Sosialismens pris

Det blåser en lyseblå vind over Europa. Valget i Tyskland, som synes å gi et nytt flertall med CSU/CDU og FDP (De liberale), føyer seg inn i rekken: Sverige, Danmark, Frankrike, Nederland. Og i Storbritannia har vel selv de ivrigste Labour-tilhengere innsett at det går mot valgnederlag neste vår.
Mye av grunnen er at folk forstår at den sosialdemokratiske modellen, hvor prisverdig den enn måtte være, blir for dyr og tungrodd i en internasjonal økonomi.
Det finnes jo da et unntak: her på berget fungerer fremdeles den sosialdemokratiske retorikken, slik valget viste. Men hvorfor?
Jo, fordi vi er et land som drukner i penger, og som dermed har råd til ting som ingen andre har råd til. Og hvor kommer pengene fra? Fra oljen, selvsagt. Vi har råd til å være sosialister fordi vi tjener rått på å selge en av verdens mest ettertraktede råvarer.
Sosialisme finansiert av rå markedskapitalisme.
Er det dette man kaller ironi?

Klient, kunde, borger: Mennesket og velferdsstaten

Hva er fremtiden for den norske velferdsstaten? Hvordan skal den fornyes, hva vil den koste, hvem skal betale? Dette er et meget viktig spørsmål for oss å stille, for det er ikke noe naturgitt i at det finnes en velferdsstat (selv om valgkampen har forsøkt å fremstille det som om den er like naturlig som luften vi puster: den eneste som våget å si at den må reformeres fordi den er for dyr, var Lars Sponheim, og vi så jo hvordan det gikk.). Debatten vi har hatt nå, er en debatt om finansieringsmodeller og organisering: litt privat eller bare offentlig, kommunalt eller statlig, lovfestet rett til konkrete eller abstrakte ting (og her må jeg innrømme at jeg har litt sympati for FrPs oppgitthet over å lovfeste «verdig eldreomsorg» og ikke «sykehjemsplass»: verdig i følge hvem? Staten? De pårørende? Den eldre selv?). Men i bunnen for disse debattene ligger tre ulike syn på mennesket og dets forhold til Staten. De kommer sjelden opp til overflaten, men er like fullt styrende for hvilke standpunkter man lander på. Spørsmålet er: er mennesket i velferdsstaten klient, kunde eller borger?

Venstresidas syn er at mennesket i velferdsstaten, den trengende, er klient, og Staten er behandler, spesialist, eller som man sa i middelalderen: patron. Man kommer innunder Statens allmektige omsorg, og må forholde seg til det Staten gir. Den har opprettet kontorer for det ene og det andre problemet, og du må værs’go stille deg i køen som alle andre og ta imot med takk det du får. Maktforholdet i et klient-patron-forhold er åpenlyst: patronen har makt, klienten ikke. Slik er det å møte store deler av det norske velferdssystemet, og jeg tror det  i stor grad forklarer den følelsen av krenkelse som mange har i møte med for eksempel sosialkontoret. Systemet tvinger deg til å stå med lua i hånda. (Dette er jo et paradoks, for  mye av den moralske drivkraften i arbeiderbevegelsen var jo nettopp at man ikke skulle trenge å stå med lua i hånda, men skulle få det man trengte uten å tigge for seg. Men bevisstheten var antakelig alt for lav omkring at det er makten som er problemet, uansett om det er en bedriftseier, fattigbestyreren eller en velmenende sosionom som har makten over deg. Man bare byttet ut privat veldedighet med offentlig veldedighet, og veldedighet gir ikke folk verdighet. Sånn er det bare. Veldedighet er: å bare motta, og dermed å stå i evig takknemlighetsgjeld.)

Men i våre dager er dette bildet blitt utfordra av et annet bilde, nemlig bildet av mennesket i velferdsstaten som kunde. Det er ikke minst FrP som fremmer en slik ide. Og dette gjør selvsagt det offentlige til leverandør av visse tjenester. Maktbildet er her snudd på hodet: det er kunden som har makten, og leverandøren har å levere varene. Man forventer noe: man har jo tross alt betalt for det! Det vil si: Staten har jo betalt for det! For FrP vil jo at for eksempel alle eldre skal få en sjekk av staten, som man skal gå med til sin kommunale eller private omsorgsaktør og si: jeg skal ha ett stk sykehjemsplass og fysioterapi hver torsdag klokken 10.30. Det er flere problemer med dette bildet, men det mest alvorlige er jo at det nettopp er på de havendes premisser: man skal kunne kjøpe seg tjenester. Og selv om vi nå tilfeldigvis har et vanvittig oljefond å øse av, slik at Staten kan gjøre alle til havende, så kan jo dette fort ta slutt. Hvem skal betale da, og hvem skal sørge for at også de som har lite, skal kunne få det de trenger? Det er dessuten noe ekstremt nærsynt i dette: fordi jeg tilfeldigvis er norsk borger, har jeg visse rettigheter som mennesker fra andre steder ikke har (noe som også er med på å forklare den nesten irrasjonelle frykten for «sugerør ned i statskassa», som innvandrere og folk i andre land av og til blir beskyldt for å ha. Bare ordentlige nordmenn bør ha slike sugerør).

Problemet med både klient- og kundebildet er at de setter opp et skille mellom på den ene siden det offentlige og på den andre siden personene som trenger hjelp. Klienten ydmykes fordi han eller hun behandles som et problem, som rusk i samfunnsmaskineriet, og vi skal nå hjelpe deg, stakkar. De andre må hjelpe stakkars meg (dette gjelder i stor grad dem som virkelig havner utenfor og ikke for «ordentlige folk»: det sosialdemokratiske prosjektet blir alltid et prosjekt for nesten alle). Kunden på sin side har kun en teknisk relasjon til det offentlige, det blir bare en transaksjon med penger imellom. Man blir kravstor og vanskelig, og ydmyker dem som skal hjelpe.

Men det finnes et annet bilde som vi trenger å utforske mer, og det er bildet av også den som behøver hjelp som borger. Det som ligger i dette begrepet er deltakelse, plikter og rettigheter, og aldri en av delene uten de andre. For et slikt bilde tar på alvor det åpenbare faktum at det som er naturgitt, ikke er Staten, men det menneskelige fellesskap. Og dette menneskelige fellesskap kommer sammen for å løse utfordringene som oppstår. Staten, det er vi, det er det borgerlige (nettopp, ja, og nettopp derfor er Frp ikke et borgerlig parti, derfor er et borgerlig flertall langt fra innen rekkevidde her i landet) idealet. En hver som tilhører dette fellesskapet, er en avgjørende bidragsyter til det. Dette er en forståelse av verdighet som ikke er noe som en stat skal forsøke å gi oss, men noe som ligger i mennesket, og som manifesteres gjennom troen på at et hvert menneske har både plikter og rettigheter som henger sammen, og gjennom forventningen om deltakelse i verdiskapning og problemløsning. Som den oppmerksomme leser nok har skjønt, foretrekker jeg dette bildet langt fremfor klient- og kundebildet. For med bildet av mennesket som borger utlignes på mange måter maktforholdet. Når Staten i stedet for å løpe hjelpende til og «sy puter under armene til folk», snur på det og spør: hvordan kan vi bemektige dette mennesket til å ta ansvar for sitt eget liv, da skjer det noe med folks selvoppfattelse og opplevelse av verdighet. Hvis Staten i stedet for å si: vi skal hjelpe deg, sier: du kan! så opplever folk å ha makt over eget liv, en makt som klientforståelsen fullt og helt tar fra dem.

Jeg skal ikke gå inn på konkrete politiske forslag her. Men vi bør ha disse modellene i mente når vi debatterer velferd, vi som er vokst opp i en sosialdemokratisk lykke-tilværelse der vi tror at Staten og det offentlige er best til å løse alle problemer. Men da glemmer vi at Staten ikke er noe annet enn vårt fellesskap. Og da lar vi ikke folk virkelig ta ansvar for sitt eget liv.

Carl I. Hagens sanne ansikt

Valgnatten ble Carl I. Hagens mulighet til igjen å vise at han i bunnen av sitt hjerte er en smålig og hevngjerrig mann.

Vi har sett det før, i denne mannens ekstreme personangrep på Kjell Magne Bondevik, og nå altså igjen: Skadefryden over at Lars Sponheim ikke kom inn på Stortinget lyste om ham på FrPs valgvake og fikk John Arne Riise til å fremstå sympatisk i forhold.

Jeg har hatt en slags merkelig respekt for Hagen: selv om han er idealist på vegne av de bedrestilte, egoistene, de fremmedfiendtlige og dem som ikke bryr seg om at vi ødelegger miljøet, er han like fullt idealist. Han kunne sikkert med sine talegaver og åpenbare organisasjonstalent tjent seg søkkrik som bedriftseier, men han valgte campingvogna, Eli og årevis med tomat- og eggkasting i stedet (dvs han ble kastet på). Det står det respekt av.

Men en ting kan han ikke tåle, og det er gutter som ikke vil leke med ham. Det gjaldt Bondevik, og det gjelder Sponheim. Det de har gjort, er jo bare å peke på det åpenbare: det er politiske avgrunner mellom sentrum og FrP. Grunnpilarene i sentrumspolitikken, ansvar for miljøet og respekten for enkeltmennesket, også når dette enkeltmennesket er asylsøker fra Somalia, er så langt unna FrP at et regjeringssamarbeid er utenkelig. Men det kan ikke Hagen forstå, ei heller respektere. Så da blir han personlig, hevngjerrig og smålig.

Sponheim hadde en tøff kveld i går. Det var enormt skuffende å oppleve en så stor tilbakegang, om ikke akkurat helt uventet. Han mistet sitt mandat i Hordaland og gikk av som partileder. Vi som så ham på tv i går, så like fullt en rakrygget politiker, en ærlig mann, en politisk kjempe (om enn i miniformat…). Men Hagen kan bare se en taper, og klarer ikke å la være å tråkke på ham når han ligger nede. Det viser dessverre denne mannens sanne natur. Jeg håper inderlig Hagen forsvinner fra det politiske bildet. Slike mennesker ønsker jeg i hvert fall ikke i Stortingets presidentskap. Han bør holde seg hjemme og komme med surmagede utspill til Eli, som åpenbart er i stand til både å ta dem imot og bidra selv.

Honnør til Siv Jensen som ikke lot seg rive med av Hagens vemmelige utfall. Hun har fått en høyere stjerne i min bok. Men Hagen har jeg mistet all respekt for.

Skattebløfferen

Jens Stoltenberg fant sitt mantra i forrige valgkamp, og har ikke forandret det: den rødgrønne regjeringen vil bruke de «store pengene» på de «store oppgavene», ikke på «skattelette», sånn som høyresida. De er opptatt av «fellesskapet» og «felleskassa», mens de blå bare vil at de rike skal bli rikere…

Det er et enormt moralsk patos i dette, og det er jo også besnærende. Men det er et patos som ikke er forankra i realiteter, verken historiske eller økonomiske sådanne.

For Stoltenberg snakker om hvor store skatteletter Bondevik ii – regjeringen gav, og bruker dette som et eksempel til skrekk og advarsel. Men hva skjedde i 2004? Jo, da inngikk Ap et skatteforlik der de forplikta seg til ikke å heve skattene over det nivået som Bondevik ii-regjeringen hadde redusert seg fram til! Det betyr bare en ting: Stoltenberg er komfortabel med skattelette, men foretrekker at det utføres av andre enn ham selv. Hykleri er et ord for sånt.

Dessuten er denne «mer skatt er moralsk, mindre skatt er umoralsk»-retorikken ekstremt relativ. Hvis det var så enkelt, ville jo en skattesats på 99,5 være det beste! Men det er det jo ikke, det mener jo heller ikke Stoltenberg, og ikke en gang Kristin Halvorsen. Derfor kan det presise nivået man setter disse skattene til, ikke være et moralsk spørsmål. Det handler om å ta flere hensyn: folk må jo ha noen penger å bruke, det må kunne gå an å tjene penger på eget arbeid, bedrifter må kunne være lønnsomme osv. En blandingsøkonomi er jo nettopp en innrømmelse av at en blanding av offentlig og privat forvaltning av rikdom er best. Og det mener jo alle norske partier at det er.

Stoltenberg er jo økonom. Det gjør at jeg skulle ønske han kunne holde seg i den økonomiske virkeligheten og ikke i en utopisk drømmeverden når han snakker om skatt. Den økonomiske virkeligheten er jo, som en økonom vet, at et samfunns økonomi ikke kan sammenliknes med en privat økonomi med en gitt inntektsside og en fleksibel utgiftsside. Disse tinga henger sammen! Man kan øke skattetrykket voldsomt for bedrifter og dermed øke inntektene til staten, men hvis denne bedriften går konkurs på grunn av økte skatter og de ansatte mister jobben, mister man inntekten og utgiftssiden vokser. For bare å ta ett banalt eksempel. Derfor handler skatt ikke om at mer=godt og mindre=ondt, men å finne en god balanse. Og så er man (marginalt) uenig om hvor denne balansen er å finne.

Lavere skatt er ikke noen hovedsak for meg. Jeg betaler med glede den skatten jeg pålegges, og er glad for velferdsstaten. Men jeg skulle ønske meg en ryddigere debatt der fiendebildene legges bort til fordel for et felles forsøk på å finne et fornuftig skattetrykk. Og det er i stor grad Jens Stoltenbergs ansvar.