Maria hos de ville

Et ægte Pigebarn, med Følelser, blondt Haar og blaa Øine er funnet (saavidt) i live! Hun er blivet stjaalet av de ville Sigøinerfolk og maa snarest reciviliceres og bringes tilbage til sitt Hjem.

Det er store kontraster i mediene for tiden. Den nybakte statsråden Solveig Horne må stå til rette for at hun har antydet at norske barn ikke skal tvinges til å høre eventyr om homofile i barnehagen. Det brukes store ord: det er vår humanitet og respekten for menneskers forskjellighet som står på spill.

Så dukker det opp ei blond jente i en «romleir», og plutselig er hele vår humanisme blåst til side, og opp fra dypet veller grumset fram: oss mot dem, sivilisasjonen mot villskapen («Jenta danser med romfolk i video», kan VG melde, men jeg orker ikke linke til saken), «orientalerne» mot «arierne». «Maria» har et navn, hun har øyne, hun likner på nabojenta, mens «romfolkene» fremstilles som en mørk og truende masse, den legemliggjorte trusselen mot alt som er rent og hellig (hun er skitten! skitten, hører du!).

Og mediene biter på.

Hva er det som er drivkraften bak denne saken? Det er den skitneste av alle cocktailer i menneskesinnet: sensasjonsjag og fremmedfrykt. Ikke bare kommer disse romfolkene for å tigge og lukte vondt på t-banen i Oslo. De stjeler barna våre! Der kan du se! Vi må få dette pakket bort fra gatene våre, helst fra kontinentet vårt.

Det er jo selvsagt en tragisk sak. Men ikke mer tragisk enn andre barn som kommer bort fra foreldrene sine. Det er ikke mer tragisk enn at rombarna vokser opp i «narkoreir». Det er mye mer tragisk at barn dør av underernæring og banale sykdommer. Hver dag. Hele året.

Men svært få av dem har blondt hår.

I stedet for å bekymre seg for FrP i regjering, bør vi bekymre oss over dette. Så tynt er fernisset av humanitet blant oss. Så mye verdt er ordene om likeverd og forbrødring mellom alle mennesker. Vi kan snakke om det, men når det kommer til hælinga, er konklusjonen klar: Blonde småjenter er mer verdt enn all verdens sigøynerpakk.

«Frida hos de ville» het en bok som min morfar leste for meg da jeg var liten. Den er fra begynnelsen av forrige århundre, den gangen alle i Vesten var glade rasister. Men menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dage.

Ordliste for fotballidealister

Etter gårsdagens semifinale i Champions League mellom den glade kameratgjengen fra Barcelonas bakgater som spiller gratis og bruker fritiden sin på å hjelpe foreldreløse barn og leiesoldatene i den snobbete London vest-klubben som er helsponset av den russiske mafiaen og spiser de samme foreldreløse barna til lunsj, er det på tide å gi litt oppmerksomhet til fotballens idealister, de som synes hæpping på midtbanen burde gi poeng og at godt forsvarsspill er en hån mot alt som er verdt noe i denne verden. Jeg bringer her en liten ordliste som gjør det lettere å forstå dem:

«Kynisk spill»: å forsvare seg godt mot antatt bedre motstand
«Kjøpelag»: lag som er bedre nå enn for femten år siden
«Ødelegge fotballen»: å slå ut Barcelona
«Underholdende fotball»: fire tusen pasninger på midtbanen uten å miste ballen
«Feigt spill»: når angrepsspillere jobber bakover
«Pent mål»: Messi scorer etter nittiåtte trekk.
«Skam for fotballen»: å ikke gi opp når man ligger under 2-0 på Nou Camp og har fått en mann utvist.
«Ufortjent seier»: når det ikke er et matematisk forhold mellom possession og resultat.
«Møkkalag»: lag som har god uttelling på sjansene sine.
«Verdens beste fotballspiller»: nisse som tasser rundt og treffer stolpen, bommer på straffe og aldri har scoret mot Chelsea.
«Verdens beste fotballag»: vurdering bygget på estimert resultat i triksing.

Feminister – strebersamfunnets fanebærere?

Hvis du er kvinne, bør du slutte å bry deg om andre mennesker. Bli rik og gjør karriere! Kjemp deg frem med spisse skuldre! Det er veien til frihet.

Det er kvinnedag i dag, så gratulerer med dagen, kjære kvinnelige lesere! I dag er dagen for å minne unge kvinner på at også dere nyter godt av hva kvinnesaken har ført med seg, samme hvor mye dere sier «jeg er ikke feminist». Dere mener antakelig: «jeg liker å pynte meg og lage mat.» Men tenk dere tilbake til et samfunn der du ikke har stemmerett, der du blir tatt ut av skolen for å finansiere dine brødres fremtid og ikke har lov til å jobbe etter at du har giftet deg. Kom så tilbake og si at du synes «kvinnesaken er gått for langt.» Vel, det var dagens formaning. Så til dilemmaet:

Anne Bitsch skriver i Dagsavisen i dag om hva som mangler i likestillingen. Hun er ærlig og rett frem, og skriver: «(Kvinner) treffer de samme valgene som før – valg som er forbundet med lite prestisje, makt og økonomisk selvstendighet,» og dette er problemet.

Her får vi et veldig godt eksempel på en feminist som ukritisk omfavner tradisjonelt «maskuline» verdier og begjærer det storsamfunnet forteller at de bør begjære: makt, prestisje og uavhengighet. Har du ikke disse tre tingene, er du ikke fri. Frihet er nemlig muligheten til å råde fritt over eget liv, og også over andres, dersom du kan det. Dette er naiv liberalisme i fri utfoldelse. Jeg slås av hvilket snevert verdisyn som ligger i dette utsagnet.

I bakgrunnen ligger forestillingen om kampen om tilværelsen. Din frihet, din makt, er der på bekostning av min. Vi skal alle kjempe for å tjene mest mulig, karre til oss mest mulig av livets ressurser. Livet er en konkurranse der det gjelder å hevde seg. Og den som vinner, ja, hva vinner hun? Evig glans og herlighet? Man får inntrykk av at den evige lykke er å finne der oppe i elfenbenstårnet, med penger til å feriere på Maldivene alene, hvert år. Bort med klamper om foten som for eksempel ulønnet omsorgsarbeid! Frihet til å følge sitt begjær! Det er det kampen gjelder. Individuell utfoldelse, makt, prestisje! Hvis bare alle kunne bli som Silvio Berlusconi!

Jeg håper noen lesere nå rynker på nesa og tenker: Det er lett for han å si! Han høres ut som en amerikansk SUV-eier som synes kinesere er umoralske når de også vil ha bil (tenker de ikke på klimaet, liksom!). Det er en vektig innvending. Men jeg forsøker egentlig kun å peke på dilemmaet, som er nettopp dette: Kampen for kvinners rettigheter og kampen for å vinne tilbake vår felles menneskelighet trekker i ulike retninger. Målet synes å være å bli rikere, mektigere, mer glinsende og beundret. Og vår menneskelige sårbarhet bukker under av trykket fra falske guder. Og alle blir tapere.

Det er urettferdig at mannsdominerte yrker har mer prestisje enn kvinnedominerte. Men egentlig er prestisje ganske oppskrytt. Det er urettferdig at kvinner tjener kun 2/3 av menn. Men egentlig er rikdom ganske skummelt. Det er urettferdig (kanskje) at kun tre av ti i lederstillinger er kvinner. Men begjæret etter makt er ikke noen sunn drivkraft i et menneskes liv.

Problemet blir: hvordan forandre samfunnets urettferdige strukturer og samtidig bevare et humant perspektiv på livet? Hvordan oppskatte omsorg, forpliktelse, fellesskap og nærhet uten å bli tatt til inntekt for å ønske kvinnene tilbake til kjøkkenbenken? Jeg har ikke noe fullgodt svar.

Men jeg tror at noe av svaret er å snakke mer om ansvar og plikter, og mindre om rettigheter, både for menn og kvinner. Ingen mann og ingen kvinne er en øy. Vi er sammen om å bære hverandre, vi er et sam-funn, ikke bare klinkekuler som slår mot hverandre. La oss ta omsorg for barn som eksempel. I stedet for å krangle om hvem som har «rett til» å være sammen med barna, la oss ta utgangspunkt i barnas situasjon og sette oss ned og tenke gjennom: hva er best for dem? Og hvordan fordeler vi byrdene oss i mellom så det blir mest mulig rettferdig? Andre omsorgsoppgaver, som omsorg for gamle foreldre, handler om det samme. Hvordan kan vi som fellesskap løse denne oppgaven? Hvordan fordeler vi byrder og gleder på en rettferdig og hensiktsmessig måte? (Dette må, i parentes bemerket, handle om at de måtene som folk velger å innrette livene sine på, blir respektert, også når folk velger tradisjonelt.)

I arbeidet, i tjenesten for andre, finner vi vår verdighet. I jakten på stadig større suksess, finner vi til slutt ingenting. En kvinnesak som ikke har et fellesskapsperspektiv, er fanget i et verdisystem som ingen tjener på.

Like rettigheter? Selvsagt. Lik lønn for likt arbeid? Absolutt. Oppvurdering av kvinnedominerte yrker, også lønnsmessig? Definitivt. Men jakt etter makt og prestisje som livets mening og mål? Nei takk.

 

 

Norske asyltalenter

Den vakre, intelligente, norsktalende, ulovlig norske Maria Amelie er blitt arrestert og risikerer å bli sendt ut av landet. Hadde hun enda vært en analfabet somalier.

Sinnene er i kok etter arrestasjonen av Maria Amelie på Lillehammer onsdag kveld. Folk fra alle slags politiske miljøer protesterer, delvis mot utsendelsen, delvis mot måten arrestasjonen skjedde på. Maria har vært over åtte år i Norge uten lovlig opphold og har vist seg som en sterk og meget ressurssterk kvinne som har skaffet seg utdannelse og skrevet bok. Jeg har ingen problemer med å forstå hennes sak og hennes helt legitime ønske om å få bli i Norge. Men argumentene som folk har brukt i denne saken, er i stor grad forkastelige.

For det som legges til grunn, er at hun er så godt integrert, så høyt utdannet og så vellykket at hun må få bli i Norge. Moralen er: er du flink nok, får du bli. Da anerkjenner vi deg som flyktning. Å bli i Norge blir fremstilt som lønn for strevet, som en premie til ekstremt dyktige folk. «Hun er jo kåret til Årets nordmann!» (Underforstått: hun er jo ikke noen udugelig, somalisk analfabet heller! Denne her kan vi jo bruke! Maria Amelie er en brukandes flyktning.)

Dette er å snu hele asylinstituttet på hodet. Asyl handler om å gi folk beskyttelse, uansett hvor dårlig integrerte de måtte bli, uansett hvor tafatte de måtte være. Det gis fordi folk trenger det, ikke fordi de fortjener det.

Jeg håper Maria Amelie kan få bli. Det er rom for skjønn i loven, og jeg mener at hennes tilknytning til Norge er sterk nok til at hun bør få opphold på humanitært grunnlag. Det bør tillegges stor vekt at hun var mindreårig da hun kom. Men man må passe på så man ikke blander kortene og sier at hun må få bli fordi hun er Årets Nordmann.

La oss gjøre et eksperiment og tenke oss en Maria Amelie2. Maria Amelie2 kom til Norge med sine foreldre som 16-åring, og de fikk avslag på sin asylsøknad. Da gjemte de seg for politiet, og siden har de vært her. Maria Amelie2 har store psykiske problemer, knyttet til et liv på flukt. Familien lever fra hånd til munn, prisgitt folks gavmildhet. Maria Amelie2 har behov for psykologisk hjelp, men det har hun ingen rett på. Etter et anonymt tips ble familien denne uken arrestert, og de risikerer hjemsendelse. Og hvordan reagerer offentligheten?

Offentligheten reagerer ikke. Offentligheten vet ikke om denne saken, for karakterene mangler helt de egenskapene som gjør seg i media. Ingen organisasjoner tar til gatene, ingen politikere blir opprørt. Det er business as usual.

Men med den virkelige Maria Amelie er vi vitne til en flodbølge av moralsk indignasjon. Hun må jo særbehandles fordi hun er så flink. Eller fordi hun har vært på tv. Hva med de 3000 andre, antakelig i stor grad mindre vellykkede ulovlige nordmennene? Hvem bryr seg om dem? De har ikke vært turneledere for Big Bang eller skrevet mastergrad for Statoil.

Selvsagt står vårt samfunn overfor faren for at et ansiktsløst byråkrati tar avgjørelser uten å ta hensyn til den menneskelige faktoren. Men jeg tror faren er større for at vi utvikler et «emotokrati» der uinformert og mediestyrt moralsk indignasjon setter dagsorden og favoriserer de strålende, talentfulle, vakre og sterke. Som om vi var vitne til det nye programkonseptet Norske asyltalenter, der asylsøkere skal vise hva de er gode for og vinneren får permanent opphold i premie.

Kjemp gjerne for Maria Amelie. Men kjemp da samtidig for alle andre papirløse, ulovlige nordmenn som ikke er på tv, men som kjemper sin stille kamp for å bli sett, for å bli anerkjent som mennesker med verdighet, som klynger seg til håpet om at en skamrik, selvgod nasjon skal forbarme seg over dem til slutt.

Ut på musejakt

Glem cougars. Nå er det gators som gjelder.

Den siste tiden har det vært snakket en del om cougars, middelaldrende kvinner som jakter på unge menn for seksuell tilfredsstillelse (og ikke noe særlig annet). Men det er allerede så last week. Det det gjelder nå, er gators. En av dem, en noe overvektig mann ved navn Arne B. Rogde, forklarer hva det handler om: «Gators er altså en kortform for alligators, og det handler kort fortalt om middelaldrende menn som jakter på unge kvinner. Gators er voksne menn som er sikre på sin egen seksualitet og ikke gidder å skamme seg over stor mage, stram kroppslukt eller såkalt ‘dårlig utholdenhet’ i senga.» Han klør seg på det hårete brystet innenfor den halvåpne skjorta og fortsetter: «Det jeg ønsker meg, er jo ikke mer enn striptease, en blow-job og et ligg. Det tar ikke mer enn en halvtime. Det er alt!» Arne må le når han tenker på alt maset som var rundt sex før: «Det var snakk om kjærtegn og vorspiel, jeg var bekymra for hvordan jeg så ut, og var opptatt av at jenta også skulle nyte det. Som om jeg skulle bry meg om hennes «nytelse»! Jeg er på jakt, skulle alligatoren bry seg om hva kaninen føler?» Arne ler, og latteren går over i en voldsom hostekule. Han tar seg inn: «Nei, jeg mener dette alvorlig! Sex har blitt så mye mer ukomplisert etter at jeg har valgt å fokusere på min egen nytelse fremfor hennes.»

Det er i følge Arne ikke så vanskelig å skaffe unge jenter: «Det er ingen prestasjon å få en 25 år gammel jente på rygg, for å si det sånn, så lenge man er nøye med agnet. Når jenter våkner fredag morgen, tenker de ikke på noe annet enn om de kan kjøpe seg enda et par sko eller en ny kjole, eller få råd til manikyrer og pedikyrer og sminke. Så når man forteller dem at man har en høyt betalt jobb og stor kåk, er de villige med en gang.» Og de skal ikke bli skuffet, forstår vi: «Når jeg sender jenta på dør, gir jeg henne bestandig noen tusenlapper så hun kan kjøpe seg noe fint. Da pleier hun å takke, slå øynene ned og neie. Det liker jeg.»

En gang bestemte Arne seg for å prøve å inngå et forhold med en av disse jentene. Det gikk ikke så bra. «Hva skal man si? God i senga, ikke akkurat noen rakettforsker. Til slutt ble jeg så intellektuelt understimulert at jeg ikke orket mer og bare måtte sende henne på dør. Men hun fikk da mye fint, så hun er sikkert fornøyd nå.» Arne B. Rogde blir tankefull: «Nei, det er nok best med one night stands. Det er det som er lettest for kona å leve med også.»

Reiseblogg!

Heisann lesere!

Jeg og broder Andersen er paa interrail! Sjekk ut reiseblogg paa www.vinternattfor.wordpress.com for morsomme episoder og oppdateringer:)

Ærlig talt

En «transperson» er en mann i dameklær (eller liknende).

Vi trenger ikke å definere alle mulige slags grupper og kjempe for deres rettigheter.

Det finnes sikkert mennesker som føler seg best når de får gå i kattekostyme (kattkvinnen). Det finnes sikkert noen som liker å tilbringe tiden sin i kilt eller som har en forkjærlighet for å gå med afrikanske dødsmasker. Det er i det hele tatt mange som liker å kle seg i mye rart. Men trenger de beskyttelse av lovverket, utover det alle har krav på; rettssikkerhet og trygghet mot usaklig diskriminering?

Hvorfor skal det å ville kle seg i klær som generelt er forbundet med et annet kjønn, være så innmari mye mer verdig enn andre snåle klesvaner?

Dessuten fortsetter jeg å lure på: hvordan være transe i et kjønnsnøytralt samfunn? Det vil si: hvordan kan transvestitter overleve i et samfunn uten kjønnsstereotypier? Det blir noe litt trøstesløst med menn som liker å kle seg som kvinner som kler seg helt likt med menn som (selvsagt også) bruker sminke.

Indiana Jones – ikke sant likevel?

Russiske kommunister er i harnisk over at KGB-agenter blir fremstilt negativt i den nye Indiana Jones-filmen.  «Vi er ordentlig opprørte av denne filmen, som ikke har noe som helst med virkeligheten å gjøre,» sier Veronika Klinovitskaya.

Snart påstår de vel at James Bond heller ikke finnes i virkeligheten.

Små land, små problemer

Flagget er tilbake på brystet! Fotballforbundet orket ikke mer. Etter å ha brukt veldig mange penger (i følge NFF selv) på å få et nytt kvasi-viking-symbol som emblem, gikk det ikke mange dagene før den folkelige protesten var så øredøvende at de måtte snu. Det har jamen vært godt å se hvordan folket har reist seg i denne viktige saken! Fremdeles skal norske talenter få spille med flagget på brystet! Det får være grenser for modernisering, snik-nazifisering (å jada) og krenking av norske symboler! Det ville være en skam!

Folket har reist seg og sagt sitt. Når det virkelig gjelder, kjenner nordmannen sin besøkelsestid. Også vi, når det blir krevet, osv…

Ja, vi er et lite land. Vi har ikke all verdens å snakke om, langt mindre krangle om.

Men vi er nå litt søte også, da.

eh, ja, hmm, ok, hadet

Manuela Ramin-Osmundsen har snakket med opptil flere statsråder etter at hun gikk av som minister. Hva nå det har med noen ting å gjøre. Man snakker da med så mange. Telefonselgere, for eksempel.

Men det jeg stusset på, var følgende uttalelse som Dagbladet.no siterer fra VG: «Jeg har snakket med Jonas (Gahr Støre, blog.anm.), men ikke om noe spesielt (blog.uth). Det var en kort samtale.»

Ja, hvis den ikke var om noe spesielt, så håper jeg den var kort. Men jeg kan ikke annet enn undres: hvordan foregår egentlig en kort samtale om ikke noe spesielt?

Kanskje slik:

Manuela: Heisann Jonas

Jonas: eh, whatever

Manuela: joda, det kan du si.

Jonas: Ja, jo, palestinske selvstyremyndigheter og greier. Kina.

Manuela: Ja, sånn kan det gå. Hadet da.

Jonas: Eh, whatever.

Sånn går nu dagan i departemangan og på oslo væst.