Arkiver for oktober 2007

Alle er homo

oktober 15, 2007

Nå er det offisielt: Alle er homo. Enten de vet det eller ikke.

Ask Burlefot (hovedpersonen i Agnar Mykles Sangen om den røde rubin og Lasso rundt fru Luna) er homo. Det har Anders Heger bestemt. Sønnen til Mykle hevder riktignok at Mykle var fullstendig homofob, men det er så sin sak. Hvis du leser tekten baklengs i boblebadet til lederen for LLH så vil det åpenbare seg. Helt klart helt homo.

Dessuten var Olav Duun (uoffisielt Verdens Tristeste Forfatter) sannsynligvis homo. Det antydes i en ny biografi. Argumentet? Han er så flink til å forstå kvinner! Oh yes.

Og ingen er vel i tvil om at Stein Riverton var homo. Og Jens Bjørneboe. Sikkert Petter Dass også. Alle er jo det. De bare oppdaget det aldri, stakkars. Dermed var de kuede mennesker uten frihet&menneskeverd. Huff.

Å antyde at noen har vært homo er blitt et salgstriks for alle nye bøker og filmer om folk. Men jeg bare lurer: Forstår vi folk noe bedre om vi vet at de likte nakne menn bedre enn nakne damer? Er sex det eneste folk tenker på for tida? 

O Stat og Herre, du som rår

oktober 7, 2007

Hva gjør Staten for de etterlatte etter drap? for krigsseilere? For dem med depresjoner? For de late? For taperne? For homsene? For dem som ikke får være prester i kirka? For dem som kjemper med tvil og anfektelse og dem som strir med døden? 

Staten gjør alt for lite. Stortinget, regjeringen. De gjør ikke NOK. Så lenge det er noen som ikke har oppnådd fullstendig lykke og harmoni, må staten gjøre MER.  Så lenge det finnes avgrunner imellom mennesker, har staten ikke gjort jobben sin. Da må det komme en ny kommisjon, et nytt direktorat, et nytt kurs, nye fag på skolen ( på en skole i Tyskland er «lykke» valgfag:), nye tiltak, tiltak tiltak. Mer til kultur. Mer til kirken. Mer til rockforbundet.

Så fort noen har et problem i dette landet er det staten som ikke har gjort NOK. Det er refrenget i norsk politisk debatt. Det bildet vi har av myndighetene, er at det er en mild og vennlig kraft som via øremerkede overføringer skal produsere lykke og tilfredshet hos borgerne sine. Det som nesten aldri blir debattert, er grensene for statens virksomhet. Hvilke problemer vi skal få lov til å bale med alene, i familien eller i de sammenslutningene vi velger å være.

Det sosialdemokratiske prosjektet bygger på tanken om at bare de ytre forutsetningene er til stede, så vil menneskenes problemer forsvinne som dugg for solen.  Samfunnet vårt er bygget opp med klokkertro på dette. Derfor alle direktoratene, sosialkontorer og trygdeordninger. Dette er gode ordninger. Men problemet blir når staten tror den kan løse alle borgernes problemer, og borgerne tror på den.

For det hele bygger på en løgn.

Det finnes nemlig sprekker og sår, sorger og smerter i livet. Menneskelivet går ikke opp på en formel. «Lykke» eller «mening» kan aldri reduseres til en funksjon av et velfungerende samfunn. All verdens støtteordninger, all verdens ressurser til psykisk helsevern, alle verdens utvalg monner ikke når det handler om hvordan mennesker skal oppleve livet som godt og meningsfullt. Og det begynner vi vel å oppdage nå som vi snart har prøvd alle verdens støtteordninger.

Et godt eksempel er sosialkontoret. Mange mennesker forteller om hvordan de har følt seg som dritt i møte med hjelperne sine. De får det de trenger, så vidt det er, men i prosessen opplever mange at de blir fratatt verdighet. Og nettopp verdighet er et kjerneord her: Staten kan ikke gi mennesker en opplevelse av verdighet. La oss gjenta det: Staten kan ikke gi mennesker en opplevelse av verdighet.

For opplevelse av verdighet er knyttet til å leve i meningsfulle relasjoner. Relasjonen med den ansatte på sosialkontoret kan aldri bli meningsfull. Den er teknisk. Uansett hvor varm og forståelsesfull den måtte virke, er den likevel teknisk. Den handler bare om trivielle problemer. Dermed føler folk seg som trivielle problemer, rusk i samfunnets maskineri.

Men hva med alle spørsmålene? Hva med alle de vonde tankene? Den uutslettelige opplevelsen av ensomhet? Hva kan sosialkontoret gjøre med dem?

Det er nyttig nok med sosialkontorer. På alle måter. Det er jo bedre med penger til mat enn ikke penger til mat. Så det handler ikke om det. Men det handler om at vi må slutte å tro at Staten har noe som helst å bidra med når det gjelder det sant menneskelig, eksistensen vår. Og alle de mørke nettene.

Gudene skal vite at vi har prøvd i dette landet. Til og med et trossamfunn har vi prøvd oss med, prøvd å gjøre til et statlig direktorat for Eksistensielt Velbefinnende. Og vi som arbeider i dette trossamfunnet, vi er fristet. Fristet til å følge statens ønske om et sted hvor vi kan kose oss sammen og dulle hverandre inn i forestillingen om at alt er kjempefint. Å gjøre det til et sted der det er umulig å snakke om helvete. Og hvor det dermed er umulig å målbære erfaringene til dem som lever i helvete dag ut og dag inn.

For tar du bort muligheten for å snakke om fortapelse, om valg, oppgjør, om muligheten for å miste sitt liv, da tar du bort muligheten til å snakke sant om hva menneskelivet er. Om at menneskelivet ikke er et sett med løsbare problemer, men et paradoks, en kamp, en linedans over avgrunner. 

Satt på spissen er det sosialdemokratiske prosjektet bygget på at alle disse avgrunnene egentlig bare er illusjoner. Mer penger hit, flere «hender» i helsvesenet (legg merke til disse hendene! det er noe ekstremt funksjonalistisk i dette. som om det kunne vært roboter, liksom), flere utredninger, og vips, så har vi ingen problemer igjen. Og vi kan danse lykkelige inn i solnedgangen.

Men de er der like forbanna. Og alle vet det. Vi kan prøve å glemme det, men vi vet det. Det finnes avgrunner over alt. Sprekker og sår. Du blir aldri totalt lykkelig annet enn i rus. Og det er ikke veien til lykke, kan du si. 

Det er i den beryktede WHO- definisjonen av «helse» at man finner den mest presise utgaven av en sosialdemokratisk agenda: Helse er en tilstand av total harmoni, fysisk, psykisk og sosialt (fritt gjengitt).

Grøss.

Da er vi døde. Da er vi ikke mennesker, hvertfall. Da tror jeg mange ville velge å hoppe i sjøen, fremfor å være med på lykkecruise med Gro.  

Statens klamme hender kommer over alt. Staten gir støtte til festivaler for alt fra death metal til rosemaling. Det finnes vel ingen kulturell aktivitet som ikke er støttet med statlige midler. Kirken er offentlig finansiert, og Norsk Rockforbund. Jeg så på NRKs program «Kos og Kaos», og la bare så vidt merke til den lille logoen på slutten: Programmet er laget i samarbeid med Barne- og likestillingsdepartementet (er det ikke det det heter nå?). Men når skal noen spørre: hva er Statens agenda i dette? Folks beste? Eller folks nest beste, dvs at folk oppfører seg som folk og skaper harmoniske samfunn? 

Trond Giske er jo kjent for sitt funksjonalistiske kunstsyn. Men kunst kan jo ikke løse problemene våre. De kan derimot skape trøbbel. Uroe oss. Være undergravende. Hvordan kan du være undergravende når du er betalt av Staten? Hvorfor får vi en matt og kjip kultur i dette landet? Kanskje fordi man aldri slipper unna statens klamme lykke-grep. Fordi alt for få trenger å kjempe. 

Det vi desperat trenger, er noen som viser finger’n til staten og sier: dere kan ikke eie oss! Vi eier oss selv. Derfor gleder jeg meg over hver eneste 14 år gamle anarkist. Og håper hun ikke tar skade på sin sjel.

Staten kan ikke hjelpe deg med å komme til rette med at datteren din ble voldtatt og drept. De skrittene må du gå selv. Med noen som bryr seg uten å ta betalt for det. 

Snylter

oktober 1, 2007

Sant å si synes jeg det er rart at ikke flere kvinner har betakket seg for Esther Pirellis reaksjonære kvinnelighet.

Jeg så på Skal vi danse på søndag, og der var Espen Benestad med, men denne gangen som sitt alter ego ellerhvadetvar Esther Pirelli, med ballkjole, pupper og meget mandige legger:). I tillegg til at det viser seg at det er en fordel å ha en «ny seksualitet» dersom man skal komme seg videre i dette programmet uten å kunne danse (jf hele norges yndlingshomse Finn Schjøll i fjor) så slo det meg hvordan hele transe-fenomenet gjør seg avhengig av de kjønnsstereotypiene man etter eget sigende skal utfordre.

For: Hvis ikke det i Benestads hode fantes et ganske så strengt mønster for hvordan man er «kvinne», så ville det jo være umulig for Benestad å spille denne rollen. Sagt annerledes: «Esther Pirelli» er en ekstremt stereotyp kvinnerolle, som bygger på idealer vi kanskje trodde vi var ferdige med: Den ultrafeminine, svake, ettergivende og tåpelige kvinnen som minner mest om en hemmafru fra borgerlige hjem for la oss si 70 år siden. 

Problemet er selvsagt at hvis det skal være noen vits i å være transe, så må man tviholde på gammeldagse mønstre. Hvis ikke blir det ikke noe moro, ikke noe show. Å være transe er jo på mange måter det samme som å være avhengig av å kunne spille en annen rolle enn den ene man som regel blir tiltenkt. Men hvis man da er en dårlig skuespiller, som EEPB definitivt er (selv om han er en enda dårligere danser…)  så må jo rollen være som i dårlige filmer: stereotyp, uten liv og uten dybde. Esther Pirelli er en kvasi-kvinne.

Denne typen avansert rollespill gir seg ut for å være veldig moderne og individualistisk. Men egentlig er det bare et snyltefenomen, en individualitet som forutsetter andres stereotype roller og rolleforventninger. Det vi heller burde arbeide for, er mer fleksible script for hva en mann og en kvinne kan være og gjøre, uten å hoppe fra den ene kjønnsidentiteten til den andre. Et godt eksempel på et sted hvor kjønnsscriptene er alt for trange er Venezuela, der det å være «homofil» ikke handler så mye om hvem du liker, men hva du liker. En homofil mann er en mann som er opptatt av estetikk, hår, sminke osv. Det er den eneste muligheten for å slippe unna en typisk latinamerikansk macho-kultur. I stedet for å rote oss inn i slikt, burde vi være mer åpne omkring hva slags forventninger vi bør ha til kjønn, og hvilke vi bør la ligge.

Det er greit for meg at du er transe, Espen. Men ikke tro at du bringer verden videre.