Metallica ved stupet

Gi meg en eneste grunn til at jeg skal ha Jennifer Garner som klima- forbilde.

Live Earth er i gang. Det er rigget til gigakonserter over hele jorda. Rike ungdommer gis en mulighet til å spille miljøbevisste, og da tenker jeg både på dem som spiller og dem som hører på. Det er så ironisk at jeg ikke vet om jeg skal le eller gråte.

Det er slik jeg ser det nokså idiotisk å lage åtte gigantiske, live-overførte konserter som et forsøk på å redde verden. De betaler sikkert for klimautslippene konsertene medfører, men symbolikken er likevel overveldende: å fly Linkin Park fra LA til Tokyo, og Metallica fra USA til London for å spare miljøet, og å rigge opp vanvittige mengder utstyr og bruke ekstreme mengder energi på arrangementer uten noe konkret mål eller noen eksplisitt agenda. Det forteller jo akkurat hva som er problemet, at vi ikke på vilkår har tenkt å forandre vår livsstil. Vi skal fortsette som før, med forbruk og nytelsessyke, men bare være sinte på «politikerne» eller noe fordi de ikke «gjør noe» samtidig. Og så skal vi gjøre sånne utrolig virkningsfulle ting som å bruke resirkulerte kaffefilter! (For det gjør Jennifer Garner! (hvertfall på TV))

Popstjerner, filmstjerner og modeller er antakelig de fremste eksponentene for vår nytelsessyk kultur. Hvordan kan man ikke fremstå som hyklersk når man på den ene siden tjener til livets opphold ved å selge unyttige produkter, og på den andre siden skal fortelle vanlige folk at de ikke må kjøpe cd’er, men laste ned musikken fra nettet (programmet er sponset av ipod nano…). Hvorfor pokker skal jeg høre på Naomi Campbells råd om miljø? Hun, som har tjent millioner på at folk kjøper mye mer klær enn de trenger. Det er for dumt.

Saken er at det er en radikal revolusjon som må til, ikke symbolske handlinger. Vi trenger en verden der ingen hører på Naomi Campbell bare fordi hun er pen på bilder. En verden der vi i stedet for å dyrke stjerner, våkner opp og ser rundt oss.

Det hele minner ganske mye om orkesteret på Titanic, som spilte fiolin mens skipet sank. Forsåvidt hyggelig, det. Men det forteller også om en skrikende avmakt overfor det faktiske problemet og en latterlig tro på «musikkens makt». Eller noe. 

Hvis noen tror at Live Earth redder verden, kan de like gjerne tro at Supermann snart kommer og gjør alt bra.

Ekstremt dumt

Ekstremsport er symbolet på alt som er galt med min generasjon

Jeg ble sittende og se på ekstremsportveka på TV her om dagen. Og jeg tenkte noe jeg aldri har tenkt før: Jeg er motstander av ekstremsport. Her får dere vite hvorfor:

• Det er mange nok mennesker i verden som dør av sult og banale sykdommer uten at velfødde og bortskjemte rikinger skal risikere livet sitt for å få kick.
• Det er nok folk i verden som lever i reell frykt uten at kule ungdommer fra verdens tryggeste samfunn skal finne på idiotiske og livsfarlige ting for å kjenne at de lever.
• Det er nok fornuftige ting i verden å finne på i stedet for å bli oppslukt av sitt eget behov for adrenalin.

     Jeg vet det høres bittert og surmaget ut. Men ekstremsport er og blir surrogat for ekte risiko. Anne Holt uttalte noe klokt: den ekte risikoen er å åpne seg for et annet menneske. Den ekte risikoen er kjærlighet. Fallskjermhopping er en risiko man tar for å slippe dette andre.

Ekstremsport er en egoistisk og nihilistisk foreteelse. Det bygger på tanken om at livet ikke er verdt mer enn de kickene man kan få. Det gjør en fremmed for det virkelige livet, gjør at alt annet fremstår som grått og trist. Det minner ikke lite om å drikke seg full hver helg. En av deltakerne i ekstremsportveka innrømte at fallskjermhoppingen gjør henne egoistisk, for alt hun klarte å tenke på, var når hun kunne hoppe igjen.

Det er sterkt i en verden hvor mennesker sulter ihjel.

Nei, folkens: Legg bort fallskjermer og hva det måtte være og gjør noe bra for verden i stedet. Våg å leve livet! Det er ikke bare på dødens rand at livet er vakkert.