Velkommen til Jante

«Du skal ikke tro du er noe. Du skal ikke tro du er bedre enn oss.»

Slik lyder Arbeiderpartiets kirkepolitikk. Bare fordi du er med på å få hjulene til å gå rundt, bare fordi du har viet livet ditt til kirkelige engasjement, bare fordi du tilfeldigvis har et mer uttalt trosliv en OSS, så må du ikke tro at du er noe, at du er noe bedre enn OSS. 

Så vi må sørge for at det er de religiøst uinteresserte som bestemmer mest i kirka. De som har sans for litt seremoni, men som ikke løfter en finger for å prege den. Trond Giske, for eksempel, som ikke gadd å stemme ved menighetsrådsvalget fordi han ikke kjente til kandidatene. Hmmm, lurer på hvorfor det? Hvis du hadde gått i kirka, hadde du nok kjent dem, Trond. (Men hvorfor være med i demokratiet når man kan tyrannisere fra toppen?)

Arbeiderpartiets kirkevisjon er middelmådighetens tyranni. Hvis bare de uinteresserte bestemmer alt, så vil ikke kirken bety noen forskjell i samfunnet. Da er alt som det skal. Da har man et underbruk av staten som sørger for å trøste innbyggerne når de trenger det. Da har man service-kirken.

Min oppfordring til andre deler av samfunnet er i tråd med dette:

La hjemmesitterne bestemme hvem som skal sitte på stortinget. La sofasupporterne velge ut landslaget i fotball. La latsabbene bestemme hvem som skal være idrettspresident, og Per Sandberg være kurator på Nasjonalmuseet. Slik at ingen blir støtt, at ingen er bedre enn andre, slik at ingen blir utfordret, slik at alle forskjeller i samfunnet blir visket ut.

Velkommen til Jante, hjemstedet for alle som ikke bryr seg og er stolte av det.

Sista heter det

Det heter sista (ikke «tikken», hva er det for slags tulleord? Sista fordi den som har den er den siste som fikk den).

Vel, jeg tolker det som om jeg har fått den (hva den nå heter), så her kommer noen kanskje overraskende eller morsomme eller sære sannheter om undertegnede:

– Da jeg var 6 år, gikk jeg meg vill mellom Østre Fredrikstad kirke og Betania, en avstand på ca 50 meter.

– Noen år senere gikk jeg rundt i Kongsten og fortalte alle jeg så at jeg var homo, fordi jeg hadde lært at det betydde «menneske» på latin… Sluttet ikke før broren min intervenerte og fortalte meg noen grunnleggende sannheter om livet.

– Min absolutte favoritthobby som barn var å sitte og bla i leksikon. Det er det faktisk fremdeles (kunne jeg få låne ditt, Morten? Skal bruke kunnskapen jeg får til å misjonere på Blindern;)).

– Jeg har til dags dato ikke kjøpt en eneste «kristen plate» til meg selv.

– Jeg river alltid i stykker bussbilletter, togbilletter, kinobilletter osv, ved å brette i to og rive, brette i to og rive. Ender som regel opp med ca 16 biter. Av og til gjør jeg det mens jeg kjører buss eller tog.

– Jeg skjønte teksten på Oh When the Saints for ca 2 måneder siden. Har alltid tenkt at «that number» hadde noe å gjøre med revynummer eller noe sånt, altså noen som skal opptre. (Jeg trodde også at det kjente forlaget het Ascheloug (uttales asjelågg) frem til jeg var 15. Synes fremdeles at det ser riktigere ut og høres kulere ut. Askhævv er litt skuff, egentlig)

 Jah, har ikke flust med bloggevenner, men hvis ikke Jan Erik og Shoa har vært på banen, bør de komme seg på den.

Sista!

Sion i Seljord

Jeg var i Seljord i går, et usedvanlig vakkert sted i Telemark. Været var fantastisk og jeg ble grepet av en usigelig trang til å bo på landet.. vel vel. Det jeg ville dele med dere, var bare en liten opplevelse av tidlig globalisering. For da jeg kom kjørende ned den utrolig bratte bakken ned i dalen der Seljord ligger (ikke selve Seljord, men i kommunen, fikk aldri med meg hva stedet het) og tenkte at norskere enn dette blir det ikke, så møtes jeg av et ganske stort bedehus hvor det står med store bokstaver: Sion. I tjukkeste Telemark, i det innerste av Norge, kalte man altså bedehuset opp etter et sted i Midt-Østen, som den naturligste ting i verden. At globaliseringen skulle være noe nytt, er en ekstremt historieløs påstand. Kristendommen har vært en global bevegelse med kulturell utveksling fra dag 1. Over alt her i landet finner man Betesda, Betania, Betel, Elim, ja, omtrent alle byer som er nevnt i Bibelen, brukt som navn på bedehus. Og du vil finne tilsvarende bruk av navn og bibelske motiver helt andre steder i verden.

Dette er jo også med på å gjøre det rimelig absurd når enkelte kristne fremstår som småbrune nasjonalister som vil ha ut alle utlendinger og bevare «vår kristne kulturarv». «Vår kulturarv?» Det nordmenn har brakt til torgs internasjonalt, er jo plyndring og berserkgang. «Vår kristne kulturarv» er først og fremst jødisk, orientalsk, og i annen rekke komplett internasjonal. Kristendommen vil aldri kunne brukes til å stenge folk ute.

Har vi Sion i Seljord, må vi tåle å ha Mekka på Grønland.  

  

Hydrofilm

Etter å ha lest Lars-Eriks avsløring av hydrofilm-trikset må jeg si at jeg spisset øynene (ja, ja) ekstra da jeg så reklamen for lureriet på tv i går. Hydrofilm er altså emballasje rundt oppvaskmiddeltabletter. Denne skal du ikke ta av, man skal bare legge tabletten med emballasje inn i maskinen, og så løser den seg opp.  

Hvordan skulle de smarte reklamefolkene selge oss dette? De hadde sikkert et bra triks på lager, tenke jeg i min enfoldighet. Men så feil kan man ta. For hva er poenget i reklamen? Jo, at det noen ganger er så vanskelig å få av emballasjen på ting (eksemplet i reklamen er en servelatpakke)! Men med denne hydrofilmløsningen TRENGER MAN IKKE Å TA AV EMBALLASJEN! HELT FANTASTISK! SPARER UTROLIG MYE TID OG ARBEID!

Kunne man ikke tenkt seg en emballasje som var lett å ta av? Eller å droppe emballasjen for hver enkel tablett? Har de virkelig funnet på dette for å spare oss bryet det er å ta av emballasje? 

Sannheten er jo selvsagt, som Lars-Erik sier, at de har gjort det av en eneste grunn, å få folk til å bruke mer enn de trenger (for at en halv tablett er nok pr vask, er jo en hemlighet som alle vet- faren min mener forresten at tabletten godt kan deles i tre…). Kriseteamet i Sun kom sammen og fant på en kynisk plan for å tvinge oss til å bruke hele tabletten. Moooaaahahahaaa… Problemet er bare at de glemte å følge opp prosessen i reklamebyrået.

På et eller annet tidspunkt burde noen ha stilt dette spørsmålet:

 Er dette virkelig det beste dere kom på?  

Hør, hør!

Pål Veiden (vet ikke hvem han er) skriver om Giskestaten i Morgenbladet, og jeg må bare dele det med dere.

 «I Giskestaten bør en ambisiøs prest med en biskop i magen veie sine teologiske utlegninger på gullvekt. Norsk statskirkekristendom er sosialdemokratiets åndelige fløy, og da bør tro tjenere settes inn i de viktigste posisjonene.

Giskestaten er staten der LO-lederen bestemmer utseende på det som kalles «folkekirken», den kirken som har avskaffet helvete, synden, jomfrufødsel, og som sannsynligvis står foran å avskaffe Kristus selv. Det kalles i Giskestaten for «takhøyde».

Giske vil ha statskirke, men ikke Kristendom, det er hans enkle teologi, det fremkom tydelig i debatten før påske. Han vil skape verden i sitt bilde, og hans bilde er demokratisk organisasjon. Det har aldri hatt noe med Kristendom å gjøre, men det har heller ikke Giske hatt, før han ble troens øverste sjef.

«Jeg vil ta vare på folkekirka,» sa Giske, «også i fremtiden ønsker jeg en folkekirke som er åpen og inkluderende.» Og så kommer gullkornet: «Skal statskirkeordningen endres, vil det forutsettes at valgordningen og demokratiet forbedres.» Problemet til Giske er at vi (fremdeles) snakker om en Kirke, ikke en interesseforening.

Kanskje bør noen tenke seriøst over karakteren av en stat der en autoritær guttunge tar på seg dressen og alvorlig velsigner den nye kvinnelige (altså flotte!) biskopen. Dette er hinsides ironi og humor. Kirkefolk kryper som bare statsansatte liberale teologer kan. I den velsmurte oljestaten er kneling den nye folkesporten.

Her gjelder det å tilpasse seg Giskestaten, gjøre den til sin egen, si høyt til seg selv hver morgen: Vi lever i en stat der Giske bestemmer kultur og religion! Og det er altså tungt å drive motstand mot en tung re-føydalisert pengesekk.»

 Aaaahh, klok mann.

Langfredag

Fikk du ikke gått i kirka langfredag, sa du? Vel, med stor frimodighet poster jeg herved prekenen jeg holdt i Tranby kirke i Lier denne dagen. Til glede / irritasjon / likegyldighet. Eller noe sånt. Litt langt dette, men bær over med meg!

Det er som om vi følger Jesus skritt for skritt når evangeliene nærmer seg korsfestelsen. Etter å ha fortalt en tre års historie på nokså liten plass, utfoldes de siste dagene til Jesus med et vell av detaljer og en inderlig innfølelse. Kanskje var det aldri i verdenshistorien skrevet slik før, på denne måten, så nært, så nakent, så sårt, før evangeliene ble skrevet.

Det finnes ikke noe forsoningens lys over det som fortelles. Det fortelles brutalt. Det kles ikke i vakre, poetiske formuleringer.

Og det er ikke mulig å bortforklare denne fortellingen som noe symbolsk. Den spikres så å si til historiens kors: en romersk landshøvding dømmer en uskyldig mann til døden fordi han ikke tør å følge sin egen samvittighet. Dette har skjedd. Det er ikke en myte, ikke et eventyr. Det handler om beinharde politiske realiteter. Verdens makter og myndigheter dømmer Jesus til døden.

Fortellingen er en fortelling om en dyp og grunnleggende fornedring, en fryktelig ydmykelse. Jesus, jødenes konge, latterliggjøres etter alle kunstens regler. Han pines og hundses.

Hos Lukas er også fornedringen tydelig. De pisker ham, spiller bort klærne hans. Han blir hånet av fariseere og soldater, og til og med av en av dem som blir korsfestet sammen med ham. Han er en latterlig figur, en frelser helt uten makt, en konge med tornekrone, «synderes og tolleres venn», helt uten venner, en helbreder og lege med dype og vonde sår.

Tydeligere enn de andre evangelistene fremhever Lukas likevel Jesu indre ro, hvordan han fremdeles var Jesus også på korset, hvordan han bevarte sin omsorg og sin kjærlighet.

Men den indre roen er hardt tilkjempet. Lukas har med en detalj som lar oss ane hvilken smerte han led – i Getsemane. Han skriver at Jesus kom i dødsangst og at svetten falt som bloddråper til marken. Det er faktisk mulig å svette blod, dersom man er i en ekstremt sterk angst. Slik var det med Jesus. Men noe skjer. Når han nærmer seg korsfestelsen, er Jesus helt rolig. Han svarer bare Pilatus i en setning. Han sier ikke et ord hos Herodes, selv om han hadde mye usnakket med ham. Han lar det som skjer, skje. Og på korset finner vi den ydmyke Jesus, som selv på vei til døden viser hvorfor han kom til verden: for å frelse, for å oppsøke de fortapte.

«Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør!» Jesus ber for sine bødler og viser dermed at han mente alvor da han sa: elsk deres fiender. «Sannelig, i dag skal du være med meg til paradis.» Han åpner opp paradiset for en skurk, en røver, og viser dermed hvor langt han er villig til å gå for å finne dem som er lengst nede og lengst borte.

Lukas fremstiller Jesus som et offer, men et offer som ikke går inn i noen forventet offerrolle, men tier og holder hodet høyt. Tier og har omsorg for andre helt inn i det siste. Jesus er et offer, men i ordets rette forstand. Det blir til noe, det han gjør. Den lidelsen han blir utsatt for, forvandles til mening. Forvandles faktisk til liv og til håp. Hvordan kan det skje?

Vår tid er ofrenes tidsalder. Offerrollen har blitt en av vår tids mest lettvinte roller å gå inn i. Mediene leter etter et offer, og finner de et, får dette offeret all vår sympati. Vår harme går i retning av «makthaverne», de som har skylda. «Noen» har alltid skylda, og det er alltid noen andre enn oss. Staten har skylda! Kirka! USA! Det å være et offer, det er å frasi seg alt ansvar selv, og lage et enkelt bilde av verden: noen vil meg vondt, og jeg må lide. Slik befolkes nyhetssendinger, debattprogrammer og dokumentarer. Slik fortolkes alle vedtak, alle lover. Når det er skjedd en endring, snuser vi oss umiddelbart frem til offeret for denne endringen.

Selvsagt finnes det ofre. Det finnes ufattelig mange mennesker i verden som faktisk ikke er skyld i sin situasjon, og som ofres på alteret av vår velstand. Det finnes ofre i Norge også. Men det å identifisere seg fullstendig med denne rollen, fritar oss fra personlig ansvar. Det gjør at vi forblir barn inne i oss. Ute av stand til å ta steget og vokse opp. Bli modne.

Den tanken at vi er ofre, henger sammen med at vi har en forventning om at vi har rett til et liv uten smerte, uten tap. Bare fordi vi er født, synes vi at vi har visse rettigheter. Og når vi da ikke har det bra, når vi møter lidelse og tap, må vi anklage noen. Kalle noen for overgriper og seg selv for offer. Smerte er utålelig. Noen må ha skylda.

Vi lever i en tid der vi er blitt livredde blitt for smerte. Dette gjelder ikke minst kirka. Den minste antydning til å snakke om smerte som noe som kan bære mening, møter en storm av reaksjoner: overgrep! livsfornektelse!

Vi er så redde for smerte at vi gjør hva som helst for å slippe unna. Og likevel blir smerten ikke borte. Den er der i mellom oss. Den må faktisk være der. Finnes det noen kjærlighet uten smerte, noe som er viktig for oss uten at det koster noe? Smerten er kjærlighetens pris. Smerte er livets pris. Smerte er noe som kan bære mening. Det betyr ikke at det «er vel en mening med det», men det finnes en mening i den! Den kan gi oss vekst. Den kan modne oss. Den åpner opp hjertene våre og viser oss lidelsen som faktisk finnes i verden.

Men markedet selger oss produkter som skal minimere våre smerter, fysisk og psykisk. Alkoholen renner i strie strømmer og tar smerten fra oss. Lettvint og meningsløs underholdning fyller alle de hullene i oss der smerten har en tendens til å dukke opp. Paradislengselen vår sender oss av gårde til stadig mer eksotiske reisemål, og til hvilken pris for miljøet?

Vi vil unngå stillheten, den stillheten som senker seg over oss når vi lar hendene falle, lar tankene fare, lar minnene strømme på. I stillheten kjenner vi på sårbarheten, ensomheten, alle de grensene som vi vet om i livene våre. Derfor unnviker vi den for alt i verden. Stillheten minner oss på smerten, den smerten som er i oss, ikke fordi noen andre har skadet oss, men fordi verden er full av sår, fordi menneskelivet er fullt av sprekker. Uoppfylte drømmer. Savn. Lengsel.

I vår tid tenker vi lett at den som utsettes for smerte, den som sitter med lengsel og savn, er et offer. Noen andre har skylda. Å være et offer er å være utsatt, uten påvirkningskraft, uten selvstendighet. Det er å overgi alt i noen andres hender. Og det er så enkelt å være der! Det merker jeg i meg selv også. Det er så enkelt å være meg når det er noen andre som har skylda.

Å ta på seg offerrollen gjør verden forståelig og forklarlig. Men uansett binder det oss fast i en barnslig tilnærming til livet. Vi er på en måte kunder av skjebnen, og forventer visse privilegier. Hvis vi ikke får det som vi vil, resignerer vi og blir barnslige. Og kaller man skjebnen for Gud, så blir dommen: Gud er en dårlig vare, for den gir meg ikke lykke. Bare dersom den gjør det, er den noe verdt. Den politisk korrekte varianten lyder: Jeg kan ikke tro på Gud fordi det er så mye vondt i verden.

Det motsatte av å være et offer, er å erkjenne at man er en synder. Det er å se først på seg selv, å ta ansvar, og forstå at mye av verdens ondskap og idioti har gode vekstvilkår også i meg. Det er ikke slik at det alltid er «de andre», «leverandøren» som har skylda, men det kan like gjerne være meg selv.

Jens Bjørneboe skriver:

Spør meg om «skyld»! Det er et grusomt ord.

Enhver er skyld i alt som skjer på denne jord.

I blygsel skal du snu ditt ansikt bort:

hva én har syndet, har vi alle gjort!

Det er ikke noe hyggelig å erkjenne at man er en synder. Og kirka blir jo stadig anklaga for å være negative, livsfornektende og så videre fordi vi snakker om dette. Men det å erkjenne vår delaktighet i verdens ondskap er egentlig å bevare vår verdighet som mennesker, som mennesker med valg, mennesker med ansvar for andre og for oss selv. Mennesker som er skapt til å gi av seg selv, men så lett prøver å komme seg frem på andres bekostning.
Å erkjenne sin synd er et godt utgangspunkt for vekst. Men da blir møtet med Gud annerledes. Da handler det ikke lenger om å kreve av Gud alt man ønsker seg, men å møte Gud i ydmykhet med behov for å få hjertet renset. For stolthet, hovmod, egoisme. Alt dette som bor i oss, og som vi føler oss maktesløse overfor, men som vi like fullt vet at er med på å ødelegge verden og våre egne liv. Da blir ikke lenger spørsmålet: Gud, hvorfor har du ikke gitt meg mer lykke, men Gud, ta imot en synder og gi meg kraft til et nytt og annerledes liv. Og da nærmer vi oss forsoningens mysterium.

Jesus går inn lidelsen. Han er et offer, han er uskyldig. Ingen tvil om det. Men han tar ikke offerrollen. Han går med hevet hode, han bevarer et ydmykt hjerte, han bevarer til og med omsorgen for sine bødler.

Han er ikke en som anklager Gud, selv om han fra dypet av sin sjel roper: hvorfor har du forlatt meg. Også denne erfaringen gjør han seg, for han er et menneske, også et menneske med behov på samme måte som oss, for trygghet og omsorg. Dette blir han fratatt. Og det er Guds vilje at det skal skje.

På Golgata dør Jesus. Og med ham dør også den gud som er et kosmisk forbrukerombud, den gud som bare har som oppgave å forsyne oss med alt vi behøver. Denne gud er en illusjon og har alltid vært det.

Denne gud, denne forbrukernes beskytter, lever også i beste velgående i våre kirker. Den gud det går å forhandle med: vi er da ikke så ille, er vi vel? Og gud, han er vel ganske grei? Burde være det, i hvert fall. Han forstår oss. Utfordrer oss ikke. Han er en teddybjørn i himmelen som alltid forstår når mamma og pappa har vært slemme med oss. Og han nikker og smiler og klapper oss på hodet.

Legg forresten merke til hvordan det oftest er «mamma» og «pappa» som har skyld i alt sammen. Oppveksten har gjort meg slik! Mamma var ufølsom og pappa jobbet for mye. Dette kan selvsagt godt stemme. Men med dette som totalforklaring ender vi opp som ofre, uten ansvar, uten fremtid, uten kraft. Karsten Isachsen sier: Man blir voksen den dagen man tilgir sine foreldre.

Dette forbrukerombudet av en gud tiltaler oss mennesker voldsomt. En gud som skal sørge for vår trygghet og vår lykke, som skal sørge for at vi ikke opplever noe ubehagelig, som skal være der og støtte oss uansett. Som aldri konfronterer, som aldri vil oppdra, men vil holde oss fast i barnets basisbehov. En gud som vi kan se og ta på. En gullkalv som vi kan danse rundt.

Men Bibelens Gud var aldri slik.

Hans befaling var alltid: dra bort fra ditt land! gå ut i ørkenen! glem det som før var! ikke lag dere bilder som holder meg fast! Riv ned murene! gå, og jeg vil være med deg. Som Churchill under krigen sier Gud til oss: jeg kan ikke love deg annet enn blod, svette og tårer. Men i motsetning til Churchill legger han til: Og jeg vil være med deg. Gud vil at vi skal vokse, at vi skal tro, at vi skal søke hans vilje mer og mer, at vi skal tåle ubehag og lidelse.

Men Gud gir oss aldri meningsløse øvelser i å bære smerte. For smerten man får gjennom å være tro mot Guds kall er aldri meningsløs. Vi kan ikke skjønne Guds mening med den, men Gud vil at vi skal finne vekst i den. Og gå gjennom den. For løftet er der, alltid, om en fremtid der alt er forklart, en fremtid der alle tårer er tørket bort. Et land som flyter av melk og honning.

I Jesu vei mot Golgata kulminerer fortellingen om Israels Gud. Den Gud som alltid ledet sitt folk videre mot nye mål, fører sin egen sønn, Jesus, ut i den dypeste ensomhet, det stedet der ingen ting annet holder enn troen på at Gud er der, skjult, at han ikke overgir oss, men forblir evig Gud. Og i lidelsen, som virker så meningsløs, klamrer Jesus seg fast bare til håpet om at Gud vil ta imot ham. Han roper ut før han dør: Far, i dine hender overgir jeg min ånd. Så sterk er troen hans, tilliten hans til Gud. Den er alt som er igjen.

Jesu død får mening for oss også, når vi følger etter. Den viser oss veien til et liv uten løgn, et liv der vi forsones med oss selv, med Gud og med verden. Et liv der vi ser at det Gud vil oss, er å lede oss til liv, ekte liv, ikke overfladisk lykkeliv, men et liv der vi bærer noe for andre. Et liv som tåler lidelse fordi vi vet at lidelsen er kjærlighetens pris. Fordi verden lider og vi har muligheter til å gjøre noe med det, men bare dersom vi går etter Jesus og søker etter å kjenne på hans lidende kjærlighet og å la denne kjærligheten bli til virkelighet i oss.

—

Så er det til syvende og sist det det handler om: Guds udødelige kjærlighet til oss. Jesus dør, og tar med seg i graven alle våre svik, all vår uforstand, all vår kretsing omkring oss selv. Han gjør det mulig for oss å komme med alt dette, legge det bort, få tilgivelse.

Det handler om han som gjorde det ingen kunne gjøre, det ingen en gang kunne tenke på å gjøre. Han gikk veien vi ikke kunne gå, han åpnet døren. For vår trang til å beskytte oss selv, kretse om oss selv, er for stor. Vi rår ikke med den. Men Jesus går der, foran, som livets høvding i nærkamp med døden. Han lar den ramme, åpner ikke sin munn. Og derfor vinner han.

Og når han har gått, kan vi gå etter. Døden er ikke lenger den største trusselen mot oss. Det finnes seier over døden. Trusselen er usannhet, stolthet, lukkethet, egoisme. Og muligheten er alltid å komme frem for Jesus, sitte ved hans føtter og bekjenne og be. Der, hos han, møter vi den Gud som er kjærlighet, og som vil at vi skal overgi vår ånd i hans hender, uten reservasjon, uten frykt. For alt er sonet, alt er fullbrakt. Livet er blitt nytt.

Og fra korset hører vi en hviskende, øm stemme som sier: Følg meg.

Vi opphøyer deg, Kristus

og velsigner deg, Herre

du som forløste verden

ved din død på korset.

Amen.