at det egentlig er umulig å være uenig. Det jeg mener er uimotsigelig, og derfor er det så «provoserende» at noen mener noe annet. Det skapes et regime hvor det bare er noen få meninger som egentlig godtas, de andre fnyser man av og blir provosert av. At det skulle finnes reell uenighet fordi man faktisk har ulike interesser og ulike perspektiver, underslås i stor grad i debattene for tiden.

Derfor blir debattene våre veldig rare og uten substans. Jeg tror det var noen fra Liberalt forum som sa at vi i Norge er redde for uenighet. Og jeg tror det er sant. Vi har en eller annen tanke om at idealet er full enighet. Men er det det? Jeg tror at debatten, uenigheten, er idealet. Vi trenger rett og slett å bryne argumenter mot hverandre, være villige til å skifte mening dersom vi blir overbevist, og handle ut fra det vi faktisk mener er riktig.

Tenk deg følgende scenario i Redaksjon En: Jens Stoltenberg sier: «Ja, det har du jammen rett i, Carl Ivar. Jeg har ikke tenkt på det på den måten før. Dette må vi snakke mer om!» Det er selvsagt utenkelig. Men hvorfor det? Hvorfor har vi egentlig debatter? For tiden virker det som om vi har dem for å kunne vise litt følelser og moralsk korrekthet i det offentlige rom.

Vær uenige! Kjør debatt!