Gud elsker en opportunistisk giver

Gi, så skal du få en ferie med go’vær.

Predikant og kristen-healer Svein Magne Pedersen lover å be om en velsignet ferie for alle som gir en gave på 300 kroner til Misjonen Jesus Leger. Han ber folk følge med på spesielle dager, da han skal utføre den konkrete beingen. Rent umiddelbart tenker jeg at jeg ikke helt vet hva en «velsignet ferie» er. At svigermor ikke kommer? At regnet fritar en for å male huset? Billige jordbær? Kan man presisere hva man vil be om, eller koster det ekstra?

Men ved nærmere ettertanke: At ikke noen har tenkt på dette før! Jeg er jo prest, og jeg må si jeg ikke har tenkt på den muligheten for å spe på lønna: Bønn for penger. Et viktig spørsmål blir jo om man skal be på akkord eller på timebasis. Er det effektene vi skal få betalt for, eller hvor mange ord? Hvor mange minutter? Man må jo ta penger på forskudd for denne jobben, for hva skulle man gjøre hvis vedkommende ikke betaler for bønnen du har utført? Har man da rett til å be om forbannelse i stedet? Eller nøytralisere bønnen på noen måte? 

Her er det rom for forhandlinger med arbeidsgiver, tror jeg. Presteforeningen går for akkord, mens teoLOgene foretrekker timesbetaling. Forbannelse over dem som ikke betaler, forblir et samvittighetsspørsmål.

Pedersens utspill føyer seg inn i en tvilsom tradisjon av pengereligion. Betal, så skal du få. Sånn er det jo vi liker det: nokko for nokko. Vi gjør Gud til del av en økonomisk transaksjon, og hvem er det som tjener på det? Neppe Gud, hvertfall. Avlatshandelen tjener dem på toppen, nå som før. Underlig at Pedersen ikke har noen sperrer når det gjelder å kopiere noe av det mest tvilsomme i kirkehistorien. Men når det gjelder hvem man kan lære av, så mener vel Pedersen at målet helliger middelet. Kan man lære noe av Den katolske kirken i renessansen, så gjør man det: Når pengene i bøssen klinger…

Men velsigner ikke Gud den som gir, da? Jo, sikkert, men kanskje er det sånn at velsignelsen ligger i å gi? Og å gi for å få velsignelse, kalles det egentlig å gi? Det kalles vel heller å kjøpe. Sorry, Svein Magne, jeg tror ikke velsignelse er til salgs. Men for all del: Ha en velsignet sommer! Helt gratis! 

ikke bare sinna. også grepet. og fylt av glede

Jeg er ikke bare sinna! Jeg synes bloggen min bærer for mye preg av veldig mange meninger om mange ting. Men er det virkelig meningene våre vi skal dømmes etter? Det er viktig å være engasjert. Men kan gnisten til å leve bli borte i meningene våre?

Jeg er engasjert i mange ting som har med kirkas fremtid å gjøre. Jeg er ikke så rent sjelden oppriktig fortvila over det som skjer. Arbeiderpartiet og KrF kommer til å sørge for fortsettelse av Statskirka til Dovre faller. Biskoper uttaler seg i hytt og vær og har alt annet enn kirkens enhet som første prioritet. Men la dette ligge.

For det er jo noe under det hele. En tro, en erfaringsverden, et håp om at Gud favner oss, holder oss fast. Et håp om at den virkeligheten Jesus kom med, kan åpne opp en verden av glede og håp for oss.

Jeg kjenner på en frykt hos meg selv for at mine meninger skal skygge for Jesus, skal skygge for det livet som Jesus er i meg. Jeg drømmer om en lavmælt kristentro, en kilde innvendig som sildrer med levende vann, som åpner opp livet mitt for andre mennesker og andres liv for meg. Som gjør meg mer levende, ikke mindre.

Jeg må finne frem til en måte å balansere meninger og posisjoner og dogmer og troslære med det livet jeg lever, med sine sprekker og sår, med sine hull. For meninger blir lett rustninger. Og rustninger er upraktiske klær når man skal bevege seg fritt.

Jeg vet ikke alt. Jeg er ikke så sikker på så mye. Og jeg tror at det er i denne åpenheten at Guds virkelighet kan finnes i meg. Livet vi lever er alltid tvetydig. Men i alt som er tvetydig kan det finnes en vei til Gud. I det som er vondt, i det som er halvveis, i sårene til ham som bar all min tvetydighet og alt mitt grums med seg og døde.

Leve åpent. Nakent.

Ikke lukket og armert.

Åpen for Ånden som blåser dit den vil.

(og da kan jeg ikke dy meg:) God pinse! 

Ekteskap, homofile og solobisper

Homofile og lesbiske kjemper for å få rett til å bli viet i kirken. De skal ikke være partnere, men ektefolk, og kirken skal velsigne dette. Noen, som Nils-Jøran Riedl, mener at kirken bør tvinges til dette fra øverste politiske hold. Budet lyder: du skal tenke at homofile og heterofile ekteskap er det samme. To biskoper er som kjent enig.

Og hvorfor ikke? Hvorfor skulle man ikke bare gjøre det? Er ikke det nødvendig for menneskeverdet og friheten og likheten og you name it?

Problemet er bare at man ved å gjøre det setter seg utenfor alt hva kirken til nå har forstått med ekteskap. Alt som står om ekteskap i Bibelen, handler om mann og kvinne. Fra første til siste blad er det helt entydig. Å gifte seg, det er noe en mann og en kvinne gjør. Dette går helt tilbake til skapelsen, og tanken om at Gud skapte mennesket til mann og kvinne. Dette er ikke bare en tilfeldighet, men en grunnleggende teologisk påstand. Ja, tro det eller ei, kristendommen har faktisk en ekteskapsteologi. Når vi prester erklærer at de to er rette ektefolk, så er det ikke bare en juridisk term, men også en teologisk påstand. Det ekteskapet folk inngår i kirken, er fra kirkens side å betrakte som en guddommelig innstiftet pakt. «Det som da Gud har sammenføyet, skal mennesker ikke skille». Sterke ord – ikke fra den «slemme» og «umenneskelige» Paulus eller det «brutale» gamle testamente, men fra sjefen sjæl, de svakes beskytter, raddisen, Jesus.

Uansett hva man ellers måtte mene om det, så kan ikke det samme sies om homofilt samliv. Det har ingen rot i Bibelen, men er en helt annen skikk. Så problemet med å vie homofile i kirken er på mange måter et liturgisk problem. Hva skal vi si? Hvilke tekster skal man bruke? Hvor henter man autoriteten fra, når den ikke stammer fra Bibelen? Fra sin egen politiske korrekthet, fra samfunnets krav, fra dårlig samvittighet? (Problemet er ikke, som Aftenposten tror i dag, at man må finne noe annet å si enn «hustru» (og antakelig «ektemann»). Vi sier ikke det. Vi sier «ektefelle». Sånn står det til med researchen i Aftenpostens kirkeavdeling eller mangel på sådann.)

Selvsagt kan man sause sammen en liturgi med noen høyttravende og abstrakte formuleringer om kjærlighet og omsorg og så videre. Men da har man allerede brutt med ekteskapsteologien. For kjærligheten i ekteskapet er ikke en abstrakt «sjelevenn-kjærlighet», en åndelig forening med et (vilkårlig) fysisk uttrykk. Det er rotfestet i det helt konkrete, foreningen, forplantningen, familien, i den fysiske verden. Det har selvsagt også en åndelig side, men påstanden fra kristen tro er jo at det åndelige og det fysiske er uadskillelig. At man skal vise kjærlighet og omsorg overfor alle mennesker, er jo selvsagt sant, og det er klart at homofilt samliv med kjærlighet og omsorg er bedre enn homofilt samliv uten dette. Men vi har ikke noe mandat til å kalle det for ekteskap! Det er noe annet, uansett hva man ellers mener om det.

Men skal man ha noen mening om ekteskapet? I følge solobiskop Tor B. Jørgensen er det samfunnet som legger premissene for samlivsforståelsen (Vårt Land, onsdag 16.mai). Og kirken må dilte etter. Hvis samfunnet synes at to homofile kan «gifte seg», da må kirken også synes dette. Men da blir spørsmålet: Hvis kirken ikke mener noe som helst om ekteskapet, ikke lenger har noen ekteskapsteologi, men bare overtar det resten av verden mener, hvorfor skal da ekteskap inngås i kirken? Det er jo allerede et stort problem at samfunnet ikke mener at ekteskapet er hellig og ukrenkelig, for eksempel. Derfor stilner ikke problematikken rundt gjengifte i kirken heller. Når noen er blitt forlatt, ok, eller man har en eller annen god grunn for skilsmissen, men når folk kommer for fjerde gang, et halvt år etter sist skilsmisse, med fire barn med tre koner og et havarert samboerskap bak seg, hva da? «Det da Gud har sammenføyet….» yeah right! Og hvem bestemmer hvor grensen skal gå?

Avstanden begynner å bli så stor mellom hva ekteskapet er i følge kristen teologi og hva samfunnet mener at det bør være at det er på tide å snu på alt sammen: la ekteskapsinngåelsen være en borgerlig seremoni, og gi mulighet for kirkelig velsignelse. Så slipper kirken et dobbelt bokholderi, og vi slipper å se pinlige hjemmesnekrede liturgier uten røtter i Bibelen eller kristen teologi. Så kan vi kanskje holde sammen som kirke, selv om enkelte biskoper tror at å være biskop er å være raddis og rikssynser uten hjemmel eller tilhørighet i annet enn den påtrengende politiske korrekthet.   

Langfredag

Fikk du ikke gått i kirka langfredag, sa du? Vel, med stor frimodighet poster jeg herved prekenen jeg holdt i Tranby kirke i Lier denne dagen. Til glede / irritasjon / likegyldighet. Eller noe sånt. Litt langt dette, men bær over med meg!

Det er som om vi følger Jesus skritt for skritt når evangeliene nærmer seg korsfestelsen. Etter å ha fortalt en tre års historie på nokså liten plass, utfoldes de siste dagene til Jesus med et vell av detaljer og en inderlig innfølelse. Kanskje var det aldri i verdenshistorien skrevet slik før, på denne måten, så nært, så nakent, så sårt, før evangeliene ble skrevet.

Det finnes ikke noe forsoningens lys over det som fortelles. Det fortelles brutalt. Det kles ikke i vakre, poetiske formuleringer.

Og det er ikke mulig å bortforklare denne fortellingen som noe symbolsk. Den spikres så å si til historiens kors: en romersk landshøvding dømmer en uskyldig mann til døden fordi han ikke tør å følge sin egen samvittighet. Dette har skjedd. Det er ikke en myte, ikke et eventyr. Det handler om beinharde politiske realiteter. Verdens makter og myndigheter dømmer Jesus til døden.

Fortellingen er en fortelling om en dyp og grunnleggende fornedring, en fryktelig ydmykelse. Jesus, jødenes konge, latterliggjøres etter alle kunstens regler. Han pines og hundses.

Hos Lukas er også fornedringen tydelig. De pisker ham, spiller bort klærne hans. Han blir hånet av fariseere og soldater, og til og med av en av dem som blir korsfestet sammen med ham. Han er en latterlig figur, en frelser helt uten makt, en konge med tornekrone, «synderes og tolleres venn», helt uten venner, en helbreder og lege med dype og vonde sår.

Tydeligere enn de andre evangelistene fremhever Lukas likevel Jesu indre ro, hvordan han fremdeles var Jesus også på korset, hvordan han bevarte sin omsorg og sin kjærlighet.

Men den indre roen er hardt tilkjempet. Lukas har med en detalj som lar oss ane hvilken smerte han led – i Getsemane. Han skriver at Jesus kom i dødsangst og at svetten falt som bloddråper til marken. Det er faktisk mulig å svette blod, dersom man er i en ekstremt sterk angst. Slik var det med Jesus. Men noe skjer. Når han nærmer seg korsfestelsen, er Jesus helt rolig. Han svarer bare Pilatus i en setning. Han sier ikke et ord hos Herodes, selv om han hadde mye usnakket med ham. Han lar det som skjer, skje. Og på korset finner vi den ydmyke Jesus, som selv på vei til døden viser hvorfor han kom til verden: for å frelse, for å oppsøke de fortapte.

«Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør!» Jesus ber for sine bødler og viser dermed at han mente alvor da han sa: elsk deres fiender. «Sannelig, i dag skal du være med meg til paradis.» Han åpner opp paradiset for en skurk, en røver, og viser dermed hvor langt han er villig til å gå for å finne dem som er lengst nede og lengst borte.

Lukas fremstiller Jesus som et offer, men et offer som ikke går inn i noen forventet offerrolle, men tier og holder hodet høyt. Tier og har omsorg for andre helt inn i det siste. Jesus er et offer, men i ordets rette forstand. Det blir til noe, det han gjør. Den lidelsen han blir utsatt for, forvandles til mening. Forvandles faktisk til liv og til håp. Hvordan kan det skje?

Vår tid er ofrenes tidsalder. Offerrollen har blitt en av vår tids mest lettvinte roller å gå inn i. Mediene leter etter et offer, og finner de et, får dette offeret all vår sympati. Vår harme går i retning av «makthaverne», de som har skylda. «Noen» har alltid skylda, og det er alltid noen andre enn oss. Staten har skylda! Kirka! USA! Det å være et offer, det er å frasi seg alt ansvar selv, og lage et enkelt bilde av verden: noen vil meg vondt, og jeg må lide. Slik befolkes nyhetssendinger, debattprogrammer og dokumentarer. Slik fortolkes alle vedtak, alle lover. Når det er skjedd en endring, snuser vi oss umiddelbart frem til offeret for denne endringen.

Selvsagt finnes det ofre. Det finnes ufattelig mange mennesker i verden som faktisk ikke er skyld i sin situasjon, og som ofres på alteret av vår velstand. Det finnes ofre i Norge også. Men det å identifisere seg fullstendig med denne rollen, fritar oss fra personlig ansvar. Det gjør at vi forblir barn inne i oss. Ute av stand til å ta steget og vokse opp. Bli modne.

Den tanken at vi er ofre, henger sammen med at vi har en forventning om at vi har rett til et liv uten smerte, uten tap. Bare fordi vi er født, synes vi at vi har visse rettigheter. Og når vi da ikke har det bra, når vi møter lidelse og tap, må vi anklage noen. Kalle noen for overgriper og seg selv for offer. Smerte er utålelig. Noen må ha skylda.

Vi lever i en tid der vi er blitt livredde blitt for smerte. Dette gjelder ikke minst kirka. Den minste antydning til å snakke om smerte som noe som kan bære mening, møter en storm av reaksjoner: overgrep! livsfornektelse!

Vi er så redde for smerte at vi gjør hva som helst for å slippe unna. Og likevel blir smerten ikke borte. Den er der i mellom oss. Den må faktisk være der. Finnes det noen kjærlighet uten smerte, noe som er viktig for oss uten at det koster noe? Smerten er kjærlighetens pris. Smerte er livets pris. Smerte er noe som kan bære mening. Det betyr ikke at det «er vel en mening med det», men det finnes en mening i den! Den kan gi oss vekst. Den kan modne oss. Den åpner opp hjertene våre og viser oss lidelsen som faktisk finnes i verden.

Men markedet selger oss produkter som skal minimere våre smerter, fysisk og psykisk. Alkoholen renner i strie strømmer og tar smerten fra oss. Lettvint og meningsløs underholdning fyller alle de hullene i oss der smerten har en tendens til å dukke opp. Paradislengselen vår sender oss av gårde til stadig mer eksotiske reisemål, og til hvilken pris for miljøet?

Vi vil unngå stillheten, den stillheten som senker seg over oss når vi lar hendene falle, lar tankene fare, lar minnene strømme på. I stillheten kjenner vi på sårbarheten, ensomheten, alle de grensene som vi vet om i livene våre. Derfor unnviker vi den for alt i verden. Stillheten minner oss på smerten, den smerten som er i oss, ikke fordi noen andre har skadet oss, men fordi verden er full av sår, fordi menneskelivet er fullt av sprekker. Uoppfylte drømmer. Savn. Lengsel.

I vår tid tenker vi lett at den som utsettes for smerte, den som sitter med lengsel og savn, er et offer. Noen andre har skylda. Å være et offer er å være utsatt, uten påvirkningskraft, uten selvstendighet. Det er å overgi alt i noen andres hender. Og det er så enkelt å være der! Det merker jeg i meg selv også. Det er så enkelt å være meg når det er noen andre som har skylda.

Å ta på seg offerrollen gjør verden forståelig og forklarlig. Men uansett binder det oss fast i en barnslig tilnærming til livet. Vi er på en måte kunder av skjebnen, og forventer visse privilegier. Hvis vi ikke får det som vi vil, resignerer vi og blir barnslige. Og kaller man skjebnen for Gud, så blir dommen: Gud er en dårlig vare, for den gir meg ikke lykke. Bare dersom den gjør det, er den noe verdt. Den politisk korrekte varianten lyder: Jeg kan ikke tro på Gud fordi det er så mye vondt i verden.

Det motsatte av å være et offer, er å erkjenne at man er en synder. Det er å se først på seg selv, å ta ansvar, og forstå at mye av verdens ondskap og idioti har gode vekstvilkår også i meg. Det er ikke slik at det alltid er «de andre», «leverandøren» som har skylda, men det kan like gjerne være meg selv.

Jens Bjørneboe skriver:

Spør meg om «skyld»! Det er et grusomt ord.

Enhver er skyld i alt som skjer på denne jord.

I blygsel skal du snu ditt ansikt bort:

hva én har syndet, har vi alle gjort!

Det er ikke noe hyggelig å erkjenne at man er en synder. Og kirka blir jo stadig anklaga for å være negative, livsfornektende og så videre fordi vi snakker om dette. Men det å erkjenne vår delaktighet i verdens ondskap er egentlig å bevare vår verdighet som mennesker, som mennesker med valg, mennesker med ansvar for andre og for oss selv. Mennesker som er skapt til å gi av seg selv, men så lett prøver å komme seg frem på andres bekostning.
Å erkjenne sin synd er et godt utgangspunkt for vekst. Men da blir møtet med Gud annerledes. Da handler det ikke lenger om å kreve av Gud alt man ønsker seg, men å møte Gud i ydmykhet med behov for å få hjertet renset. For stolthet, hovmod, egoisme. Alt dette som bor i oss, og som vi føler oss maktesløse overfor, men som vi like fullt vet at er med på å ødelegge verden og våre egne liv. Da blir ikke lenger spørsmålet: Gud, hvorfor har du ikke gitt meg mer lykke, men Gud, ta imot en synder og gi meg kraft til et nytt og annerledes liv. Og da nærmer vi oss forsoningens mysterium.

Jesus går inn lidelsen. Han er et offer, han er uskyldig. Ingen tvil om det. Men han tar ikke offerrollen. Han går med hevet hode, han bevarer et ydmykt hjerte, han bevarer til og med omsorgen for sine bødler.

Han er ikke en som anklager Gud, selv om han fra dypet av sin sjel roper: hvorfor har du forlatt meg. Også denne erfaringen gjør han seg, for han er et menneske, også et menneske med behov på samme måte som oss, for trygghet og omsorg. Dette blir han fratatt. Og det er Guds vilje at det skal skje.

På Golgata dør Jesus. Og med ham dør også den gud som er et kosmisk forbrukerombud, den gud som bare har som oppgave å forsyne oss med alt vi behøver. Denne gud er en illusjon og har alltid vært det.

Denne gud, denne forbrukernes beskytter, lever også i beste velgående i våre kirker. Den gud det går å forhandle med: vi er da ikke så ille, er vi vel? Og gud, han er vel ganske grei? Burde være det, i hvert fall. Han forstår oss. Utfordrer oss ikke. Han er en teddybjørn i himmelen som alltid forstår når mamma og pappa har vært slemme med oss. Og han nikker og smiler og klapper oss på hodet.

Legg forresten merke til hvordan det oftest er «mamma» og «pappa» som har skyld i alt sammen. Oppveksten har gjort meg slik! Mamma var ufølsom og pappa jobbet for mye. Dette kan selvsagt godt stemme. Men med dette som totalforklaring ender vi opp som ofre, uten ansvar, uten fremtid, uten kraft. Karsten Isachsen sier: Man blir voksen den dagen man tilgir sine foreldre.

Dette forbrukerombudet av en gud tiltaler oss mennesker voldsomt. En gud som skal sørge for vår trygghet og vår lykke, som skal sørge for at vi ikke opplever noe ubehagelig, som skal være der og støtte oss uansett. Som aldri konfronterer, som aldri vil oppdra, men vil holde oss fast i barnets basisbehov. En gud som vi kan se og ta på. En gullkalv som vi kan danse rundt.

Men Bibelens Gud var aldri slik.

Hans befaling var alltid: dra bort fra ditt land! gå ut i ørkenen! glem det som før var! ikke lag dere bilder som holder meg fast! Riv ned murene! gå, og jeg vil være med deg. Som Churchill under krigen sier Gud til oss: jeg kan ikke love deg annet enn blod, svette og tårer. Men i motsetning til Churchill legger han til: Og jeg vil være med deg. Gud vil at vi skal vokse, at vi skal tro, at vi skal søke hans vilje mer og mer, at vi skal tåle ubehag og lidelse.

Men Gud gir oss aldri meningsløse øvelser i å bære smerte. For smerten man får gjennom å være tro mot Guds kall er aldri meningsløs. Vi kan ikke skjønne Guds mening med den, men Gud vil at vi skal finne vekst i den. Og gå gjennom den. For løftet er der, alltid, om en fremtid der alt er forklart, en fremtid der alle tårer er tørket bort. Et land som flyter av melk og honning.

I Jesu vei mot Golgata kulminerer fortellingen om Israels Gud. Den Gud som alltid ledet sitt folk videre mot nye mål, fører sin egen sønn, Jesus, ut i den dypeste ensomhet, det stedet der ingen ting annet holder enn troen på at Gud er der, skjult, at han ikke overgir oss, men forblir evig Gud. Og i lidelsen, som virker så meningsløs, klamrer Jesus seg fast bare til håpet om at Gud vil ta imot ham. Han roper ut før han dør: Far, i dine hender overgir jeg min ånd. Så sterk er troen hans, tilliten hans til Gud. Den er alt som er igjen.

Jesu død får mening for oss også, når vi følger etter. Den viser oss veien til et liv uten løgn, et liv der vi forsones med oss selv, med Gud og med verden. Et liv der vi ser at det Gud vil oss, er å lede oss til liv, ekte liv, ikke overfladisk lykkeliv, men et liv der vi bærer noe for andre. Et liv som tåler lidelse fordi vi vet at lidelsen er kjærlighetens pris. Fordi verden lider og vi har muligheter til å gjøre noe med det, men bare dersom vi går etter Jesus og søker etter å kjenne på hans lidende kjærlighet og å la denne kjærligheten bli til virkelighet i oss.

—

Så er det til syvende og sist det det handler om: Guds udødelige kjærlighet til oss. Jesus dør, og tar med seg i graven alle våre svik, all vår uforstand, all vår kretsing omkring oss selv. Han gjør det mulig for oss å komme med alt dette, legge det bort, få tilgivelse.

Det handler om han som gjorde det ingen kunne gjøre, det ingen en gang kunne tenke på å gjøre. Han gikk veien vi ikke kunne gå, han åpnet døren. For vår trang til å beskytte oss selv, kretse om oss selv, er for stor. Vi rår ikke med den. Men Jesus går der, foran, som livets høvding i nærkamp med døden. Han lar den ramme, åpner ikke sin munn. Og derfor vinner han.

Og når han har gått, kan vi gå etter. Døden er ikke lenger den største trusselen mot oss. Det finnes seier over døden. Trusselen er usannhet, stolthet, lukkethet, egoisme. Og muligheten er alltid å komme frem for Jesus, sitte ved hans føtter og bekjenne og be. Der, hos han, møter vi den Gud som er kjærlighet, og som vil at vi skal overgi vår ånd i hans hender, uten reservasjon, uten frykt. For alt er sonet, alt er fullbrakt. Livet er blitt nytt.

Og fra korset hører vi en hviskende, øm stemme som sier: Følg meg.

Vi opphøyer deg, Kristus

og velsigner deg, Herre

du som forløste verden

ved din død på korset.

Amen.