fremdeles nesten lyst

et islagt vann, ikke / blankt, men / fullt av gråhetens hemmeligheter

isen, smeltet sammen med / våt snø, har /tegn skrevet i seg, sirkler og buer / og stenk av grønt og / gult. alt sammen under

en grå, hvilende himmel

til høyre en råk, et / lite speil i det tunge dekket / unnselig reflekteres / trærnes nakne skikkelser mot skumringens stille teppefall

en tilsynekomst av en / Hvilende / med tung puls og et trett smil, av / taust hviskende Mening

så stille mitt anmassende indre ble

og hjertet så lite

Den fortapte sønn vender tilbake

og faren ser ham langt, langt borte. Den gamle mann løper lik en giktbrudden higst med armene som vidåpne porter. Tårene springer fra øynene og væter den gamles skjegg og en usigelig glede kveler ordene i brystet, da

tar den unge mann, fillete og tynn, et skritt til siden og ser bebreidende på sin gamle far. «Ikke tro at jeg går med på noe sånt føleri. Jeg er ikke kommet hjem, hvis det er det du tror. Skulle jeg kaste meg om halsen på ham jeg forlot? Nei, jeg skal bare bo her,  jeg, finne meg mitt eget sted, leve på mine egne premisser.»

Den gamles tårer tørker og i ansiktet anes bittert sinne. «Pengene mine, da, sønn.» Ja, hva med dem,» sier gutten, setter hendene i siden og kneiser med nakken, hingst-aktig han óg. «De var da mine? Du gav dem til meg, husker du – kanskje.» Et lite flir og hendene i lomma. Den gamle far, tom for ord og tårer, går sin vei, ut av landsbyen, til et land langt borte. Likegyldig kaster han nøkler og fullmakter til gutten. «Lag din egen fest, tølper. Jeg bryr meg ikke.»

På festen, for fest måtte det jo bli, er den eldste sønnen i perlehumør. «Endelig ble vi kvitt grinebiteren,» sier han til sin lillebror. Denne smiler og sier: «Det er på tide at folk lærer at virkelig moderne er kun den som forakter og forråder sin far.»

Den kvelden, på farens rom med den store, ensomme sengen, blir gutten stående og se seg i speilet. Skjult bak ungdommens overmot og tredagersskjegget skimter han farens strenge trekk. «Faen, så ble jeg ikke kvitt deg likevel,» sier han. Og ler så det runger over husene.

Samrøre

Arbeiderpartiets sentralstyre har talt. Det de på et eller annet merksnodig vis prøver å si, er at staten ikke lenger skal ha en religion, men at den skal bestemme over Den norske kirke likevel. Staten skal altså bli fri fra kirka, mens kirka fremdeles skal være underordnet staten.

Det er en gjennomført dobbelkommunikasjon i budskapet. For Trond Giske sier på den ene siden at staten ikke bestemmer over kirkas lære, for det gjør lærenemda. Han unnlater da å nevne at flertallet i lærenemda er biskoper, utnevnt av regjeringen. På den annen side er Jens Stoltenberg ærlig på at grunnen til at Arbeiderpartiet vil beholde makten til å utnevne biskoper, er at de vil bevare en «åpen folkekirke». Men de skal ikke bestemme over hva kirka skal mene! Forstå det den som ikke er oppfødd på skyggeretorikk fra Utøya.

Vi skal altså ikke ha statsreligion, men statlig styrt kirke. Det finnes land i verden hvor det er akkurat sånn. Et av de landene heter Kina. Der har man en ateistisk forfatning, og fullstendig kontroll over kirkenes styre og stell (de få kirkene som er godtatt, vel å merke).  Jeg vet ikke hva Giske synes om den sammenligningen. Kanskje han liker den, for alt jeg vet.

Det begynner å nærme seg en smertegrense av tåpelighet, maktsyke og arroganse overfor troende mennesker. I verste fall skal ett eneste menneske, kirkestatsråden, som ikke er valgt, men utnevnt av statsministeren som utgår fra den tilfeldigvis rådende politiske kraft, sitte og bestemme hvem som skal være øverste leder for kirka. Skal det sentralstyremedlemmet i Høyre som tilfeldigvis er medlem av Speiderforbundet bestemme hvor landsleiren skal arrangeres? Dette er så langt fra demokrati som det er mulig å komme. De indirekte valgordningene i kirka er mye nærmere folkestyre enn dette.

Kirkens ordninger for valg kan jo forbedres på mange måter, slik at demokratiet styrkes.  Men folk kan faktisk også komme seg opp fra sofaene og stemme ved menighetsrådsvalg. Mennesker som ikke gidder å gå på EN gudstjeneste hvert fjerde år i det trossamfunnet de tilhører, for å gi sin stemme, har sagt fra seg retten til å bestemme. Slike folk kan vi ikke ta hensyn til. (De kan til og med komme ETTER gudstjenesten hvis de er preste-allergiske.)

Jeg sier som David: Hvor lenge?   

Det er farligere å røyke enn å dø

Det hørte jeg på dagsrevyen i dag. Det var en forsker som sa følgende: «Vi vet at røyking er svært farlig i forhold til dødelighet.» Så om dødelighet er farlig, er altså røyking verre. Hadde ikke trodd det var så ille.