Et ægte Pigebarn, med Følelser, blondt Haar og blaa Øine er funnet (saavidt) i live! Hun er blivet stjaalet av de ville Sigøinerfolk og maa snarest reciviliceres og bringes tilbage til sitt Hjem.
Det er store kontraster i mediene for tiden. Den nybakte statsråden Solveig Horne må stå til rette for at hun har antydet at norske barn ikke skal tvinges til å høre eventyr om homofile i barnehagen. Det brukes store ord: det er vår humanitet og respekten for menneskers forskjellighet som står på spill.
Så dukker det opp ei blond jente i en «romleir», og plutselig er hele vår humanisme blåst til side, og opp fra dypet veller grumset fram: oss mot dem, sivilisasjonen mot villskapen («Jenta danser med romfolk i video», kan VG melde, men jeg orker ikke linke til saken), «orientalerne» mot «arierne». «Maria» har et navn, hun har øyne, hun likner på nabojenta, mens «romfolkene» fremstilles som en mørk og truende masse, den legemliggjorte trusselen mot alt som er rent og hellig (hun er skitten! skitten, hører du!).
Og mediene biter på.
Hva er det som er drivkraften bak denne saken? Det er den skitneste av alle cocktailer i menneskesinnet: sensasjonsjag og fremmedfrykt. Ikke bare kommer disse romfolkene for å tigge og lukte vondt på t-banen i Oslo. De stjeler barna våre! Der kan du se! Vi må få dette pakket bort fra gatene våre, helst fra kontinentet vårt.
Det er jo selvsagt en tragisk sak. Men ikke mer tragisk enn andre barn som kommer bort fra foreldrene sine. Det er ikke mer tragisk enn at rombarna vokser opp i «narkoreir». Det er mye mer tragisk at barn dør av underernæring og banale sykdommer. Hver dag. Hele året.
Men svært få av dem har blondt hår.
I stedet for å bekymre seg for FrP i regjering, bør vi bekymre oss over dette. Så tynt er fernisset av humanitet blant oss. Så mye verdt er ordene om likeverd og forbrødring mellom alle mennesker. Vi kan snakke om det, men når det kommer til hælinga, er konklusjonen klar: Blonde småjenter er mer verdt enn all verdens sigøynerpakk.
«Frida hos de ville» het en bok som min morfar leste for meg da jeg var liten. Den er fra begynnelsen av forrige århundre, den gangen alle i Vesten var glade rasister. Men menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dage.
serriøst 
Siste kommentarer