Norske asyltalenter
Den vakre, intelligente, norsktalende, ulovlig norske Maria Amelie er blitt arrestert og risikerer å bli sendt ut av landet. Hadde hun enda vært en analfabet somalier.
Sinnene er i kok etter arrestasjonen av Maria Amelie på Lillehammer onsdag kveld. Folk fra alle slags politiske miljøer protesterer, delvis mot utsendelsen, delvis mot måten arrestasjonen skjedde på. Maria har vært over åtte år i Norge uten lovlig opphold og har vist seg som en sterk og meget ressurssterk kvinne som har skaffet seg utdannelse og skrevet bok. Jeg har ingen problemer med å forstå hennes sak og hennes helt legitime ønske om å få bli i Norge. Men argumentene som folk har brukt i denne saken, er i stor grad forkastelige.
For det som legges til grunn, er at hun er så godt integrert, så høyt utdannet og så vellykket at hun må få bli i Norge. Moralen er: er du flink nok, får du bli. Da anerkjenner vi deg som flyktning. Å bli i Norge blir fremstilt som lønn for strevet, som en premie til ekstremt dyktige folk. «Hun er jo kåret til Årets nordmann!» (Underforstått: hun er jo ikke noen udugelig, somalisk analfabet heller! Denne her kan vi jo bruke! Maria Amelie er en brukandes flyktning.)
Dette er å snu hele asylinstituttet på hodet. Asyl handler om å gi folk beskyttelse, uansett hvor dårlig integrerte de måtte bli, uansett hvor tafatte de måtte være. Det gis fordi folk trenger det, ikke fordi de fortjener det.
Jeg håper Maria Amelie kan få bli. Det er rom for skjønn i loven, og jeg mener at hennes tilknytning til Norge er sterk nok til at hun bør få opphold på humanitært grunnlag. Det bør tillegges stor vekt at hun var mindreårig da hun kom. Men man må passe på så man ikke blander kortene og sier at hun må få bli fordi hun er Årets Nordmann.
La oss gjøre et eksperiment og tenke oss en Maria Amelie2. Maria Amelie2 kom til Norge med sine foreldre som 16-åring, og de fikk avslag på sin asylsøknad. Da gjemte de seg for politiet, og siden har de vært her. Maria Amelie2 har store psykiske problemer, knyttet til et liv på flukt. Familien lever fra hånd til munn, prisgitt folks gavmildhet. Maria Amelie2 har behov for psykologisk hjelp, men det har hun ingen rett på. Etter et anonymt tips ble familien denne uken arrestert, og de risikerer hjemsendelse. Og hvordan reagerer offentligheten?
Offentligheten reagerer ikke. Offentligheten vet ikke om denne saken, for karakterene mangler helt de egenskapene som gjør seg i media. Ingen organisasjoner tar til gatene, ingen politikere blir opprørt. Det er business as usual.
Men med den virkelige Maria Amelie er vi vitne til en flodbølge av moralsk indignasjon. Hun må jo særbehandles fordi hun er så flink. Eller fordi hun har vært på tv. Hva med de 3000 andre, antakelig i stor grad mindre vellykkede ulovlige nordmennene? Hvem bryr seg om dem? De har ikke vært turneledere for Big Bang eller skrevet mastergrad for Statoil.
Selvsagt står vårt samfunn overfor faren for at et ansiktsløst byråkrati tar avgjørelser uten å ta hensyn til den menneskelige faktoren. Men jeg tror faren er større for at vi utvikler et «emotokrati» der uinformert og mediestyrt moralsk indignasjon setter dagsorden og favoriserer de strålende, talentfulle, vakre og sterke. Som om vi var vitne til det nye programkonseptet Norske asyltalenter, der asylsøkere skal vise hva de er gode for og vinneren får permanent opphold i premie.
Kjemp gjerne for Maria Amelie. Men kjemp da samtidig for alle andre papirløse, ulovlige nordmenn som ikke er på tv, men som kjemper sin stille kamp for å bli sett, for å bli anerkjent som mennesker med verdighet, som klynger seg til håpet om at en skamrik, selvgod nasjon skal forbarme seg over dem til slutt.
Explore posts in the same categories: Uncategorized
serriøst 
januar 14, 2011 kl. 11:11 am
Gjør det enkelt, jeg: Ditto.
PS. Velkommen tilbake.
januar 14, 2011 kl. 11:40 pm
Altså, for å ta opp diskusjonen fra Facebook:
Jeg er i utgangspunktet enig. Men det er jo også slik at det er begrenset hvor mange asylsøkere vi har kapasitet til å ta imot, og når kapasiteten er nådd må man dermed prioritere (man bør *ikke* prioritere *før*). Jeg mener altså at man da bør se på de som har vært i landet lengst. Hvor godt integrert er de? Er de på god vei til å være der at de kan leve et «normalt» liv som en «normal» nordmann? Hvis ikke, finnes det andre steder de kanskje av kulturelle grunner vil ha lettere for å kunne leve et «normalt» liv, hvor vi kan hjelpe dem å etablere seg? Skal man først prioritere er det helt naturlig at man prioriterer å la de som har etablert seg og skaffet et et «normalt» liv få bli – da blant de som har vært her lengst altså.
Du legger selvfølgelig merke til at mine forslag her forutsetter at man fra dag én gjør alt man kan for å gi de den medisinske, psykologiske og sosiale hjelpen de trenger for å komme seg videre fra hva det nå enn var som forårsaket deres flukt hjemmefra mot å bli en godt integrert del av det norske samfunnet.
Hvis vi klarer å gjøre dette, og asylsøkeren likevel ikke viser noen nevneverdig fremskritt integrasjonsmessig, så er han/hun sannsynligvis rett og slett ikke spesielt kompatibel med det norske samfunnet. Vi bør dermed *hjelpe dem* med å finne et annet land der de har større sjanse for å lykkes med integreringen, og ikke bare kaste de på hue og ræva ut.
Hvis vi *ikke* gir de all denne hjelpen for å bli integrert i det norske samfunnet, så er det *vår* skyld at de ikke er blitt integrert, og da må vi ta konsekvensene av det og la de bli. Da har vi jo ikke gjort jobben vår.
Er man her i landet ulovlig og begår alvorlige kriminelle handlinger derimot, da er det på hue og ræva ut etter min mening. Og da vil jeg presisere at jeg ikke anser det å oppholde seg i Norge ulovlig i seg selv som en alvorlig kriminell handling på noen som helst måte.
januar 15, 2011 kl. 12:23 pm
Utsendelse av Maria Amelia vil være et svik mot grunnleggende norske og menneskerettslige idealer.
Skal Maria Amelias sak få bli stående som et eksempel på at prinsippet om likeverdig og rettferdig behandling ikke legges til grunn i saker som omhandler hvem vi skal gi oppholdstillatelse og statsborgerskap og dermed inkludere i vårt fellesskap?
I norsk skole lærer vi våre barn og ungdommer at likeverdig og rettferdig behandling ikke betyr å behandle alle likt, men å behandle alle forskjellig ut fra deres individuelle forutsetninger, uavhengig av etnisk tilhørighet og hudfarge. Dette prinsippet er plantet dypt i norske samfunnsinstitusjoner og arbeidsliv. I skoleverket brukes det i anti mobbekampanjer. Prinsippet er nedfelt i kravet om tilpasset opplæring, og det er forskriftsfestet i vurdering av sosial tilpasning. I rettsvesenet skilles det mellom aktsomhet og uaktsomhet, det tas hensyn til tilregnelighet og det gis strafferabatt for innrømmelse av skyld og samarbeid med politiet. I helsevesenet behandles pasientene forhåpentlig vis i forhold til sin individuelle diagnose. Arbeidslivets avtaler om inkluderende arbeidsliv bygger på dette prinsippet.
Så reises det et berettiget spørsmål om vår empati for Maria og holdningen til hennes situasjon ville vært den samme om hun hadde vært en svart mann med muslimsk bakgrunn. Uansett hvor berettiget selve spørsmålet er, skal det vel ikke brukes mot henne at andre diskrimineres. Det er fint at nettopp hennes sak åpner våre øyne for vår egen diskriminering, men oppdagelsen skal vel ikke brukes til noe annet enn å slutte å diskriminere de andre.
Det er likebehandlingsprinsippet i betydningen at alle skal behandles på samme måte som gjør slike saker komplisert – ikke minst følelsesmessig. Det er derimot våre grunnleggende menneskerettslige idealer om likeverdig og rettferdig behandling som burde gjøre denne saken enkel – uavhengig av våre følelsesmessige opplevelse av dilemmaet. Det er dødstrusselen i hjemlandet som gjør at det norske samfunnet må tåle en Mullah Krekar. Hva som venter eller ikke venter Maria i hjemlandet sitt er irrelevant. Det er integreringssuksessen, den menneskelige ressursen og hennes mot til å velge ærligheten og åpenheten som gjør at det norske samfunnet skal ta imot henne, og glede seg over å ha Maria i vårt fellesskap – for dette er hennes fortrinn og forskjellighet som bør danne grunnlaget for en likeverdig og rettferdig behandling.
Beslutningen om utsendelse blir neppe stående, men saken utgjør likevel et lite jordskjelv i norsk grunntenkning for bygging av et samfunn basert på et inkluderende fellesskap.
januar 15, 2011 kl. 3:46 pm
jeg skjønner at det er litt ulike meninger om dette. Vi snakker her om flyktninger, og jeg holder på at det ikke er hvilken suksess de har hatt i livet, innen integrering eller andre felter, som skal avgjøre om noen får bli eller ikke. Å snakke om «individuell behandling» i den sammenheng synes jeg er et blindspor hvis det handler om hva man får til – en fordekt markedstenkning på det mest eksistensielle område i livet. Det er folks behov som må stå sentralt; vi snakker om mennesker som har rømt hals over hodet med livet som innsats. Selvsagt skal vi glede oss over at folk lykkes. Men når denne vellykketheten brukes for å sende andre ut, bærer det galt av sted.
Joachim: Jeg er redd for konsekvensene av dine meninger om dette. Dersom problemet er at det er «trangt om plassen» her i landet, er det i alle fall ingen tvil om at det er de med beskyttelsesbehov som prioriteres, ikke de mest integrerte. Jeg tenker at Stoltenbergs syn er mer humant enn ditt på dette området. Og dessuten: hvem avgjør hva som er god integrering? Er man integrert hvis man snakker flytende norsk men ikke får jobb pga et fremmedartet navn? Eller hvis man jobber rævva av seg på REMA og ellers sitter hjemme og ser på arabisk tv og sender penger til Al Qaida?
Ellers er jeg jo enig med dere i, som jeg også har sagt, at Maria Amelie bør få bli. Og det tror jeg jo hun kommer til også.
Ellers, Carsten, skulle jeg gjerne nikket gjenkjennende til din beskrivelse av et jordskjelv i norsk grunntenkning. Hadde det vært så vel. Men det er dette som er det normale; flyktninger sendes ut i intetheten. Dessverre.
januar 16, 2011 kl. 2:29 am
Jeg sier jo ikke at vi skal sende folk tilbake dit de er truet. Jeg sier at når kapasiteten vår er nådd så bør vi beholde de som har blitt integrert, og ja det er kanskje ikke alltid like lett å bedømme hvem som er blitt det. Jeg ville personlig sagt at av dine to eksempler er #1 helt klart ja, men s #2 er en som utfører alvorlige kriminelle handlinger (det anser jeg å støtte Al Qaida for å være). Å la folk sitte resten av livet og råtne bort i sin egen lille verden på et asylmottak gangner ingen, men det koster staten mye penger. Derfor sier jeg at de som har vært her aller lengst uten å ha blitt integrert bør få hjelp til å finne et annet land, altså *ikke* landet de rømte fra, som kanskje passer bedre kulturelt eller som på andre måter er bedre skikket til å hjelpe de å bli integrert. Målet må jo være at de skal bli integrert i et eller annet samfunn så de kan komme igang med å leve et normal liv igjen.
januar 16, 2011 kl. 10:21 am
jeg tror det vil være realpolitisk totalt umulig å få til, rett og slett. Hvorfor skulle f eks Etiopia eller Kenya være interessert i å motta dårlig integrerte somaliske flyktninger fra verdens rikeste land? I Kenya har de allerede over 300 000 av dem fra før, boende i elendige flyktningeleire.
Dessuten er det jo bare før de får svar om de får opphold at flyktninger sitter på mottak. Får de innvilget opphold, får de bolig og noe hjelp (uten at jeg vet helt detaljene).