Breivik vs. Barn av regnbuen

Hvis jeg må velge mellom Anders Behring Breivik og Barn av regnbuen, velger jeg selvsagt det siste. Men jeg tror egentlig ikke på noen av dem.

Ideen om å «ta Barn av regnbuen tilbake» var velment og rørende. Et kjempekor sang så høyt på Youngstorvet at Breivik ble tvunget til å høre sangen han mener at er blitt brukt for å hjernevaske norske skolebarn. Slik dannet man (slik jeg forstår det) en slags humanistisk front mot Breiviks fascistoide univers, og slo ring om toleranse, respekt og kjærlighet. Det høres jo flott ut.

Likevel merker jeg at det plager meg. For selv om det ble gjort med milde virkemidler, ble dette enda en måte å definere Breivik ut på: han er ikke en av oss. VI er de som står hånd i hånd med roser, HAN er den som sitter i håndjern på tinghuset. Selv om den er nesten helt skjult bak godhet og «kjærlighet», er det mulig å få øye på en viss skadefryd i dette opptrinnet. Nok en gang skal han få erfare: vårt fellesskap er stengt for deg.

Men så kan man si: Ja, selvsagt! Hvorfor skulle ikke han som har utført de grusomste handlinger mot uskyldige barn, få kjenne på at han er utstøtt, hvorfor skal vi ikke peke nese til ham? Det er da tross alt ikke VI som har støtt ham ut, HAN har valgt det selv.

Og det er helt sant. Det er ingenting av dette Breivik ikke har «fortjent». Men det som plager meg, er tanken på den lille gutten på Smestad skole, den usikre ungdommen på Ris ungdomsskole, den mislykkede forretningsmannen som flytter hjem til mor. For jeg tror at erfaringen av ikke å høre til i det gode selskap, ikke passe inn, må ha vært med på å skape det mennesket som sitter tiltalt foran oss nå. En erfaring av at det norske VI’et ikke har plass for ham. At han ikke er et barn av regnbuen, men derimot en ensom sjel, som etter hvert fylles med hat mot dem han tror har skylda for alt sammen; Arbeiderpartiet og muslimene. Og det plager meg at det helt sikkert sitter andre barn og ungdommer rundt forbi og kjenner på det samme: de hører ikke med i Det store fellesskapet.

Barn-av-regnbuen-stuntet viser for meg hva som er begrensningene med å skulle la intime følelser som «kjærlighet» være fundamentet for et samfunn. Barn av regnbuen, naiv og ubehjelpelig som den er (Pete Seeger’s original My Rainbow Race er imidlertid mye mer subtil og mindre forkynnende), skildrer en (kommunistisk) utopi, et samfunn uten konflikter, uten mørke, uten utenforskap. Den er symbolet på et samfunn der kjærligheten rår, der mennesket har overvunnet Babels forvirring og funnet tilbake til et felles språk. Borte er interessekonflikter, borte er uenighet og strid.

Jeg tror ikke på en slik utopi.

Jeg tror den bærer et grunntrekk i seg som faktisk er skremmende likt Breiviks utopi/dystopi av et etnisk rent samfunn. Det kreves en total lojalitet til fellesskapet for å leve som barn av regnbuen. For der mennesker kommer fram som ulike individer, med ulike ønsker og håp, men også med mørke, frykt og begrensninger, oppstår det ekte konflikter som vi må løse.

Problemet med inderlige fellesskap er at de alltid er preget av tydelige eksklusjonsmekanismer. De er for alle som innordner seg, kjenner kodene, vet hva som er riktig og galt å gjøre. De er ikke for stusselige einstøinger som Anders Behring Breivik. Derfor må vårt samfunn, dersom det skal ha plass til alle, ikke bare nesten alle, bygges på noe annet enn dette erfarte samholdet.

Jeg elsker ikke alle nordmenn. Jeg synes det er vanskelig å svelge folk som har rasistiske holdninger, jeg synes det er provoserende at folk itvilsetter forskning omkring klimaendringer, og jeg blir irritert på SV-folk som tror at ingenting kan være bra hvis det ikke er det offentlige som står bak. Men jeg tolererer dem. Jeg aksepterer at mine meninger er like provoserende for andre og at det må være slik.

Et samfunn er alltid i en rekke møysommelige prosesser der ulike interesser møtes, konflikter løses, ulike synspunkter kommer fram, konstellasjoner oppstår og går til grunne. Det er krangling og fellesskap, gnål og klokskap i en salig blanding. Et samfunn trenger derfor solide institusjoner, arenaer der vi kan løse våre konflikter uten vold, der alle erfarer at de får slippe til, bli sett som individer, enten det fører til at de blir elsket eller hatet. Barn-av-regnbuen-utopien tror jeg bør forbeholdes den religiøse dimensjonen i livet, dersom man har en slik. Den er ikke egnet til å bygge samfunnet på.

Den omstendelige, tørre og saklige rettsprosessen som foregår i Oslo tinghus er dermed et mye bedre symbol på hva vi trenger i samfunnet vårt enn noen tusen som synger Barn av regnbuen på Youngstorvet med roser i hendene.

Religion og politikk – et forsøk på oppklaring

Det måtte skje før eller siden. En eller annen måtte selvsagt få seg til å melde at de grusomme hendelsene 22. juli var, om ikke en straff, så i alle fall en advarsel fra Gud om hva som skjer når Norge ikke støtter Israel. Domsprofeten ble Per Haakonsen, og scenen et møte i Sarpsborg KrF.
Og reaksjonene er som forventet: man må jo skjønne at det ikke går an å blande religion og politikk! Der ser man hvordan det går når man kaller et parti «kristelig», eller i det hele tatt når folk tror på Gud.

Jeg forstår det godt. Men for meg, som tror på Gud og til og med har stemt på dette partiet ved noen anledninger, blir det avgjørende å finne ut hvordan man kan forene gudstro med å være et politisk vesen uten at det går helt galt. Jeg vil forsøke å klargjøre litt hva denne «religion og politikk-«greia handler om.

I de ulike sidene av samfunnet vårt finner vi ulike diskurser. Diskurser er måter å tenke, handle og snakke på som er knyttet til spesielle institusjoner eller samfunnsområder. Hvilken diskurs man befinner seg i, avgjør hva slags type argumenter som har gjennomslagskraft og hvilke begreper som er «gyldige». I juridisk diskurs kan man benytte argumenter som bygger på folks «rettsoppfatning», mens en tilsvarende argumentasjon ut fra folks meninger er utenkelige i astrofysikk («folk flest tror ikke på the big bang, ergo har det ikke skjedd»).

Det som skjer hver gang vi får en sånn religion og politikk-debatt, er at noen har blandet sammen to diskurser: argumenter som kan ha gyldighet i visse (ekstreme) religiøse diskurser, blir brukt i en politisk sammenheng, og dermed blir det helt galt. Per Haakonsen har, for å bruke Atle Søviks morsomme eksempel (opprinnelig en illustrasjon på Wittgensteins språkspillteori), klaget på at hesten i sjakkspillet står i offside.

Men likevel er det noe mer som står på spill enn at noen har rotet litt. For det er jo grunner til at diskurser er som de er; det er ikke tilfeldig. At religiøs argumentasjon er bannlyst fra politikken, henger sammen med politikkens vesen.
Politikk handler om (eller bør handle om) det felles gode, om hva det er som tjener et samfunn som helhet. Da må man hente argumenter fra menneskenes felles livserfaring, fra det vi som fellesskap har tilgang til. Dermed er argumenter som bygger på en angivelig åpenbaring av Guds vilje, i dette tilfellet at Gud visstnok støtter Israel, ikke interessante. Dersom man skulle bygge politikken på slik «kunnskap» om Guds vilje, måtte man jo innført et teokrati hvor religiøse ledere hadde makten. Haakonsens argumentasjon, i likhet med all «Guds vilje»-argumentasjon i politikken, er dermed grunnleggende udemokratisk, og det er grunn til å spørre hvorfor han gidder å bry seg med et demokratisk parti, og hvorfor de gidder å bry seg med ham.

Hva så med et «kristelig» folkeparti? Dersom et slikt parti bygger sin politikk på Guds spesielle åpenbaring, snarere enn det som er åpenbart for alle, vil det bli marginalt og uten legitimitet i et demokrati (slik det uvilkårlig skjer med Kristent Samlingsparti og røkla på den ultrakonservative fløya; de som snakker om «Bibelen og Grunnloven» uten å reflektere nevneverdig over problemene en slik sammenstilling innebærer). Det er bare i den grad et «kristelig» parti klarer å argumentere ut fra en forståelse av hva som er det felles gode, hva som tjener alle, at man har noen konstruktiv rolle å spille i demokratiet.
Men en religion handler ikke bare om utilgjengelige ting; det finnes også i religionene forestillinger om hva som er godt og dårlig og om hvilke verdier samfunnet bør bygge på; det finnes med andre ord religiøs etikk. Og i denne etikken går det an å finne ressurser å bygge politikk på. KrF har funnet tre prinsipper i den kristne etikken; menneskeverd, nestekjærlighet og forvalteransvar, og utleder sin politikk fra disse tre. Ingen av disse er unike for kristendommen, men det er en styrke snarere enn en svakhet ved dem; det viser at de er allment tilgjengelige og ikke krever spesiell åndelig kunnskap.

Kan KrF være slik, er det plass for dem i samfunnsdebatten. Blir de derimot profeter som prediker «Guds vilje» for folket, slik at de kjemper mot den såkalte «avkristningen» av landet gjennom å tviholde på restene av teokrati i statskirkeordningen, kristendommens privilegerte stilling i skolen og så videre, uten å begrunne disse standpunktene i noe annet enn religiøse hensyn, gjør de seg selv mer og mer politisk irrelevante.

(Det må selvsagt også sies at Haakonsen er på tynn is når han argumenterer som en gammeltestamentlig domsprofet i det som var et teokrati; Israels og Judas kongedømmer. Han burde vite at det ikke finnes noe i Det nye testamentet som legitimerer en slik tankegang, derimot finner man et tydelig skille mellom kirken og verdslige myndigheter. Paulus sier at alle myndigheter er innsatt av Gud (Rom 13), og selv om dette er en formulering som i seg selv er problematisk, kan den i alle fall ikke tolkes slik at bare den staten som bygger på en spesiell åndelig åpenbaring, er legitim. «Myndigheten» han snakker om, var den romerske keiseren, som ikke akkurat var verken «kristelig» eller «israelsvenner», for å si det sånn.
Å tillegge 22. juli mening som Guds «advarsel» er både politisk og teologisk absurd.)

Statsporno!

We don’t need no education

We don’t need no thought control…

Hey, teacher! Leave us kids alone!

Da Henry Kissinger og Le Duc Tho, to av vietnamkrigens krigsherrer, ble tildelt Nobels fredspris i 1973, ble det sagt av amerikanske satirikere at dette var det umulig å lage satire av; virkeligheten overgikk humoren. Når jeg leser masterstudent Heidi Helene Sveens artikkel i Aftenposten i dag  om statlig pornoproduksjon for ungdom, tenker jeg noe av det samme. Dette er det jamen ikke lett å parodiere. Men forslaget er noe av det mest paternalistiske og naive jeg har sett på lenge.

Sveen er bekymret for ungdoms pornovaner. Ikke at de ser på porno, nei, det er selvsagt naturlig og fint og vakkert. Men verdiene og holdningene til kvinner som finnes i den kommersielle pornoen, er skadelige. De blir preget av dette. Men siden ungdom alltid kommer til å se på porno, bør Staten i stedet ta initiativ til å produsere «ungdomsporno» med 14-årsgrense, som skal gi ungdommene mer realisme. Dette skal muligens distribueres gjennom skolen, og målet er opplysning og undervisning: Sånn mener Staten at det er greit å ha sex.

Dette er å ta statspaternalismen til nye og uante høyder. Ikke en gang sex skal ungdommer få lov til å finne ut av på egen hånd, de erfaringene de skal gjøre av dette, bør ha godkjentstempel på seg fra Staten. Man ser for seg et statlig pornodirektorat og filmer med en saklig opplysningsstemme som forteller hva som skjer og forklarer fordeler og ulemper. Dette gir rom for utrolig mye vittighet!

Det Sveen totalt overser, er «forbuden frukt»-dimensjonen av pornografi, at det handler om å gå over grenser, nettopp å se noe som ikke er lov, noe som bryter med det allment aksepterte. Dette er jo pornografiens vesen, grenseoverskridende sex. Og alt som er grenseoverskridende, blir spennende for ungdom. Men ingenting som er merket «Undervisningsdirektoratet» kan noen sinne være grenseoverskridende. Man ønsker rett og slett ikke noen innblanding når man ser på porno, verken fra foreldre eller lærere. Hvordan skal man forholde seg til en pornofilm som læreren har anbefalt? Det blir total absurd. Og konsekvensen vil jo være den samme som for barn som får med seg alkohol hjemmefra når de drar på fest, for at foreldrene skal «vite hva de drikker». Det er disse barna som drikker mest. De som blir foret på statsporno, vil garantert hive seg over «sterkere saker» i større utstrekning enn før, om ikke av noen annen grunn enn behovet for å gjøre noe som ikke er lov. Konsekvensen blir altså økt pornoforbruk.

Kampen mot skamfølelsen er også en tydelig dimensjon hos Sveen: «Moralisme» (å si at porno er galt) skaper bare skam, og det kan vi ikke ha noe av. Men vil Sveen ha en skamløs seksualitet blant ungdom? Skam er bedre enn sitt rykte, og dessuten en naturlig følelse som alltid vil være der, og bør være der når det gjelder seksualitet. For skam handler også om å verne om det private. Det kan virke som om Sveen mener at  vi har nådd målet når hele familien, fra bestemor til Kenneth på 14 synes det er like naturlig å se på statsautorisert porno sammen som å se på Flåklypa Grand Prix. Men hva er igjen av det spennende, forbudte, det vanskelige og vakre i seksualiteten da? Skammen handler om å holde det private privat. Sveen vil at Staten skal forenes med pornoindustrien i kampen for den skamløse seksualiteten. 

For det er jo også sånn at det ikke bare er innholdet i pornografi som forteller om et forkvaklet menneskesyn,  men også formen. At Staten skal betale mennesker for å ha sex foran kamera, virker som en ganske sinnsyk ide. Er ikke dette en form for kjøp av seksuelle tjenester? Betalingssex, teknisk sex, sex løsrevet fra relasjoner, sårbarhet og skam, skal dette være Statens bidrag til verdidebatten omkring seksualitet? For dette vil jo selvsagt  virke normativt: Staten mener at porno er greit, ja, til og med ønskelig. Man får da en slags liste over hva slags seksuelle praksiser som Staten godkjenner. Det skulle være spennende å se hvordan en slik liste skulle se ut. Er det monogame å foretrekke fremfor gruppesex? I tilfelle hvorfor? Uansett hva slags syn man har på sex, bør man kunne enes om at det har ikke Staten noe med å mene noe om, annet enn å ha et lovverk som forbyr tvang og overgrep. Men i Sveens verden skal Staten ha en offisiell seksualitetspolitikk. Enda et område av menneskelivet skal koloniseres av Statens klamme hender. Sveen snakker om «moralisme», men ser ikke at også moralisme er et spørsmål om form, ikke innhold. Moralisme er å tre egne holdninger ned over andre. Noe mer moralistisk enn etisk godkjent statsporno kan jeg knapt tenke meg.

Forståelsen av Statens rolle i borgernes liv er et viktig politisk spørsmål, og der vil forskjellen mellom sosialister og liberalister alltid være stor. Men bør vi ikke kunne enes om at pornoproduksjon ikke faller innenfor Statens domene?

Handikappet debatt

Det er full krig mellom filosof og forfatter Nina Karin Monsen og Kim Friele / Dagbladet etter at Monsen fikk Fritt Ord- prisen i forrige uke. Friele føler seg «pisset på» og har levert tilbake prispengene fra den gangen hun vant Fritt Ord- prisen, som hun ikke kan dele med Monsen. 

Monsen repliserte at da var kanskje ikke Friele en verdig vinner av Fritt Ord-prisen. Jeg synes hun har et poeng: hvis det skal være noen vits med en fritt-ord-pris, må man jo tåle nettopp å dele den med meningsmotstandere og folk man ikke liker. Det frie ord er en forutsetning for demokratiet. Det viser seg dermed (ikke så overraskende) at Kim Friele aldri har vært opptatt av det frie ord, men sine egne rettigheter. Fair enough, men det er kanskje ok at hun ikke lenger regner seg som vinner av akkurat denne prisen.

Men. 

Nina Karin Monsen greide ikke å dy seg for å skru jeg-provoserer -så-mye-jeg-vil-tusen-takk-imaget enda et hakk strammere om seg. Hun uttalte at «lesbiske lar barna starte livet med et handikap», og så er rabalderet i gang igjen. 

Jeg synes det er en ganske idiotisk uttalelse. Og mange vil sikkert si at «ja men du må jo se på hva hun egentlig mener!» men hvis man virkelig ønsker å gjøre et fornuftig poeng, så unngår man nettopp å bruke et så ubeskyttet uttrykk, eller en så dårlig metafor. For det kan jo ikke føre til noe annet enn at de som er vokst opp i lesbiske forhold, føler seg krenket og vil slå tilbake, slik det skjedde i Dagbladet i dag.

Selvsagt er ikke barn som vokser opp i lesbiske forhold handikappede! Det Monsen mener, er at disse barna er blitt fratatt retten til å kjenne sin far. Og det hun mener om dette, er jeg helt enig i: at retten til kunstig befruktning for lesbiske innebærer et kraftig signal fra samfunnet om at fedre egentlig er en unødvendig luksus som man kan greie seg uten, så lenge man har «gode omsorgspersoner» rundt seg, at en far ikke er en verdi, men egentlig bare et nødvendig onde. Men det er likevel bare tull å påstå at alle barn som er vokst opp uten en far (ganske mange, det) er handikappede, og å si det handler (for å bruke en metafor verdig Kjell Inge Røkke) om å helle bensin på feil bål: som om det var de barna som vokser opp, som det var noe galt med.   

Problemet med kunstig befruktning for lesbiske er ikke hva disse barna får, men hva de mister. Det er ikke noen krise for et barn å vokse opp hos to damer (ganske mange har gjort det også). Men det er alvorlig at vi har en lov som fratar barn retten til å kjenne faren sin før de er atten år. Det er alvorlig at denne biologiske bindingen som er der og alltid vil være der, i lovens navn blir kalt uvesentlig. Og i motsetning til andre situasjoner hvor barn vokser opp uten begge foreldrene, så er ikke dette et uheldig resultat av vonde omstendigheter (død, skilsmisse, omsorgssvikt) som er tragedier for barn, men som man nettopp kan takle i den grad man får lov til å kalle dem for tragedier og få aksept hos sine omsorgspersoner for at man har lidd et ubotelig tap i livet. Nei, i tilfellet kunstig befruktning påstår loven at disse barna ikke har noen far, for et barn kan ikke ha både en far og en medmor (sitat fra loven). Så når disse barna spør: hvem er min far? kan de ikke vente å få noe svar. «Du har ingen far,» kan foreldrene svare med loven i hånd, «derfor har du heller ikke lidd noe tap». Det tapet av kjennskap som barna eventuelt opplever, blir tabubelagt, ulovlig å språkliggjøre. Tragedien blir ikke akseptert.

For alle mennesker har en far, og det vil for mange være svært viktig å vite hvor man kommer fra. Vi mennesker er ikke immaterielle sjeler som tilfeldigvis er knytta til en fysisk kropp. Vi er udelelige vesner av kropp og sjel, og vår biologiske historie er en sentral del av vår livsfortelling. Å frata barn retten til å vite om halvparten av sitt opphav, halvparten av sin familie, historien om hvor de kommer fra, er alvorlig. Det er ingenting «gammeldags» i dette, til den dagen vi eventuelt måtte finne måter å produsere barn på som ikke er avhengig av to menneskers medvirkning (hvorfor i all verden vi nå skulle gjøre det). 

Det er ikke hva disse barna får, som er problemet, men hva de mister. Det er ingen som tar skade av nærværet av lesbiske kvinner. Det er langt å foretrekke å vokse opp i et hjem der man blir elsket av to personer som ikke er ens foreldre enn å vokse opp med misbruk av egne foreldre. Jeg synes det blir vanskeligere og vanskeligere å argumentere prinisipielt mot homofiles rett til å adoptere. For der har man et faktisk foreliggende barn som trenger omsorg, og tragedien for disse barna er allerede et faktum: de er forlatt av sine foreldre. Når det handler om barn som allikevel ikke kan vokse opp med biologiske foreldre, synes jeg argumentet om «like gode omsorgspersoner» holder. Det er kanskje ikke ideelt med tanke på rollemodeller og så videre. Men livet er ikke ideelt.

Men med kunstig befruktning krysser man en grense. For der er selve ideen at dette barnet skal vokse opp uten en far. Og det kan ikke være riktig av et samfunn å legge opp til at det er «like bra». 

Hvis Nina Karin Monsen kunne ha sagt dette og samtidig vist litt større respekt for sine motstandere, kunne debatten kanskje blitt viktig. Det er synd at hun ikke greier å dy seg fra å være så spiss og skarp at hun tvinger motdebattantene til å stikke seg på henne.

En utrolig historie

Her følger en utrolig historie fra virkeligheten som forteller usannsynlig mye om USA:

En av Obamas grasrotmedarbeidere gikk rundt i et arbeiderklassestrøk i Pennsylvania og ringte på dører. I et hus åpnet en eldre kvinne, og medarbeideren spurte dem hvem de skulle stemme på.

Kvinnen snudde seg og ropte inn i stua der mannen satt og spurte: Earl, hvem stemmer vi på?

Han ropte tilbake: Vi stemmer på niggeren.

Og kvinnen smilte til medarbeideren og sa: Vi stemmer på niggeren.

(gjengitt i Berlingske tidende)

Hold kjeft, drittavis!

På torsdag snakket Tonje Steinsland med Georg Apenes på TV2. Som kjent er Apenes tidligere stortingsrepresentant for Høyre og direktør for datatilsynet. Men han opplevde noe fryktelig i 1978, nemlig å finne sin mor drept på gulvet i huset hun bodde. Det tok, som noen har fått med seg, 29 år før den som hadde utført drapet, meldte seg. Han var 13 år da dette hadde skjedd.

Nuvel. Georg Apenes fremstod som en ydmyk, fornuftig og dannet mann som både var ærlig om sine egne følelser, og maktet å sette saken inn i et større samfunnsmessig perspektiv. En av de tingene han nevnte, var at han av og til hadde tenkt på hvordan det ville kunne være å gjøre det samme mot drapsmannen som denne hadde gjort mot moren. «Perverse tanker» kalte Apenes disse tankene, og det var tydelig at dette overhodet ikke var noen plan eller noe han en gang ønsket å gjøre.

Men i VG dagen etter ble dette intervjuet til følgende overskrift: «Fantaserte om HEVNDRAP». Slik greier altså VG å omgjøre en manns ærlige forhold til sine egne følelser til en småsprø historie om HEVNDRAP.  Dette er nok et eksempel på hvordan VGs eneste bidrag til samfunnsdebatten er forsimpling og forenkling, og et stadig ønske om å dra alle mennesker ned i søla. Hva i all verden skal vi med sånn søppel?

Derfor: Hold kjeft, drittavis!

Dødssynd

Det er mange ting som er dødssynd med Kristopher Schaus serie som går for tiden.

Det som er mest synd, er at det er mulig å lage et så overfladisk og dustete program. Jeg blir ikke såret over at noen harselerer med syndsbegrepet, men det er forstemmende at presumtivt oppegående folk ikke vet mer om kristen tro. Man misforstår totalt alt det kristendommen handler om og lager moro-tv av det. Hørt om syndstilgivelse anyone?

Men det er også synd at kristenfolket kjenner sin besøkelsestid i mediene hver gang og bare når det er mulig å fremstå som bakstreverske og pietistiske, og ellers holder seg innenfor kirkedørene med vaflene og kaffen. Tror dere virkelig at vi tjener Guds sak ved å gå til torgs mot dette? Tenker folk: «ja, denne kristendommen er ikke så dum», når det eneste vi makter er å fremstille oss selv som hårsåre idioter?

Hva om vi istedet brukte anledningen til å si noe om hva synd faktisk er og hvorfor det er alvorlig? Hva om vi deltok i debatten i stedet for å prøve å stanse den? Hva om vi innså at vi faktisk er et mindretall og at vi ikke lenger kan vente oss statskirkelige rettigheter?

Da ville vi kanskje nærme oss ham vi prøver å følge, og som ikke åpnet sin munn mot dem som spottet.

Men neida: prippen-kristendommen seiret igjen. Det er rett og slett dødssynd.

O Stat og Herre, du som rår

Hva gjør Staten for de etterlatte etter drap? for krigsseilere? For dem med depresjoner? For de late? For taperne? For homsene? For dem som ikke får være prester i kirka? For dem som kjemper med tvil og anfektelse og dem som strir med døden? 

Staten gjør alt for lite. Stortinget, regjeringen. De gjør ikke NOK. Så lenge det er noen som ikke har oppnådd fullstendig lykke og harmoni, må staten gjøre MER.  Så lenge det finnes avgrunner imellom mennesker, har staten ikke gjort jobben sin. Da må det komme en ny kommisjon, et nytt direktorat, et nytt kurs, nye fag på skolen ( på en skole i Tyskland er «lykke» valgfag:), nye tiltak, tiltak tiltak. Mer til kultur. Mer til kirken. Mer til rockforbundet.

Så fort noen har et problem i dette landet er det staten som ikke har gjort NOK. Det er refrenget i norsk politisk debatt. Det bildet vi har av myndighetene, er at det er en mild og vennlig kraft som via øremerkede overføringer skal produsere lykke og tilfredshet hos borgerne sine. Det som nesten aldri blir debattert, er grensene for statens virksomhet. Hvilke problemer vi skal få lov til å bale med alene, i familien eller i de sammenslutningene vi velger å være.

Det sosialdemokratiske prosjektet bygger på tanken om at bare de ytre forutsetningene er til stede, så vil menneskenes problemer forsvinne som dugg for solen.  Samfunnet vårt er bygget opp med klokkertro på dette. Derfor alle direktoratene, sosialkontorer og trygdeordninger. Dette er gode ordninger. Men problemet blir når staten tror den kan løse alle borgernes problemer, og borgerne tror på den.

For det hele bygger på en løgn.

Det finnes nemlig sprekker og sår, sorger og smerter i livet. Menneskelivet går ikke opp på en formel. «Lykke» eller «mening» kan aldri reduseres til en funksjon av et velfungerende samfunn. All verdens støtteordninger, all verdens ressurser til psykisk helsevern, alle verdens utvalg monner ikke når det handler om hvordan mennesker skal oppleve livet som godt og meningsfullt. Og det begynner vi vel å oppdage nå som vi snart har prøvd alle verdens støtteordninger.

Et godt eksempel er sosialkontoret. Mange mennesker forteller om hvordan de har følt seg som dritt i møte med hjelperne sine. De får det de trenger, så vidt det er, men i prosessen opplever mange at de blir fratatt verdighet. Og nettopp verdighet er et kjerneord her: Staten kan ikke gi mennesker en opplevelse av verdighet. La oss gjenta det: Staten kan ikke gi mennesker en opplevelse av verdighet.

For opplevelse av verdighet er knyttet til å leve i meningsfulle relasjoner. Relasjonen med den ansatte på sosialkontoret kan aldri bli meningsfull. Den er teknisk. Uansett hvor varm og forståelsesfull den måtte virke, er den likevel teknisk. Den handler bare om trivielle problemer. Dermed føler folk seg som trivielle problemer, rusk i samfunnets maskineri.

Men hva med alle spørsmålene? Hva med alle de vonde tankene? Den uutslettelige opplevelsen av ensomhet? Hva kan sosialkontoret gjøre med dem?

Det er nyttig nok med sosialkontorer. På alle måter. Det er jo bedre med penger til mat enn ikke penger til mat. Så det handler ikke om det. Men det handler om at vi må slutte å tro at Staten har noe som helst å bidra med når det gjelder det sant menneskelig, eksistensen vår. Og alle de mørke nettene.

Gudene skal vite at vi har prøvd i dette landet. Til og med et trossamfunn har vi prøvd oss med, prøvd å gjøre til et statlig direktorat for Eksistensielt Velbefinnende. Og vi som arbeider i dette trossamfunnet, vi er fristet. Fristet til å følge statens ønske om et sted hvor vi kan kose oss sammen og dulle hverandre inn i forestillingen om at alt er kjempefint. Å gjøre det til et sted der det er umulig å snakke om helvete. Og hvor det dermed er umulig å målbære erfaringene til dem som lever i helvete dag ut og dag inn.

For tar du bort muligheten for å snakke om fortapelse, om valg, oppgjør, om muligheten for å miste sitt liv, da tar du bort muligheten til å snakke sant om hva menneskelivet er. Om at menneskelivet ikke er et sett med løsbare problemer, men et paradoks, en kamp, en linedans over avgrunner. 

Satt på spissen er det sosialdemokratiske prosjektet bygget på at alle disse avgrunnene egentlig bare er illusjoner. Mer penger hit, flere «hender» i helsvesenet (legg merke til disse hendene! det er noe ekstremt funksjonalistisk i dette. som om det kunne vært roboter, liksom), flere utredninger, og vips, så har vi ingen problemer igjen. Og vi kan danse lykkelige inn i solnedgangen.

Men de er der like forbanna. Og alle vet det. Vi kan prøve å glemme det, men vi vet det. Det finnes avgrunner over alt. Sprekker og sår. Du blir aldri totalt lykkelig annet enn i rus. Og det er ikke veien til lykke, kan du si. 

Det er i den beryktede WHO- definisjonen av «helse» at man finner den mest presise utgaven av en sosialdemokratisk agenda: Helse er en tilstand av total harmoni, fysisk, psykisk og sosialt (fritt gjengitt).

Grøss.

Da er vi døde. Da er vi ikke mennesker, hvertfall. Da tror jeg mange ville velge å hoppe i sjøen, fremfor å være med på lykkecruise med Gro.  

Statens klamme hender kommer over alt. Staten gir støtte til festivaler for alt fra death metal til rosemaling. Det finnes vel ingen kulturell aktivitet som ikke er støttet med statlige midler. Kirken er offentlig finansiert, og Norsk Rockforbund. Jeg så på NRKs program «Kos og Kaos», og la bare så vidt merke til den lille logoen på slutten: Programmet er laget i samarbeid med Barne- og likestillingsdepartementet (er det ikke det det heter nå?). Men når skal noen spørre: hva er Statens agenda i dette? Folks beste? Eller folks nest beste, dvs at folk oppfører seg som folk og skaper harmoniske samfunn? 

Trond Giske er jo kjent for sitt funksjonalistiske kunstsyn. Men kunst kan jo ikke løse problemene våre. De kan derimot skape trøbbel. Uroe oss. Være undergravende. Hvordan kan du være undergravende når du er betalt av Staten? Hvorfor får vi en matt og kjip kultur i dette landet? Kanskje fordi man aldri slipper unna statens klamme lykke-grep. Fordi alt for få trenger å kjempe. 

Det vi desperat trenger, er noen som viser finger’n til staten og sier: dere kan ikke eie oss! Vi eier oss selv. Derfor gleder jeg meg over hver eneste 14 år gamle anarkist. Og håper hun ikke tar skade på sin sjel.

Staten kan ikke hjelpe deg med å komme til rette med at datteren din ble voldtatt og drept. De skrittene må du gå selv. Med noen som bryr seg uten å ta betalt for det. 

Snylter

Sant å si synes jeg det er rart at ikke flere kvinner har betakket seg for Esther Pirellis reaksjonære kvinnelighet.

Jeg så på Skal vi danse på søndag, og der var Espen Benestad med, men denne gangen som sitt alter ego ellerhvadetvar Esther Pirelli, med ballkjole, pupper og meget mandige legger:). I tillegg til at det viser seg at det er en fordel å ha en «ny seksualitet» dersom man skal komme seg videre i dette programmet uten å kunne danse (jf hele norges yndlingshomse Finn Schjøll i fjor) så slo det meg hvordan hele transe-fenomenet gjør seg avhengig av de kjønnsstereotypiene man etter eget sigende skal utfordre.

For: Hvis ikke det i Benestads hode fantes et ganske så strengt mønster for hvordan man er «kvinne», så ville det jo være umulig for Benestad å spille denne rollen. Sagt annerledes: «Esther Pirelli» er en ekstremt stereotyp kvinnerolle, som bygger på idealer vi kanskje trodde vi var ferdige med: Den ultrafeminine, svake, ettergivende og tåpelige kvinnen som minner mest om en hemmafru fra borgerlige hjem for la oss si 70 år siden. 

Problemet er selvsagt at hvis det skal være noen vits i å være transe, så må man tviholde på gammeldagse mønstre. Hvis ikke blir det ikke noe moro, ikke noe show. Å være transe er jo på mange måter det samme som å være avhengig av å kunne spille en annen rolle enn den ene man som regel blir tiltenkt. Men hvis man da er en dårlig skuespiller, som EEPB definitivt er (selv om han er en enda dårligere danser…)  så må jo rollen være som i dårlige filmer: stereotyp, uten liv og uten dybde. Esther Pirelli er en kvasi-kvinne.

Denne typen avansert rollespill gir seg ut for å være veldig moderne og individualistisk. Men egentlig er det bare et snyltefenomen, en individualitet som forutsetter andres stereotype roller og rolleforventninger. Det vi heller burde arbeide for, er mer fleksible script for hva en mann og en kvinne kan være og gjøre, uten å hoppe fra den ene kjønnsidentiteten til den andre. Et godt eksempel på et sted hvor kjønnsscriptene er alt for trange er Venezuela, der det å være «homofil» ikke handler så mye om hvem du liker, men hva du liker. En homofil mann er en mann som er opptatt av estetikk, hår, sminke osv. Det er den eneste muligheten for å slippe unna en typisk latinamerikansk macho-kultur. I stedet for å rote oss inn i slikt, burde vi være mer åpne omkring hva slags forventninger vi bør ha til kjønn, og hvilke vi bør la ligge.

Det er greit for meg at du er transe, Espen. Men ikke tro at du bringer verden videre. 

De hjerteløse

Avstanden mellom Gray’s Anatomy og Simpsons-filmen er ypperlig å fylle med litt refleksjon omkring hjerter, barm-hjertighet og omsorg.

I går satte jeg meg fast foran tv’en igjen, selv om de fleste instiktene mine fortalte meg at det fantes utrolig mye annet jeg kunne gjort. Vel, nok om det, jeg endte opp med å se på Gray’s Anatomy, en serie om turnusleger på et sykehus som (ironisk nok, les videre, så finner ut hvorfor) heter Mercy West. Det er en dasj ER (Akutten) og en dæsj Melrose Place, sykehus og kopulering, stort sett. Jeg merket fra jeg begynte å se en helt voldsom motvilje mot personene i serien, en vemmelse over det livet de levde. Og det handlet ikke så mye om at de har en ganske annerledes moralkodeks enn en norsk, ung og tander prest (meg), men om at de virket helt hjerteløse. Deres liv er drevet frem av begjær: begjær etter suksess og karriere, begjær etter å føle seg elsket, etter fysisk tilfredsstillelse. De virket ute av stand til virkelig å møte hverandre, de andres tilstedeværelse i livet deres var bare anledninger til tilfredsstillelse av begjær etter det ene eller det andre. Derfor er disse personene i denne serien utenfor rekkevidde av et begrep som «barmhjertighet», eller sogar «hjertelighet». Livene deres er lukket for hverandre. De har ingenting å gi, de er bare i stand til å ta. Ta det de trenger for å få tilfredsstilt sine begjær. Kall det kjærlighet eller bare sex, kall det karriere eller aksept, men alt handler om å få det man trenger: å få fylt behovene sine.

Dette er nemlig det motsatte av hva barmhjertighet (for et nydelig ord! barm, hjerte, se for deg hvordan det er å bli tatt imot av en som er barmhjertig) er. Barmhjertighet handler om ikke å være styrt av behov, men av omsorg, innlevelse i den andre. Barmhjertighet handler dermed om å ha overskudd i seg, å ha noe som andre kan få. Generøsitet, raushet, å kunne ta imot andre, ikke for å få fylt et begjær, men for å oppnå fellesskap og skape rom for ekte – nettopp – kjærlighet. Men det må noe til for at dette skal kunne skje. Vi må ha tid til hverandre. Og vi må tørre å være trofaste. Verken tid eller trofasthet var overskuddsvarer hos disse unge fremadstormende.

(Nå finnes det heldigvis ikke så mange mennesker som er så ensidige som disse turnuslegene, som (også heldigvis) ikke er ekte personer, men bare fiksjon. Det er likevel interessant at det er slike personer som blir forbilder i mediene. Hos de aller fleste virkelige mennesker finnes det barmhjertighet. Hvorfor er heltene våre da slike ubarmhjertige, hjerteløse mennesker?)

Hvor skal vi lete for å finne en sånn rikdom? Jo, et glimrende eksempel er portrettet av den ellers så latterlige Ned Flanders i den nye Simpsons-filmen. Ned blir i denne filmen den faren som Bart aldri fant i Homer (doh!). Det er særlig to scener jeg vil trekke frem:

Den første: Bart sitter i treet utenfor huset og ser hvordan Homer koser med den nye grisen sin (wohoo). Ned, som akkurat omsorgsfullt har lagt sine to sønner, ser ham og sier: «Rough day, huh?» Bart vil ikke vise at han setter pris på dette, og avviser ham. Men Ned spør om han vil ha en kopp kakao. «No, cocoa is for wossies (pyser)» sier Bart. «Well, I’ll just leave it in the window,» sier Ned. Og setter frem kakaoen. Sprøyter krem på. Kakaopulver på kremen. Reven sjokolade over. En vaffelkjeks på høykant. Krem på vaffelkjeksen. En marshmallow på toppen. Og så prikken over i’en: Ned tar frem en skjærebrenner og griller marshmallowen, så den blir gyllen.

Han setter koppen i vinduskarmen. Og så går han.

Bart klarer selvsagt ikke å stå imot. Og uten at Ned har krevd noe av ham, opplever han generøsitet, gavmildhet. Barmhjertighet.

Den andre scenen er helt på slutten. Alle tror at Springfield skal ødelegges, og Ned har gått med barna sine (Rod og Tod) til kirken, der han instruerer podene i hvordan de skal oppføre seg når de skal møte Jesus (de må kalle ham Mr. Christ 🙂 ). Så kommer Bart og sier at han før han dør gjerne vil oppleve hvordan det er å ha en far som virkelig bryr seg. Og Ned sier: «Well, there’s always room for one more in the Flanders clan» og tar imot ham med åpne armer. Litt senere kommer Homer og spør om ikke han vil være med ham på motorsykkelturen (som er Springfields eneste redning). Bart nøler, men Ned sier til ham: «I think your father wants to spend his last minute with you». Først sier Bart nei, men så (når han får lov å holde bomben – den som ikke forstår noe: løp og se!) blir han med. Og Ned lar ham gå. (Når Rod (eller Tod) sier: «Jeg vil ha Homer som far», ser vi Ned rynke på nesen. Men han sier ingenting.)

Hva kan vi få ut av dette? Jo, at barmhjertighet handler om å gi, om å ha noe som man gir bort vederlagsfritt, som ikke blir en del av en økonomisk transaksjon (du får noe, og så får jeg noe), men noe som er gratis (gratia = nåde). Og at det handler om å ta imot med åpne armer, men også være villig til å la den andre gå. Derfor handler det også om å kunne takle tap: å miste den andre er en risiko for den som går inn med barmhjertighet.

Motsetningene her er nemlig slik: den som bare er drevet av sitt begjær, er fattig, mens den som er barmhjertig, er rik. Den som er drevet av begjæret, ledes hele tiden frem av nødvendighet, av en negasjon som må nøytraliseres. Karakterene i Gray’s Anatomy er konstant sultne, og sulten lar seg ikke stille. Derfor er de ikke fri. For frihet betyr muligheten til å velge. Men disse menneskene bare må og må, må ha sex, må være utro, må få ros, må være flinke.

Ned Flanders har derimot noe å gi bort, noen ressurser i seg som han ikke trenger, og som dermed kan være til hjelp og glede for en annen (som aldri har vært annet enn en drittunge tilbake). Han er en rik mann, så rik at han kan ta til seg et nytt barn. Hans rikdom består i evnen til å tilgi, evnen til å være trofast, den tiden han har til rådighet. Hans rikdom består også i selvbeherskelse, i makten han har over seg selv og sitt eget begjær. Det er denne makten og denne rikdommen som gjør at han kan finne ekte frihet.

Hvem ligner jeg mest på? Skummelt spørsmål.

Hva gjør vår tids stress og mas med vilkårene for barmhjertighet? Enda skumlere.

Men målet må være å ta imot hverandre uten å klynge, å kunne gi noe uten å vente å få noe tilbake. Det står noe om dette i en gammel bok jeg har hørt om.