Tidenes historie

I forbifarten på MTV i dag hørte jeg at Harrison Ford hadde et landsted med helikopterlandingsplass og helikopter. Han hadde visst en gang reddet livet til en villfaren turgåer i nærheten.

Sett fra Harrison Fords side var det jo en sympatisk gjerning.

Men fra turgåerens?

Man er ute og går, og skjønner man har rotet seg bort. Det er ørken og ikke noe vann eller mat noe sted. Alt håp er ute, og man begynner å belage seg på en trøstesløs død. Alene. I villmarken.

Og så! Pampapapa! Der kommer det et helikopter. Man vinker og vinker, hopper opp og ned med de siste kreftene. Og man blir sett. Fra seg av lykke ser man at helikopteret lander. Livet er reddet. Og så er det rett og slett Harrison frickin’ FORD som kommer ut av helikopteret og tar en med til landstedet sitt.

Reddet fra den visse død av Indiana Jones. Det kaller jeg tidenes historie å fortelle kameratene sine.

Årets overskrift

i Fredriksstad Blad:

«Full ungdom på fest»

Klassisk, utvilsomt sant, men kanskje ikke en stor nyhet?

«Jentene» rotter seg sammen

Ai ai ai som Manuela Ramin-Osmundsen har rota det te, gett!

Men det er ikke det jeg skal skrive om. Jeg skal konsentrere meg om hvordan det kvinnelige advokatnettverket omtaler seg selv.

For de er «jenter», alle sammen. Hver gang Manuela åpner munnen, kommer dette ordet trillende ut (og med hennes umiskjennelige franske aksent blir det noe ekstra rart med det). Det er en «jentegjeng», hun er ute med «jentene», har «jentekvelder» og så videre.

Hva er greia? En eller annen regresjonsmekanisme som de ikke kommer ut av? Et behov for å være ung og fri og strålende? Eller noe enda mer infantilt: Vi (uskyldige, snille og sarte) jentene mot «makta», liksom? Jeg undres. Er det ikke på tide å vokse opp, jenter? Bli kvinner, voksne ansvarlige kvinner som ikke trenger å juge på alderen for å få respekt? Dere er jo makteliten nå. Det kan ikke all verdens krampaktige ungdommelighet endre på.

Og jeg vil helst ikke leve i et samfunn der jentegjenger bestemmer alt. Alle som har gått på ungdomsskolen vet at et hvert tyranni blekner mot den makta som en alpha-female med et hoff på fire-fem identisk kledde undersåtter kan utøve i en skolegård.

Så Manuela, hvor enn du ender: fri oss fra de assosiasjonene. Du er kvinne. Deal with it.

Jeg er på nett!

Nå sitter jeg hjemme i Skafjellåsen, et av disse håpløse stedene i landet der bredbånd fremdeles er like eksotisk som snøballkrig i Uganda og er på trådløst nett med ICE!Det har vært en lang natts ferd mot dag som nå er over. Mange som leser dette kan sikkert tenke seg hvordan det er å ha fire og en halv kilometer til internett. Det kan sammenliknes med å være døv i et samfunn hvor all informasjon kommer på radio. Eller å våkne opp alene på en øde øy og oppdage at man er lam fra halsen og ned. Nuvel, nesten da.I tillegg har jeg kjøpt MacBook. Er jeg kul da, eller? Dagens salmevers i Skafjell:I once was lost, but now I’m found. Was blind, but now I see