Jul07

Kjære lesere

Her er en liten tilstandsrapport i anledning julen og sånn.

Jeg er i Fredrikstad og tar det pent i jula. Jeg slapper av etter en høst fylt av nye ting: ny jobb, nytt sted, nytt hus, ny størrelse på hus (ca 230 kvadrat) og så videre.
Stedet er altså Sande i Vestfold, jobben er som kapellan, og det hele er ganske bra foreløpig.
Det er store utfordringer i jobben, men ikke større enn at det går. Å bo for seg selv i en stor enebolig er, tja, hva skal man si, lettere å venne seg til enn man skulle tro. Stor plass er rett og slett stor plass, og de som sier at det er lettere å holde orden når det er stor plass, vel, de har rett. Det vil si, egentlig betyr det bare at man smører rotet tynnere utover det hele. Men illusjonen er nesten fullkommen (hvis du holder deg unna boden min (dvs en av de to)). Og etter at jeg har fått fylt inn en del møbler og tepper og ting på veggene, begynner ekkoet i stua å stilne.

Sande er forresten ikke så langt unna noe sted, det. 50 minutter med toget, ca tilsvarende med bil, til hovedstaden, mye kortere til Drammen, Norges mest undervurderte by. Så det er bare å komme. Og jeg kan komme, noe jeg har gjort ikke så rent sjelden, til Oslo og Fredrikstad. Å skaffe seg et sosialt nettverk i Sande er ikke det letteste jeg har prøvd på. Men jeg skal prøve hardere:). Det er mange der som bryr seg, da, så jeg klager ikke. Foreløpig funker det med pendling, og så får vi se.

Jeg tror det begynner å gå opp for meg at jeg faktisk er gått inn i en ny fase i livet. At jeg er i fast jobb og ikke lenger er ungdom (huff), men derimot en voksen. Ordet «voksen» fylles med mer og mer innhold hver dag for tiden. Men jeg hadde nok trodd at det kom til å skje ett eller annet magisk som gjorde at jeg fikk oversikten, det store bildet, og at jeg da ville vite at jeg var voksen, og dermed klar for å ta ansvar. Jeg hadde nok tenkt at jeg som voksen kom til å være en annen enn jeg var som ungdom. Men så er jeg jo bare den samme, like fomlende som før. Å være voksen er noe som skjer med en i møte med kravene som stilles: ansvarlighet som arbeidstaker og som leder i menighet, økonomiske forpliktelser og så videre. Så veien til voksenlivet er brolagt med angst. Men angsten er jo som kjent frihetens mulighet.
For det er egentlig noe befriende i det også. Når man skjønner at en selv ikke er noe mer enn et menneske som prøver så godt en kan, så skjønner en at andre mennesker heller ikke er noe mer enn det. Og da kan jeg lettere bære over med andres feil og mangler, i håp om at andre vil bære over med mine.

Voksen eller ikke: i jula har jeg blitt minnet om at i det viktigste henseende er jeg et barn, Guds barn. Det dypeste og det sanneste om tilværelsen er at alt er gitt oss som en gave. Det kommer ikke an på oss, først og fremst, men på Ham som gir alt godt. Å ta imot nåde, gitt oss som et lite og uskyldig barn, er en øvelse i ikke å ta seg selv for høytidelig, å ikke tro at alt kommer an på meg og hvor «voksen» jeg måtte klare å være, men ha tillit til at fremtiden kan bringe det som er godt.
Det er i bønn og i stillhet fremfor Gud at dette blir tydelig for meg.
Og jeg anbefaler mine lesere å prøve det samme.

Til nær&fjern, gammel&ung, osv: Godt nyttår!