Sjokk-dok!

4 år gammel jente med vannhode satt til å passe 103 år gammel schizofren bestemor som dreper hunder og spiser dem. Familie har ikke vasket huset siden de flyttet inn i 1860. Barn som ser ut som oldinger finner sammen for å dø. Verdens sjeldneste sykdom lager helvete for ku klux klan-familie på Madagaskar.

Jeg er syk i dag, og når jeg er syk, ser jeg på TVNorge, Norges sykeste tv-kanal. Ingen andre kanaler i landet viser så mange sjuke dokumentarer som TVN. Eksemplene overfor er litt overdrevet, men bare litt.

Det jeg ville dele med dere, er begrepet de selv har skapt om disse programmene. På kommende-programmer-linja nederst på skjermen står det: sjokk-dok. Et glimrende uttrykk!

En sjokk-dok er en dokumentar som viser en eller annen grotesk del av virkeligheten for underholdningens skyld. Sykdom, omsorgssvikt og sjuke holdninger er faste ingredienser for å lage et vellykket program i sjangeren. De er veldig ofte fra England (skjer det mye sært der, i forhold til andre steder?) og de som blir portrettert virker som regel totalt nedrulla. Av og til blir man sittende å se på dem bare fordi det virker så sinnsvakt, det man ser. Er det noen som kjenner seg igjen?

 I motsetning til ordentlige dokumentarer handler det ikke om å skape debatt, eller å si noe om samfunnet. Det er derimot En gal gal verden på tv.

Og det kan jo være underholdende for noen. Godt er det uansett å kunne skille det ut fra seriøse ting ved å ha et navn på det. Takk, TVNorge.

Tok de feil?

I dag er det 50 år siden Stortinget vedtok å starte opp fjernsynssendinger i Norge. «Televisjonen» ble heftig debattert, og det var stor strid om hvorvidt denne nymotens oppfinnelsen burde innføres her til lands.

En ikke uvanlig øvelse i vår kultur er å flire hånlig og latterliggjøre gamle debatter om ting som nå har blitt vanlig og ikke lenger debatteres. «Ha, ha, tenk at de var mot TV, liksom! Alle har jo TV!» «Farge-TV! At det kunne være noe å diskutere! Vi har jo Hotel Cæsar og greier, liksom!»

Det som ville vært en nyttigere beskjeftigelse i møte med disse gamle debattene, ville jo være å se på dem og spørre om de var så ute på viddene som vi liker å tro.

For argumentene deres, hvordan var de?

Jo, man var redd for at TV’ens inntog skulle føre til kulturell forflating, og til en svekkelse av familiens fellesskap. Man anførte skrekkeksempler fra USA (selvsagt!) hvor familier satt i mørket og spiste middag foran tv’en i stedet for å snakke sammen, og ikke minst om all mulig dritt (vold og sex, sikkert, den gangen som nå) som dermed ble tilgjengelig for folket, i deres egne stuer. Og man snakket om hvordan tv-titting ødela premissene for barns skapende lek.

Og de har jo i sannhetens navn fått rett på mange punkter! At tv’en har bidratt til både kulturell forflatning og til oppløsning av små fellesskap, kan man jo se over alt. Og at barn i vår tid sitter for mye foran tv’en og dermed ikke er ute og leker, er jo heller ikke usant. Ansvarlige foreldre må jo sette strenge grenser for tv-titting. Tv’ens store rolle i samfunnet er ikke bare et gode for oss, det tror jeg vi kan innrømme.

Spørsmålet er jo heller hva slags rolle staten skal ha, om den skal forby det folk vil ha. Og det kan jo ikke en demokratisk stat gjøre. Men det betyr ikke at vi trenger å latterliggjøre alle som hadde dystre utsikter for fremtiden. Noen av de dystre utsiktene er nå realitet. Ikke alle, men noen. At tv’er nå finnes i alle hjem, betyr ikke nødvendigvis at det er bra, på samme måte som at tallet på røykere fremdeles stiger, ikke betyr at tobakk er sunt. «Millioner av fluer kan ikke ta feil: Bæsj er godt.»

Nei, la oss heller legge av oss tidsåndssnobberiet og høre på hva folk før i tiden hadde å si. Det fantes faktisk kloke mennesker før Paris Hilton kom på tv.

Trekkspell i opera’n

Lindesnes trekkspellgjeng (eller noe sånt) krever å få spelle trekkspell i den nye operaen i Bjørvika. Argumentet er at det er så få som liker opera, men så mange som liker trekkspill(!) Ærlig talt, jeg kjenner faktisk folk som elsker opera, men INGEN som elsker trekkspill. Jeg ville ha sett meg desperat om etter en nødutgang eller en løkke å henge meg i hvis jeg i vanvare hadde forvillet meg inn på konsert med Lindesnes tut og kjør-orkester. Men nok om det.

For det hele er jo en dårlig forkledd «hvis-vi-har-råd-til-opera-må-vi-også-ha-råd-til-ekte-folkelig-folkekultur-som-folk-og-folk-flest-liker-å-ha-det-folkelig-med-sammen-med-vanlige-folk-som-liker-harryturer-og-Carlihagen-som-snakker-så-folk-forstår-det»-greie. «Finkulturen, hvem liker den, liksom?» Hvertfall ikke oss gutta! Skal man ha opera, må man også ha trekkspellhus i Lindesnes til fem milliarder.» Og da er vi jo på kjent grunn: Folk flest mot «de fine», klassetilhørighet osv. A-endelser er moralsk høyverdig, alle ordentlige folk hører på Vikingarnarna. Det er en vanvittig snobbete holdning som ligger bak: alt vi ikke liker, er dårlig. Det er ikke bare at vi syns det, det ER dårlig. Og ikke bare dårlig, men tvilsomt også, rent moralsk. Å tenke er suspekt. Det er bare folkflestsegmentet som har rett til å mene noe, for de har ikke utdannelse eller vidsyn som ødelegger og itvilsetter deres hellige fordommer. Og mot dumheten kjemper selv gudene forgjeves.

Dette handler egentlig om respekt: må vi ha opera på rema 1000, fotballkamp i kirkene eller dansband i operaen? Kan man ikke la hverandre i fred? Så slipper jeg å høre trekkspell, og dere slipper opera. Ellers: bare vent, så kommer det noen med italiensk eksperimentelt teater og tvinger dere til å høre på. Og til å smile underveis.

Gud elsker en opportunistisk giver

Gi, så skal du få en ferie med go’vær.

Predikant og kristen-healer Svein Magne Pedersen lover å be om en velsignet ferie for alle som gir en gave på 300 kroner til Misjonen Jesus Leger. Han ber folk følge med på spesielle dager, da han skal utføre den konkrete beingen. Rent umiddelbart tenker jeg at jeg ikke helt vet hva en «velsignet ferie» er. At svigermor ikke kommer? At regnet fritar en for å male huset? Billige jordbær? Kan man presisere hva man vil be om, eller koster det ekstra?

Men ved nærmere ettertanke: At ikke noen har tenkt på dette før! Jeg er jo prest, og jeg må si jeg ikke har tenkt på den muligheten for å spe på lønna: Bønn for penger. Et viktig spørsmål blir jo om man skal be på akkord eller på timebasis. Er det effektene vi skal få betalt for, eller hvor mange ord? Hvor mange minutter? Man må jo ta penger på forskudd for denne jobben, for hva skulle man gjøre hvis vedkommende ikke betaler for bønnen du har utført? Har man da rett til å be om forbannelse i stedet? Eller nøytralisere bønnen på noen måte? 

Her er det rom for forhandlinger med arbeidsgiver, tror jeg. Presteforeningen går for akkord, mens teoLOgene foretrekker timesbetaling. Forbannelse over dem som ikke betaler, forblir et samvittighetsspørsmål.

Pedersens utspill føyer seg inn i en tvilsom tradisjon av pengereligion. Betal, så skal du få. Sånn er det jo vi liker det: nokko for nokko. Vi gjør Gud til del av en økonomisk transaksjon, og hvem er det som tjener på det? Neppe Gud, hvertfall. Avlatshandelen tjener dem på toppen, nå som før. Underlig at Pedersen ikke har noen sperrer når det gjelder å kopiere noe av det mest tvilsomme i kirkehistorien. Men når det gjelder hvem man kan lære av, så mener vel Pedersen at målet helliger middelet. Kan man lære noe av Den katolske kirken i renessansen, så gjør man det: Når pengene i bøssen klinger…

Men velsigner ikke Gud den som gir, da? Jo, sikkert, men kanskje er det sånn at velsignelsen ligger i å gi? Og å gi for å få velsignelse, kalles det egentlig å gi? Det kalles vel heller å kjøpe. Sorry, Svein Magne, jeg tror ikke velsignelse er til salgs. Men for all del: Ha en velsignet sommer! Helt gratis! 

Miljøschwin

For ikke mange dagene siden kjørte jeg bak et miljøsvin gjennom Asker. Det vil si, det var faktisk to miljøsvin i en gammal Volvo. Verden var deres søplekasse: Det begynte med et ispapir, ut av vinduet. Og så et til. Senere et appelsinskall, og en serviett. Og så videre.

Jeg tror ikke de la merke til min intenst indignerte hoderisting bak seg. Og de ville vel knapt brydd seg. Men for min egen del stanser min evne til å forstå andre mennesker på det stedet hvor man helt umotivert kaster søppel ut av bilvinduet. Jeg kan forstå at folk dreper, at folk er utro, at folk stjeler: det er utrolig hva begjær, sinne og nød kan gjøre med et menneske. Men å kaste papir ut av bilvinduet er for meg like rasjonelt som å pisse i oppvaskmaskinen.

Men jeg kan jo heller ikke la være å tenke på det som et bilde, på dem som skal kjøre etter oss på historiens landevei (vakkert, hva?). Vi har kjørt foran som irrasjonelle miljøsvin, brukt det vi ville og kastet restene. Vi bruker 50% mer enn i 1990! Det er sinnsykt. Hadde vi lite i 1990? Dette kan jo jeg huske: vi hadde alt vi trengte. Mer enn det. TV, telefon, båt, bil.. Til og med datamaskin (en gammel, klassisk Amstrad hvor vi spilte Frutti Frank og Trollie Vollie. Ubetalelig gøy).

Hovedforskjellen fra da til nå er kanskje at det er blitt mer akseptert å kaste ting ut av vinduet. Ut, bort, vekk med det gamle..

Så da er det kanskje ikke så rart at folk oppfører seg som miljøschwin på veiene heller. Det er jo sånn vi holder på. Vi kaster ting fra oss når vi har brukt det. For vi digger det som er nytt. Hva må skje for at vi skal endre på dette? Hvor langt må klimaendringene gå? Det er allerede flom i Bangladesh. Men det raker ikke oss. Vi har det varmt og deilig.