Breivik vs. Barn av regnbuen

Hvis jeg må velge mellom Anders Behring Breivik og Barn av regnbuen, velger jeg selvsagt det siste. Men jeg tror egentlig ikke på noen av dem.

Ideen om å «ta Barn av regnbuen tilbake» var velment og rørende. Et kjempekor sang så høyt på Youngstorvet at Breivik ble tvunget til å høre sangen han mener at er blitt brukt for å hjernevaske norske skolebarn. Slik dannet man (slik jeg forstår det) en slags humanistisk front mot Breiviks fascistoide univers, og slo ring om toleranse, respekt og kjærlighet. Det høres jo flott ut.

Likevel merker jeg at det plager meg. For selv om det ble gjort med milde virkemidler, ble dette enda en måte å definere Breivik ut på: han er ikke en av oss. VI er de som står hånd i hånd med roser, HAN er den som sitter i håndjern på tinghuset. Selv om den er nesten helt skjult bak godhet og «kjærlighet», er det mulig å få øye på en viss skadefryd i dette opptrinnet. Nok en gang skal han få erfare: vårt fellesskap er stengt for deg.

Men så kan man si: Ja, selvsagt! Hvorfor skulle ikke han som har utført de grusomste handlinger mot uskyldige barn, få kjenne på at han er utstøtt, hvorfor skal vi ikke peke nese til ham? Det er da tross alt ikke VI som har støtt ham ut, HAN har valgt det selv.

Og det er helt sant. Det er ingenting av dette Breivik ikke har «fortjent». Men det som plager meg, er tanken på den lille gutten på Smestad skole, den usikre ungdommen på Ris ungdomsskole, den mislykkede forretningsmannen som flytter hjem til mor. For jeg tror at erfaringen av ikke å høre til i det gode selskap, ikke passe inn, må ha vært med på å skape det mennesket som sitter tiltalt foran oss nå. En erfaring av at det norske VI’et ikke har plass for ham. At han ikke er et barn av regnbuen, men derimot en ensom sjel, som etter hvert fylles med hat mot dem han tror har skylda for alt sammen; Arbeiderpartiet og muslimene. Og det plager meg at det helt sikkert sitter andre barn og ungdommer rundt forbi og kjenner på det samme: de hører ikke med i Det store fellesskapet.

Barn-av-regnbuen-stuntet viser for meg hva som er begrensningene med å skulle la intime følelser som «kjærlighet» være fundamentet for et samfunn. Barn av regnbuen, naiv og ubehjelpelig som den er (Pete Seeger’s original My Rainbow Race er imidlertid mye mer subtil og mindre forkynnende), skildrer en (kommunistisk) utopi, et samfunn uten konflikter, uten mørke, uten utenforskap. Den er symbolet på et samfunn der kjærligheten rår, der mennesket har overvunnet Babels forvirring og funnet tilbake til et felles språk. Borte er interessekonflikter, borte er uenighet og strid.

Jeg tror ikke på en slik utopi.

Jeg tror den bærer et grunntrekk i seg som faktisk er skremmende likt Breiviks utopi/dystopi av et etnisk rent samfunn. Det kreves en total lojalitet til fellesskapet for å leve som barn av regnbuen. For der mennesker kommer fram som ulike individer, med ulike ønsker og håp, men også med mørke, frykt og begrensninger, oppstår det ekte konflikter som vi må løse.

Problemet med inderlige fellesskap er at de alltid er preget av tydelige eksklusjonsmekanismer. De er for alle som innordner seg, kjenner kodene, vet hva som er riktig og galt å gjøre. De er ikke for stusselige einstøinger som Anders Behring Breivik. Derfor må vårt samfunn, dersom det skal ha plass til alle, ikke bare nesten alle, bygges på noe annet enn dette erfarte samholdet.

Jeg elsker ikke alle nordmenn. Jeg synes det er vanskelig å svelge folk som har rasistiske holdninger, jeg synes det er provoserende at folk itvilsetter forskning omkring klimaendringer, og jeg blir irritert på SV-folk som tror at ingenting kan være bra hvis det ikke er det offentlige som står bak. Men jeg tolererer dem. Jeg aksepterer at mine meninger er like provoserende for andre og at det må være slik.

Et samfunn er alltid i en rekke møysommelige prosesser der ulike interesser møtes, konflikter løses, ulike synspunkter kommer fram, konstellasjoner oppstår og går til grunne. Det er krangling og fellesskap, gnål og klokskap i en salig blanding. Et samfunn trenger derfor solide institusjoner, arenaer der vi kan løse våre konflikter uten vold, der alle erfarer at de får slippe til, bli sett som individer, enten det fører til at de blir elsket eller hatet. Barn-av-regnbuen-utopien tror jeg bør forbeholdes den religiøse dimensjonen i livet, dersom man har en slik. Den er ikke egnet til å bygge samfunnet på.

Den omstendelige, tørre og saklige rettsprosessen som foregår i Oslo tinghus er dermed et mye bedre symbol på hva vi trenger i samfunnet vårt enn noen tusen som synger Barn av regnbuen på Youngstorvet med roser i hendene.

Religion og politikk – et forsøk på oppklaring

Det måtte skje før eller siden. En eller annen måtte selvsagt få seg til å melde at de grusomme hendelsene 22. juli var, om ikke en straff, så i alle fall en advarsel fra Gud om hva som skjer når Norge ikke støtter Israel. Domsprofeten ble Per Haakonsen, og scenen et møte i Sarpsborg KrF.
Og reaksjonene er som forventet: man må jo skjønne at det ikke går an å blande religion og politikk! Der ser man hvordan det går når man kaller et parti «kristelig», eller i det hele tatt når folk tror på Gud.

Jeg forstår det godt. Men for meg, som tror på Gud og til og med har stemt på dette partiet ved noen anledninger, blir det avgjørende å finne ut hvordan man kan forene gudstro med å være et politisk vesen uten at det går helt galt. Jeg vil forsøke å klargjøre litt hva denne «religion og politikk-«greia handler om.

I de ulike sidene av samfunnet vårt finner vi ulike diskurser. Diskurser er måter å tenke, handle og snakke på som er knyttet til spesielle institusjoner eller samfunnsområder. Hvilken diskurs man befinner seg i, avgjør hva slags type argumenter som har gjennomslagskraft og hvilke begreper som er «gyldige». I juridisk diskurs kan man benytte argumenter som bygger på folks «rettsoppfatning», mens en tilsvarende argumentasjon ut fra folks meninger er utenkelige i astrofysikk («folk flest tror ikke på the big bang, ergo har det ikke skjedd»).

Det som skjer hver gang vi får en sånn religion og politikk-debatt, er at noen har blandet sammen to diskurser: argumenter som kan ha gyldighet i visse (ekstreme) religiøse diskurser, blir brukt i en politisk sammenheng, og dermed blir det helt galt. Per Haakonsen har, for å bruke Atle Søviks morsomme eksempel (opprinnelig en illustrasjon på Wittgensteins språkspillteori), klaget på at hesten i sjakkspillet står i offside.

Men likevel er det noe mer som står på spill enn at noen har rotet litt. For det er jo grunner til at diskurser er som de er; det er ikke tilfeldig. At religiøs argumentasjon er bannlyst fra politikken, henger sammen med politikkens vesen.
Politikk handler om (eller bør handle om) det felles gode, om hva det er som tjener et samfunn som helhet. Da må man hente argumenter fra menneskenes felles livserfaring, fra det vi som fellesskap har tilgang til. Dermed er argumenter som bygger på en angivelig åpenbaring av Guds vilje, i dette tilfellet at Gud visstnok støtter Israel, ikke interessante. Dersom man skulle bygge politikken på slik «kunnskap» om Guds vilje, måtte man jo innført et teokrati hvor religiøse ledere hadde makten. Haakonsens argumentasjon, i likhet med all «Guds vilje»-argumentasjon i politikken, er dermed grunnleggende udemokratisk, og det er grunn til å spørre hvorfor han gidder å bry seg med et demokratisk parti, og hvorfor de gidder å bry seg med ham.

Hva så med et «kristelig» folkeparti? Dersom et slikt parti bygger sin politikk på Guds spesielle åpenbaring, snarere enn det som er åpenbart for alle, vil det bli marginalt og uten legitimitet i et demokrati (slik det uvilkårlig skjer med Kristent Samlingsparti og røkla på den ultrakonservative fløya; de som snakker om «Bibelen og Grunnloven» uten å reflektere nevneverdig over problemene en slik sammenstilling innebærer). Det er bare i den grad et «kristelig» parti klarer å argumentere ut fra en forståelse av hva som er det felles gode, hva som tjener alle, at man har noen konstruktiv rolle å spille i demokratiet.
Men en religion handler ikke bare om utilgjengelige ting; det finnes også i religionene forestillinger om hva som er godt og dårlig og om hvilke verdier samfunnet bør bygge på; det finnes med andre ord religiøs etikk. Og i denne etikken går det an å finne ressurser å bygge politikk på. KrF har funnet tre prinsipper i den kristne etikken; menneskeverd, nestekjærlighet og forvalteransvar, og utleder sin politikk fra disse tre. Ingen av disse er unike for kristendommen, men det er en styrke snarere enn en svakhet ved dem; det viser at de er allment tilgjengelige og ikke krever spesiell åndelig kunnskap.

Kan KrF være slik, er det plass for dem i samfunnsdebatten. Blir de derimot profeter som prediker «Guds vilje» for folket, slik at de kjemper mot den såkalte «avkristningen» av landet gjennom å tviholde på restene av teokrati i statskirkeordningen, kristendommens privilegerte stilling i skolen og så videre, uten å begrunne disse standpunktene i noe annet enn religiøse hensyn, gjør de seg selv mer og mer politisk irrelevante.

(Det må selvsagt også sies at Haakonsen er på tynn is når han argumenterer som en gammeltestamentlig domsprofet i det som var et teokrati; Israels og Judas kongedømmer. Han burde vite at det ikke finnes noe i Det nye testamentet som legitimerer en slik tankegang, derimot finner man et tydelig skille mellom kirken og verdslige myndigheter. Paulus sier at alle myndigheter er innsatt av Gud (Rom 13), og selv om dette er en formulering som i seg selv er problematisk, kan den i alle fall ikke tolkes slik at bare den staten som bygger på en spesiell åndelig åpenbaring, er legitim. «Myndigheten» han snakker om, var den romerske keiseren, som ikke akkurat var verken «kristelig» eller «israelsvenner», for å si det sånn.
Å tillegge 22. juli mening som Guds «advarsel» er både politisk og teologisk absurd.)

Statsporno!

We don’t need no education

We don’t need no thought control…

Hey, teacher! Leave us kids alone!

Da Henry Kissinger og Le Duc Tho, to av vietnamkrigens krigsherrer, ble tildelt Nobels fredspris i 1973, ble det sagt av amerikanske satirikere at dette var det umulig å lage satire av; virkeligheten overgikk humoren. Når jeg leser masterstudent Heidi Helene Sveens artikkel i Aftenposten i dag  om statlig pornoproduksjon for ungdom, tenker jeg noe av det samme. Dette er det jamen ikke lett å parodiere. Men forslaget er noe av det mest paternalistiske og naive jeg har sett på lenge.

Sveen er bekymret for ungdoms pornovaner. Ikke at de ser på porno, nei, det er selvsagt naturlig og fint og vakkert. Men verdiene og holdningene til kvinner som finnes i den kommersielle pornoen, er skadelige. De blir preget av dette. Men siden ungdom alltid kommer til å se på porno, bør Staten i stedet ta initiativ til å produsere «ungdomsporno» med 14-årsgrense, som skal gi ungdommene mer realisme. Dette skal muligens distribueres gjennom skolen, og målet er opplysning og undervisning: Sånn mener Staten at det er greit å ha sex.

Dette er å ta statspaternalismen til nye og uante høyder. Ikke en gang sex skal ungdommer få lov til å finne ut av på egen hånd, de erfaringene de skal gjøre av dette, bør ha godkjentstempel på seg fra Staten. Man ser for seg et statlig pornodirektorat og filmer med en saklig opplysningsstemme som forteller hva som skjer og forklarer fordeler og ulemper. Dette gir rom for utrolig mye vittighet!

Det Sveen totalt overser, er «forbuden frukt»-dimensjonen av pornografi, at det handler om å gå over grenser, nettopp å se noe som ikke er lov, noe som bryter med det allment aksepterte. Dette er jo pornografiens vesen, grenseoverskridende sex. Og alt som er grenseoverskridende, blir spennende for ungdom. Men ingenting som er merket «Undervisningsdirektoratet» kan noen sinne være grenseoverskridende. Man ønsker rett og slett ikke noen innblanding når man ser på porno, verken fra foreldre eller lærere. Hvordan skal man forholde seg til en pornofilm som læreren har anbefalt? Det blir total absurd. Og konsekvensen vil jo være den samme som for barn som får med seg alkohol hjemmefra når de drar på fest, for at foreldrene skal «vite hva de drikker». Det er disse barna som drikker mest. De som blir foret på statsporno, vil garantert hive seg over «sterkere saker» i større utstrekning enn før, om ikke av noen annen grunn enn behovet for å gjøre noe som ikke er lov. Konsekvensen blir altså økt pornoforbruk.

Kampen mot skamfølelsen er også en tydelig dimensjon hos Sveen: «Moralisme» (å si at porno er galt) skaper bare skam, og det kan vi ikke ha noe av. Men vil Sveen ha en skamløs seksualitet blant ungdom? Skam er bedre enn sitt rykte, og dessuten en naturlig følelse som alltid vil være der, og bør være der når det gjelder seksualitet. For skam handler også om å verne om det private. Det kan virke som om Sveen mener at  vi har nådd målet når hele familien, fra bestemor til Kenneth på 14 synes det er like naturlig å se på statsautorisert porno sammen som å se på Flåklypa Grand Prix. Men hva er igjen av det spennende, forbudte, det vanskelige og vakre i seksualiteten da? Skammen handler om å holde det private privat. Sveen vil at Staten skal forenes med pornoindustrien i kampen for den skamløse seksualiteten. 

For det er jo også sånn at det ikke bare er innholdet i pornografi som forteller om et forkvaklet menneskesyn,  men også formen. At Staten skal betale mennesker for å ha sex foran kamera, virker som en ganske sinnsyk ide. Er ikke dette en form for kjøp av seksuelle tjenester? Betalingssex, teknisk sex, sex løsrevet fra relasjoner, sårbarhet og skam, skal dette være Statens bidrag til verdidebatten omkring seksualitet? For dette vil jo selvsagt  virke normativt: Staten mener at porno er greit, ja, til og med ønskelig. Man får da en slags liste over hva slags seksuelle praksiser som Staten godkjenner. Det skulle være spennende å se hvordan en slik liste skulle se ut. Er det monogame å foretrekke fremfor gruppesex? I tilfelle hvorfor? Uansett hva slags syn man har på sex, bør man kunne enes om at det har ikke Staten noe med å mene noe om, annet enn å ha et lovverk som forbyr tvang og overgrep. Men i Sveens verden skal Staten ha en offisiell seksualitetspolitikk. Enda et område av menneskelivet skal koloniseres av Statens klamme hender. Sveen snakker om «moralisme», men ser ikke at også moralisme er et spørsmål om form, ikke innhold. Moralisme er å tre egne holdninger ned over andre. Noe mer moralistisk enn etisk godkjent statsporno kan jeg knapt tenke meg.

Forståelsen av Statens rolle i borgernes liv er et viktig politisk spørsmål, og der vil forskjellen mellom sosialister og liberalister alltid være stor. Men bør vi ikke kunne enes om at pornoproduksjon ikke faller innenfor Statens domene?

Klimafeilslutninger

Her er en liste over behagelige feilslutninger i klimasaken:

-fordi det kan tenkes at Al Gore har sagt mer enn han har dekning for, kan ikke klimaproblemet være så stort.

-fordi Jens Stoltenberg flyr privatjet til København, er det ikke noen grunn for oss å forandre adferd.

-dersom klimaforskere krangler seg i mellom og får en personlig agenda, betyr det at de tar feil.

-fordi det finnes noen forskere som mener at klimaproblemene er oppskrytt, kan vi være sikre på at det ikke er så alvorlig som de fleste forskere hevder.

Det er behagelig med sånne feilslutninger som alle fritar oss fra ansvar. Men det hjelper ikke stor for jorda vår.

Sosialismens pris

Det blåser en lyseblå vind over Europa. Valget i Tyskland, som synes å gi et nytt flertall med CSU/CDU og FDP (De liberale), føyer seg inn i rekken: Sverige, Danmark, Frankrike, Nederland. Og i Storbritannia har vel selv de ivrigste Labour-tilhengere innsett at det går mot valgnederlag neste vår.
Mye av grunnen er at folk forstår at den sosialdemokratiske modellen, hvor prisverdig den enn måtte være, blir for dyr og tungrodd i en internasjonal økonomi.
Det finnes jo da et unntak: her på berget fungerer fremdeles den sosialdemokratiske retorikken, slik valget viste. Men hvorfor?
Jo, fordi vi er et land som drukner i penger, og som dermed har råd til ting som ingen andre har råd til. Og hvor kommer pengene fra? Fra oljen, selvsagt. Vi har råd til å være sosialister fordi vi tjener rått på å selge en av verdens mest ettertraktede råvarer.
Sosialisme finansiert av rå markedskapitalisme.
Er det dette man kaller ironi?

Klient, kunde, borger: Mennesket og velferdsstaten

Hva er fremtiden for den norske velferdsstaten? Hvordan skal den fornyes, hva vil den koste, hvem skal betale? Dette er et meget viktig spørsmål for oss å stille, for det er ikke noe naturgitt i at det finnes en velferdsstat (selv om valgkampen har forsøkt å fremstille det som om den er like naturlig som luften vi puster: den eneste som våget å si at den må reformeres fordi den er for dyr, var Lars Sponheim, og vi så jo hvordan det gikk.). Debatten vi har hatt nå, er en debatt om finansieringsmodeller og organisering: litt privat eller bare offentlig, kommunalt eller statlig, lovfestet rett til konkrete eller abstrakte ting (og her må jeg innrømme at jeg har litt sympati for FrPs oppgitthet over å lovfeste «verdig eldreomsorg» og ikke «sykehjemsplass»: verdig i følge hvem? Staten? De pårørende? Den eldre selv?). Men i bunnen for disse debattene ligger tre ulike syn på mennesket og dets forhold til Staten. De kommer sjelden opp til overflaten, men er like fullt styrende for hvilke standpunkter man lander på. Spørsmålet er: er mennesket i velferdsstaten klient, kunde eller borger?

Venstresidas syn er at mennesket i velferdsstaten, den trengende, er klient, og Staten er behandler, spesialist, eller som man sa i middelalderen: patron. Man kommer innunder Statens allmektige omsorg, og må forholde seg til det Staten gir. Den har opprettet kontorer for det ene og det andre problemet, og du må værs’go stille deg i køen som alle andre og ta imot med takk det du får. Maktforholdet i et klient-patron-forhold er åpenlyst: patronen har makt, klienten ikke. Slik er det å møte store deler av det norske velferdssystemet, og jeg tror det  i stor grad forklarer den følelsen av krenkelse som mange har i møte med for eksempel sosialkontoret. Systemet tvinger deg til å stå med lua i hånda. (Dette er jo et paradoks, for  mye av den moralske drivkraften i arbeiderbevegelsen var jo nettopp at man ikke skulle trenge å stå med lua i hånda, men skulle få det man trengte uten å tigge for seg. Men bevisstheten var antakelig alt for lav omkring at det er makten som er problemet, uansett om det er en bedriftseier, fattigbestyreren eller en velmenende sosionom som har makten over deg. Man bare byttet ut privat veldedighet med offentlig veldedighet, og veldedighet gir ikke folk verdighet. Sånn er det bare. Veldedighet er: å bare motta, og dermed å stå i evig takknemlighetsgjeld.)

Men i våre dager er dette bildet blitt utfordra av et annet bilde, nemlig bildet av mennesket i velferdsstaten som kunde. Det er ikke minst FrP som fremmer en slik ide. Og dette gjør selvsagt det offentlige til leverandør av visse tjenester. Maktbildet er her snudd på hodet: det er kunden som har makten, og leverandøren har å levere varene. Man forventer noe: man har jo tross alt betalt for det! Det vil si: Staten har jo betalt for det! For FrP vil jo at for eksempel alle eldre skal få en sjekk av staten, som man skal gå med til sin kommunale eller private omsorgsaktør og si: jeg skal ha ett stk sykehjemsplass og fysioterapi hver torsdag klokken 10.30. Det er flere problemer med dette bildet, men det mest alvorlige er jo at det nettopp er på de havendes premisser: man skal kunne kjøpe seg tjenester. Og selv om vi nå tilfeldigvis har et vanvittig oljefond å øse av, slik at Staten kan gjøre alle til havende, så kan jo dette fort ta slutt. Hvem skal betale da, og hvem skal sørge for at også de som har lite, skal kunne få det de trenger? Det er dessuten noe ekstremt nærsynt i dette: fordi jeg tilfeldigvis er norsk borger, har jeg visse rettigheter som mennesker fra andre steder ikke har (noe som også er med på å forklare den nesten irrasjonelle frykten for «sugerør ned i statskassa», som innvandrere og folk i andre land av og til blir beskyldt for å ha. Bare ordentlige nordmenn bør ha slike sugerør).

Problemet med både klient- og kundebildet er at de setter opp et skille mellom på den ene siden det offentlige og på den andre siden personene som trenger hjelp. Klienten ydmykes fordi han eller hun behandles som et problem, som rusk i samfunnsmaskineriet, og vi skal nå hjelpe deg, stakkar. De andre må hjelpe stakkars meg (dette gjelder i stor grad dem som virkelig havner utenfor og ikke for «ordentlige folk»: det sosialdemokratiske prosjektet blir alltid et prosjekt for nesten alle). Kunden på sin side har kun en teknisk relasjon til det offentlige, det blir bare en transaksjon med penger imellom. Man blir kravstor og vanskelig, og ydmyker dem som skal hjelpe.

Men det finnes et annet bilde som vi trenger å utforske mer, og det er bildet av også den som behøver hjelp som borger. Det som ligger i dette begrepet er deltakelse, plikter og rettigheter, og aldri en av delene uten de andre. For et slikt bilde tar på alvor det åpenbare faktum at det som er naturgitt, ikke er Staten, men det menneskelige fellesskap. Og dette menneskelige fellesskap kommer sammen for å løse utfordringene som oppstår. Staten, det er vi, det er det borgerlige (nettopp, ja, og nettopp derfor er Frp ikke et borgerlig parti, derfor er et borgerlig flertall langt fra innen rekkevidde her i landet) idealet. En hver som tilhører dette fellesskapet, er en avgjørende bidragsyter til det. Dette er en forståelse av verdighet som ikke er noe som en stat skal forsøke å gi oss, men noe som ligger i mennesket, og som manifesteres gjennom troen på at et hvert menneske har både plikter og rettigheter som henger sammen, og gjennom forventningen om deltakelse i verdiskapning og problemløsning. Som den oppmerksomme leser nok har skjønt, foretrekker jeg dette bildet langt fremfor klient- og kundebildet. For med bildet av mennesket som borger utlignes på mange måter maktforholdet. Når Staten i stedet for å løpe hjelpende til og «sy puter under armene til folk», snur på det og spør: hvordan kan vi bemektige dette mennesket til å ta ansvar for sitt eget liv, da skjer det noe med folks selvoppfattelse og opplevelse av verdighet. Hvis Staten i stedet for å si: vi skal hjelpe deg, sier: du kan! så opplever folk å ha makt over eget liv, en makt som klientforståelsen fullt og helt tar fra dem.

Jeg skal ikke gå inn på konkrete politiske forslag her. Men vi bør ha disse modellene i mente når vi debatterer velferd, vi som er vokst opp i en sosialdemokratisk lykke-tilværelse der vi tror at Staten og det offentlige er best til å løse alle problemer. Men da glemmer vi at Staten ikke er noe annet enn vårt fellesskap. Og da lar vi ikke folk virkelig ta ansvar for sitt eget liv.

Carl I. Hagens sanne ansikt

Valgnatten ble Carl I. Hagens mulighet til igjen å vise at han i bunnen av sitt hjerte er en smålig og hevngjerrig mann.

Vi har sett det før, i denne mannens ekstreme personangrep på Kjell Magne Bondevik, og nå altså igjen: Skadefryden over at Lars Sponheim ikke kom inn på Stortinget lyste om ham på FrPs valgvake og fikk John Arne Riise til å fremstå sympatisk i forhold.

Jeg har hatt en slags merkelig respekt for Hagen: selv om han er idealist på vegne av de bedrestilte, egoistene, de fremmedfiendtlige og dem som ikke bryr seg om at vi ødelegger miljøet, er han like fullt idealist. Han kunne sikkert med sine talegaver og åpenbare organisasjonstalent tjent seg søkkrik som bedriftseier, men han valgte campingvogna, Eli og årevis med tomat- og eggkasting i stedet (dvs han ble kastet på). Det står det respekt av.

Men en ting kan han ikke tåle, og det er gutter som ikke vil leke med ham. Det gjaldt Bondevik, og det gjelder Sponheim. Det de har gjort, er jo bare å peke på det åpenbare: det er politiske avgrunner mellom sentrum og FrP. Grunnpilarene i sentrumspolitikken, ansvar for miljøet og respekten for enkeltmennesket, også når dette enkeltmennesket er asylsøker fra Somalia, er så langt unna FrP at et regjeringssamarbeid er utenkelig. Men det kan ikke Hagen forstå, ei heller respektere. Så da blir han personlig, hevngjerrig og smålig.

Sponheim hadde en tøff kveld i går. Det var enormt skuffende å oppleve en så stor tilbakegang, om ikke akkurat helt uventet. Han mistet sitt mandat i Hordaland og gikk av som partileder. Vi som så ham på tv i går, så like fullt en rakrygget politiker, en ærlig mann, en politisk kjempe (om enn i miniformat…). Men Hagen kan bare se en taper, og klarer ikke å la være å tråkke på ham når han ligger nede. Det viser dessverre denne mannens sanne natur. Jeg håper inderlig Hagen forsvinner fra det politiske bildet. Slike mennesker ønsker jeg i hvert fall ikke i Stortingets presidentskap. Han bør holde seg hjemme og komme med surmagede utspill til Eli, som åpenbart er i stand til både å ta dem imot og bidra selv.

Honnør til Siv Jensen som ikke lot seg rive med av Hagens vemmelige utfall. Hun har fått en høyere stjerne i min bok. Men Hagen har jeg mistet all respekt for.

Skattebløfferen

Jens Stoltenberg fant sitt mantra i forrige valgkamp, og har ikke forandret det: den rødgrønne regjeringen vil bruke de «store pengene» på de «store oppgavene», ikke på «skattelette», sånn som høyresida. De er opptatt av «fellesskapet» og «felleskassa», mens de blå bare vil at de rike skal bli rikere…

Det er et enormt moralsk patos i dette, og det er jo også besnærende. Men det er et patos som ikke er forankra i realiteter, verken historiske eller økonomiske sådanne.

For Stoltenberg snakker om hvor store skatteletter Bondevik ii – regjeringen gav, og bruker dette som et eksempel til skrekk og advarsel. Men hva skjedde i 2004? Jo, da inngikk Ap et skatteforlik der de forplikta seg til ikke å heve skattene over det nivået som Bondevik ii-regjeringen hadde redusert seg fram til! Det betyr bare en ting: Stoltenberg er komfortabel med skattelette, men foretrekker at det utføres av andre enn ham selv. Hykleri er et ord for sånt.

Dessuten er denne «mer skatt er moralsk, mindre skatt er umoralsk»-retorikken ekstremt relativ. Hvis det var så enkelt, ville jo en skattesats på 99,5 være det beste! Men det er det jo ikke, det mener jo heller ikke Stoltenberg, og ikke en gang Kristin Halvorsen. Derfor kan det presise nivået man setter disse skattene til, ikke være et moralsk spørsmål. Det handler om å ta flere hensyn: folk må jo ha noen penger å bruke, det må kunne gå an å tjene penger på eget arbeid, bedrifter må kunne være lønnsomme osv. En blandingsøkonomi er jo nettopp en innrømmelse av at en blanding av offentlig og privat forvaltning av rikdom er best. Og det mener jo alle norske partier at det er.

Stoltenberg er jo økonom. Det gjør at jeg skulle ønske han kunne holde seg i den økonomiske virkeligheten og ikke i en utopisk drømmeverden når han snakker om skatt. Den økonomiske virkeligheten er jo, som en økonom vet, at et samfunns økonomi ikke kan sammenliknes med en privat økonomi med en gitt inntektsside og en fleksibel utgiftsside. Disse tinga henger sammen! Man kan øke skattetrykket voldsomt for bedrifter og dermed øke inntektene til staten, men hvis denne bedriften går konkurs på grunn av økte skatter og de ansatte mister jobben, mister man inntekten og utgiftssiden vokser. For bare å ta ett banalt eksempel. Derfor handler skatt ikke om at mer=godt og mindre=ondt, men å finne en god balanse. Og så er man (marginalt) uenig om hvor denne balansen er å finne.

Lavere skatt er ikke noen hovedsak for meg. Jeg betaler med glede den skatten jeg pålegges, og er glad for velferdsstaten. Men jeg skulle ønske meg en ryddigere debatt der fiendebildene legges bort til fordel for et felles forsøk på å finne et fornuftig skattetrykk. Og det er i stor grad Jens Stoltenbergs ansvar.

Handikappet debatt

Det er full krig mellom filosof og forfatter Nina Karin Monsen og Kim Friele / Dagbladet etter at Monsen fikk Fritt Ord- prisen i forrige uke. Friele føler seg «pisset på» og har levert tilbake prispengene fra den gangen hun vant Fritt Ord- prisen, som hun ikke kan dele med Monsen. 

Monsen repliserte at da var kanskje ikke Friele en verdig vinner av Fritt Ord-prisen. Jeg synes hun har et poeng: hvis det skal være noen vits med en fritt-ord-pris, må man jo tåle nettopp å dele den med meningsmotstandere og folk man ikke liker. Det frie ord er en forutsetning for demokratiet. Det viser seg dermed (ikke så overraskende) at Kim Friele aldri har vært opptatt av det frie ord, men sine egne rettigheter. Fair enough, men det er kanskje ok at hun ikke lenger regner seg som vinner av akkurat denne prisen.

Men. 

Nina Karin Monsen greide ikke å dy seg for å skru jeg-provoserer -så-mye-jeg-vil-tusen-takk-imaget enda et hakk strammere om seg. Hun uttalte at «lesbiske lar barna starte livet med et handikap», og så er rabalderet i gang igjen. 

Jeg synes det er en ganske idiotisk uttalelse. Og mange vil sikkert si at «ja men du må jo se på hva hun egentlig mener!» men hvis man virkelig ønsker å gjøre et fornuftig poeng, så unngår man nettopp å bruke et så ubeskyttet uttrykk, eller en så dårlig metafor. For det kan jo ikke føre til noe annet enn at de som er vokst opp i lesbiske forhold, føler seg krenket og vil slå tilbake, slik det skjedde i Dagbladet i dag.

Selvsagt er ikke barn som vokser opp i lesbiske forhold handikappede! Det Monsen mener, er at disse barna er blitt fratatt retten til å kjenne sin far. Og det hun mener om dette, er jeg helt enig i: at retten til kunstig befruktning for lesbiske innebærer et kraftig signal fra samfunnet om at fedre egentlig er en unødvendig luksus som man kan greie seg uten, så lenge man har «gode omsorgspersoner» rundt seg, at en far ikke er en verdi, men egentlig bare et nødvendig onde. Men det er likevel bare tull å påstå at alle barn som er vokst opp uten en far (ganske mange, det) er handikappede, og å si det handler (for å bruke en metafor verdig Kjell Inge Røkke) om å helle bensin på feil bål: som om det var de barna som vokser opp, som det var noe galt med.   

Problemet med kunstig befruktning for lesbiske er ikke hva disse barna får, men hva de mister. Det er ikke noen krise for et barn å vokse opp hos to damer (ganske mange har gjort det også). Men det er alvorlig at vi har en lov som fratar barn retten til å kjenne faren sin før de er atten år. Det er alvorlig at denne biologiske bindingen som er der og alltid vil være der, i lovens navn blir kalt uvesentlig. Og i motsetning til andre situasjoner hvor barn vokser opp uten begge foreldrene, så er ikke dette et uheldig resultat av vonde omstendigheter (død, skilsmisse, omsorgssvikt) som er tragedier for barn, men som man nettopp kan takle i den grad man får lov til å kalle dem for tragedier og få aksept hos sine omsorgspersoner for at man har lidd et ubotelig tap i livet. Nei, i tilfellet kunstig befruktning påstår loven at disse barna ikke har noen far, for et barn kan ikke ha både en far og en medmor (sitat fra loven). Så når disse barna spør: hvem er min far? kan de ikke vente å få noe svar. «Du har ingen far,» kan foreldrene svare med loven i hånd, «derfor har du heller ikke lidd noe tap». Det tapet av kjennskap som barna eventuelt opplever, blir tabubelagt, ulovlig å språkliggjøre. Tragedien blir ikke akseptert.

For alle mennesker har en far, og det vil for mange være svært viktig å vite hvor man kommer fra. Vi mennesker er ikke immaterielle sjeler som tilfeldigvis er knytta til en fysisk kropp. Vi er udelelige vesner av kropp og sjel, og vår biologiske historie er en sentral del av vår livsfortelling. Å frata barn retten til å vite om halvparten av sitt opphav, halvparten av sin familie, historien om hvor de kommer fra, er alvorlig. Det er ingenting «gammeldags» i dette, til den dagen vi eventuelt måtte finne måter å produsere barn på som ikke er avhengig av to menneskers medvirkning (hvorfor i all verden vi nå skulle gjøre det). 

Det er ikke hva disse barna får, som er problemet, men hva de mister. Det er ingen som tar skade av nærværet av lesbiske kvinner. Det er langt å foretrekke å vokse opp i et hjem der man blir elsket av to personer som ikke er ens foreldre enn å vokse opp med misbruk av egne foreldre. Jeg synes det blir vanskeligere og vanskeligere å argumentere prinisipielt mot homofiles rett til å adoptere. For der har man et faktisk foreliggende barn som trenger omsorg, og tragedien for disse barna er allerede et faktum: de er forlatt av sine foreldre. Når det handler om barn som allikevel ikke kan vokse opp med biologiske foreldre, synes jeg argumentet om «like gode omsorgspersoner» holder. Det er kanskje ikke ideelt med tanke på rollemodeller og så videre. Men livet er ikke ideelt.

Men med kunstig befruktning krysser man en grense. For der er selve ideen at dette barnet skal vokse opp uten en far. Og det kan ikke være riktig av et samfunn å legge opp til at det er «like bra». 

Hvis Nina Karin Monsen kunne ha sagt dette og samtidig vist litt større respekt for sine motstandere, kunne debatten kanskje blitt viktig. Det er synd at hun ikke greier å dy seg fra å være så spiss og skarp at hun tvinger motdebattantene til å stikke seg på henne.

En utrolig historie

Her følger en utrolig historie fra virkeligheten som forteller usannsynlig mye om USA:

En av Obamas grasrotmedarbeidere gikk rundt i et arbeiderklassestrøk i Pennsylvania og ringte på dører. I et hus åpnet en eldre kvinne, og medarbeideren spurte dem hvem de skulle stemme på.

Kvinnen snudde seg og ropte inn i stua der mannen satt og spurte: Earl, hvem stemmer vi på?

Han ropte tilbake: Vi stemmer på niggeren.

Og kvinnen smilte til medarbeideren og sa: Vi stemmer på niggeren.

(gjengitt i Berlingske tidende)