fremdeles nesten lyst

et islagt vann, ikke / blankt, men / fullt av gråhetens hemmeligheter

isen, smeltet sammen med / våt snø, har /tegn skrevet i seg, sirkler og buer / og stenk av grønt og / gult. alt sammen under

en grå, hvilende himmel

til høyre en råk, et / lite speil i det tunge dekket / unnselig reflekteres / trærnes nakne skikkelser mot skumringens stille teppefall

en tilsynekomst av en / Hvilende / med tung puls og et trett smil, av / taust hviskende Mening

så stille mitt anmassende indre ble

og hjertet så lite

Den fortapte sønn vender tilbake

og faren ser ham langt, langt borte. Den gamle mann løper lik en giktbrudden higst med armene som vidåpne porter. Tårene springer fra øynene og væter den gamles skjegg og en usigelig glede kveler ordene i brystet, da

tar den unge mann, fillete og tynn, et skritt til siden og ser bebreidende på sin gamle far. «Ikke tro at jeg går med på noe sånt føleri. Jeg er ikke kommet hjem, hvis det er det du tror. Skulle jeg kaste meg om halsen på ham jeg forlot? Nei, jeg skal bare bo her,  jeg, finne meg mitt eget sted, leve på mine egne premisser.»

Den gamles tårer tørker og i ansiktet anes bittert sinne. «Pengene mine, da, sønn.» Ja, hva med dem,» sier gutten, setter hendene i siden og kneiser med nakken, hingst-aktig han óg. «De var da mine? Du gav dem til meg, husker du – kanskje.» Et lite flir og hendene i lomma. Den gamle far, tom for ord og tårer, går sin vei, ut av landsbyen, til et land langt borte. Likegyldig kaster han nøkler og fullmakter til gutten. «Lag din egen fest, tølper. Jeg bryr meg ikke.»

På festen, for fest måtte det jo bli, er den eldste sønnen i perlehumør. «Endelig ble vi kvitt grinebiteren,» sier han til sin lillebror. Denne smiler og sier: «Det er på tide at folk lærer at virkelig moderne er kun den som forakter og forråder sin far.»

Den kvelden, på farens rom med den store, ensomme sengen, blir gutten stående og se seg i speilet. Skjult bak ungdommens overmot og tredagersskjegget skimter han farens strenge trekk. «Faen, så ble jeg ikke kvitt deg likevel,» sier han. Og ler så det runger over husene.

Skrik hvisker du

Skrik hvisker du

vi knitrer heller litt, kanskje, vi / knitrer som aspe-

løv som / avispapir løsrevne / bilder av løsrevne / lemmer utklipte / biter av utklipte / ord og / vendinger venner oss til / hverandre klamrer oss / til hverandres / blyghet

på tynn is nå, på / dypt vann, is på / vann frost / på kulde plaster på / såret å kjære du er

 mitt plaster / på såret

Black Hole / Body Artists

Innerst er vi sorte hull / vi er omvendt energi

 vi suger alt til oss / all ømhet svelges

 svelges som av kjøttetende planters grådige glis i myrene / vi spiser hverandres kjøttfulle ytre og vips!

så var vi nesten borte / nesten borte som en kullbit i en diamant

presset sammen av årtuseners selvplaging og / dekonstruksjon av all verdens kjærlighet

vi er i ferd med å implodere bare se på / anorektiske jenter på vei til ingenting med

chihuahuaer som fryktsomt er vitne til / den ærerike og vakre utslettelsen

der de titter opp fra vesker styggere enn noen / sinne der de glefser mot alt som kan forringe

den ville ferd mot det sorte hullet i midten / det sorte hullet i midten alle tings kilde og mål

når all individualitet er borte kan det nye endelig oppstå / det menneske som er uten sekundære egenskaper som

trykker på knapper for å fremtre forbauset / eller forelsket eller forskrekket eller kåt

som kun har en flat og gutteaktig figur uten noen forstyrrende / linjer eller prikker

et folk uten linjer og prikker / et folk renset for alt som tynger

et folk som er lettere enn noen andre / fordi et sort hull sluker energi og

får den til å forsvinne / i andre dimensjoner

dimensjoner som ikke / finnes

der tv-kameraene rår som slaveeiere i Carolina / de som elsker slavene når de slår dem og slår dem når de elsker dem

hva folk vil ha / hva det sorte hullet sier

alt går mot / undergang

og du må / dag for dag for dag

forringe din plass i verden den du ikke eier for du er Ingen / den du ikke kan be om fordi du er en misforståelse: at det

i det hele tatt skal finnes noe som ikke er perfekt / perfekt

som et sort hull / den sterkeste kraften av alle

omskaper din eksistens til himler og stjerneskudd / og lar deg lette

fly strålende over all trivia i hele verden / foraktfullt flaksende som en ørn uten rede

du flakser i din ikkeeksisterende / sannhet den du tror er et spørsmål om

form ikke form som abstrakt eller som tankebygning / men som vekt og kondis

midje og pupper / rumpe og lår

sannheten er å finne der alt / forminskes til det essensielle

(men er din essens mulig å skille fra din / eksistens ikke din mulige men din faktiske

måte din væren-i-verden / dine prikker og linjer

dine sår) / implosjonen er

uunngåelig når man vi dra seg selv opp etter håret / (hode-håret, vel å merke, det eneste

legitime håret alt det andre håret er som kjent / illegitimt men så forbanna eksisterende at du nesten

lar deg lure men på den andre siden av det / sorte hullet dit du kommer når du klarer deg

på ett riskorn ett stakkars riskorn om dagen / og er i stand til å håne tyngdekraftens

uunngåelighet / der

finnes det ikke hår andre steder enn på hodet / hvilken drøm

i landet som icke är / har du kun det håret du ber om)

ingen kan stoppe oss nå / det går uunngåelig

mot undergang men hvilken / undergang! kledd

i pastell lag for lag / som et uttrykk for din løkaktighet

men ingen kjerne er bedre enn en / liten og formløs en

og når kjernen virkelig er Ingen / et Sort Hull

vet du at dagen skal komme / Nirvana skal komme over oss

og vi skal for evig være stille / og navnene våre skal brandes

i plast