Hvor lei er vi av sånne spørsmål?

Det begynte med Davy Wathne under fotball-VM i fjor sommer, og har spredd seg som en farsott gjennom medie-Norge. Det er fremdeles i sporten det forekommer hyppigst, men som en annen smittsom pest sprer det seg over til andre og mer seriøse fora. Hva snakker jeg om? Jo: spørsmål av denne typen:

Hvor viktig var det for dere med en seier i dag? Hvor godt var det for deg å score? Hvor vanskelig er det å være Hydro-sjef for tiden? Hvor fryktelig var det å være med i brannen?

Det er til å bli gal av. Hvem er det som spør på den måten? Uttrykket «ledende spørsmål» er jo bare fornavnet på dette. Hva svarer man når noen spør: Hvor deilig var det for dere å vinne i dag? J0, ca 4? Man må jo bare svare: «det var veldig deilig». Men det vet vi jo! Det skaper idiotiske samtaler som ikke fører noe steds hen. Og når annenhvert spørsmål i tv2-sporten er sånn, da blir det begrenset hva som kommer ut av det. For den eneste andre muligheten enn å svare selvsagtheter på slike dustespørsmål, er jo å avlede og begynne å snakke om noe annet, noe mange heldigvis gjør.  Men hva er vitsen med reporterne da? (Ja, hva er egentlig vitsen??)

Det som virkelig skremte meg var da til og med en programleder i radioens intellektuelle alibi, p2, i sitt ellers glimrende program Radioselskapet, falt i synd og spurte på denne måten. Hvem som spurte hvem om hva, har jeg fortrengt, men det gjorde meg opprørt og forstemt på fremtidens vegne. Så: om noen hører: kjære p2, forby dette uvesenet! Det plager vettet av meg. Og så håper jeg at mine to helter Kristian Bendiksen og Nina Stensrud Martin snart er tilbake etter sommerferie. Dere er dypt savnet!

Hvor godt skal det bli å få dem tilbake?

Å, drit og dra.

De hjerteløse

Avstanden mellom Gray’s Anatomy og Simpsons-filmen er ypperlig å fylle med litt refleksjon omkring hjerter, barm-hjertighet og omsorg.

I går satte jeg meg fast foran tv’en igjen, selv om de fleste instiktene mine fortalte meg at det fantes utrolig mye annet jeg kunne gjort. Vel, nok om det, jeg endte opp med å se på Gray’s Anatomy, en serie om turnusleger på et sykehus som (ironisk nok, les videre, så finner ut hvorfor) heter Mercy West. Det er en dasj ER (Akutten) og en dæsj Melrose Place, sykehus og kopulering, stort sett. Jeg merket fra jeg begynte å se en helt voldsom motvilje mot personene i serien, en vemmelse over det livet de levde. Og det handlet ikke så mye om at de har en ganske annerledes moralkodeks enn en norsk, ung og tander prest (meg), men om at de virket helt hjerteløse. Deres liv er drevet frem av begjær: begjær etter suksess og karriere, begjær etter å føle seg elsket, etter fysisk tilfredsstillelse. De virket ute av stand til virkelig å møte hverandre, de andres tilstedeværelse i livet deres var bare anledninger til tilfredsstillelse av begjær etter det ene eller det andre. Derfor er disse personene i denne serien utenfor rekkevidde av et begrep som «barmhjertighet», eller sogar «hjertelighet». Livene deres er lukket for hverandre. De har ingenting å gi, de er bare i stand til å ta. Ta det de trenger for å få tilfredsstilt sine begjær. Kall det kjærlighet eller bare sex, kall det karriere eller aksept, men alt handler om å få det man trenger: å få fylt behovene sine.

Dette er nemlig det motsatte av hva barmhjertighet (for et nydelig ord! barm, hjerte, se for deg hvordan det er å bli tatt imot av en som er barmhjertig) er. Barmhjertighet handler om ikke å være styrt av behov, men av omsorg, innlevelse i den andre. Barmhjertighet handler dermed om å ha overskudd i seg, å ha noe som andre kan få. Generøsitet, raushet, å kunne ta imot andre, ikke for å få fylt et begjær, men for å oppnå fellesskap og skape rom for ekte – nettopp – kjærlighet. Men det må noe til for at dette skal kunne skje. Vi må ha tid til hverandre. Og vi må tørre å være trofaste. Verken tid eller trofasthet var overskuddsvarer hos disse unge fremadstormende.

(Nå finnes det heldigvis ikke så mange mennesker som er så ensidige som disse turnuslegene, som (også heldigvis) ikke er ekte personer, men bare fiksjon. Det er likevel interessant at det er slike personer som blir forbilder i mediene. Hos de aller fleste virkelige mennesker finnes det barmhjertighet. Hvorfor er heltene våre da slike ubarmhjertige, hjerteløse mennesker?)

Hvor skal vi lete for å finne en sånn rikdom? Jo, et glimrende eksempel er portrettet av den ellers så latterlige Ned Flanders i den nye Simpsons-filmen. Ned blir i denne filmen den faren som Bart aldri fant i Homer (doh!). Det er særlig to scener jeg vil trekke frem:

Den første: Bart sitter i treet utenfor huset og ser hvordan Homer koser med den nye grisen sin (wohoo). Ned, som akkurat omsorgsfullt har lagt sine to sønner, ser ham og sier: «Rough day, huh?» Bart vil ikke vise at han setter pris på dette, og avviser ham. Men Ned spør om han vil ha en kopp kakao. «No, cocoa is for wossies (pyser)» sier Bart. «Well, I’ll just leave it in the window,» sier Ned. Og setter frem kakaoen. Sprøyter krem på. Kakaopulver på kremen. Reven sjokolade over. En vaffelkjeks på høykant. Krem på vaffelkjeksen. En marshmallow på toppen. Og så prikken over i’en: Ned tar frem en skjærebrenner og griller marshmallowen, så den blir gyllen.

Han setter koppen i vinduskarmen. Og så går han.

Bart klarer selvsagt ikke å stå imot. Og uten at Ned har krevd noe av ham, opplever han generøsitet, gavmildhet. Barmhjertighet.

Den andre scenen er helt på slutten. Alle tror at Springfield skal ødelegges, og Ned har gått med barna sine (Rod og Tod) til kirken, der han instruerer podene i hvordan de skal oppføre seg når de skal møte Jesus (de må kalle ham Mr. Christ 🙂 ). Så kommer Bart og sier at han før han dør gjerne vil oppleve hvordan det er å ha en far som virkelig bryr seg. Og Ned sier: «Well, there’s always room for one more in the Flanders clan» og tar imot ham med åpne armer. Litt senere kommer Homer og spør om ikke han vil være med ham på motorsykkelturen (som er Springfields eneste redning). Bart nøler, men Ned sier til ham: «I think your father wants to spend his last minute with you». Først sier Bart nei, men så (når han får lov å holde bomben – den som ikke forstår noe: løp og se!) blir han med. Og Ned lar ham gå. (Når Rod (eller Tod) sier: «Jeg vil ha Homer som far», ser vi Ned rynke på nesen. Men han sier ingenting.)

Hva kan vi få ut av dette? Jo, at barmhjertighet handler om å gi, om å ha noe som man gir bort vederlagsfritt, som ikke blir en del av en økonomisk transaksjon (du får noe, og så får jeg noe), men noe som er gratis (gratia = nåde). Og at det handler om å ta imot med åpne armer, men også være villig til å la den andre gå. Derfor handler det også om å kunne takle tap: å miste den andre er en risiko for den som går inn med barmhjertighet.

Motsetningene her er nemlig slik: den som bare er drevet av sitt begjær, er fattig, mens den som er barmhjertig, er rik. Den som er drevet av begjæret, ledes hele tiden frem av nødvendighet, av en negasjon som må nøytraliseres. Karakterene i Gray’s Anatomy er konstant sultne, og sulten lar seg ikke stille. Derfor er de ikke fri. For frihet betyr muligheten til å velge. Men disse menneskene bare må og må, må ha sex, må være utro, må få ros, må være flinke.

Ned Flanders har derimot noe å gi bort, noen ressurser i seg som han ikke trenger, og som dermed kan være til hjelp og glede for en annen (som aldri har vært annet enn en drittunge tilbake). Han er en rik mann, så rik at han kan ta til seg et nytt barn. Hans rikdom består i evnen til å tilgi, evnen til å være trofast, den tiden han har til rådighet. Hans rikdom består også i selvbeherskelse, i makten han har over seg selv og sitt eget begjær. Det er denne makten og denne rikdommen som gjør at han kan finne ekte frihet.

Hvem ligner jeg mest på? Skummelt spørsmål.

Hva gjør vår tids stress og mas med vilkårene for barmhjertighet? Enda skumlere.

Men målet må være å ta imot hverandre uten å klynge, å kunne gi noe uten å vente å få noe tilbake. Det står noe om dette i en gammel bok jeg har hørt om.