Derfor elsker vi Amerika

Vi elsker jo å hate Amerika. Det er som om vi bruker Amerika for å bekrefte hvor bra vi selv er. Men sannheten er jo at amerikanerne har kolonisert kulturen vår. Og vi elsker det! Hva ville vi vært uten Amerika.

Så i et anfall av politisk ukorrekthet og prinsippløshet (tilbake på Facebook og greier): her er en liste over hvorfor vi burde elske amerika. Heng dere gjerne på eller kom med rasende motforestillinger!

(Sitter og ser på Legally Blond akkurat nå. Amerikansk underholdning på sitt aller beste! Alt må jo ikke være kunst heller. Og Reese Witherspoon har talent! Må jeg innrømme, litt motvillig. Ganske motvillig.)

• Amerikanere er høflige og hyggelige.
• Amerikanerne har tro på at mennesker kan.
• Barack Obama.
• Mat med masse fett&sukker
• Verdens beste på underholdning
• Det er lov å være flink, jobbe hardt og være stolt av det
• Fantastiske idrettsfolk, skuespillere, musikere, kunstnere
• Humor
• Selvironi
• Det er lov å tro på Gud
• Apple
• New York
• Bruce Willis
• Charles Taylor
• Michael Moore
• Jon Stewart
• Hamburgere
• Coca Cola

Så det så:)

Uskyldig moro

Ikke i tråd med denne bloggens generelle profil vil jeg bare gjøre oppmerksom på denne videoen på youtube. Den treffende tittelen er: the most stupid goalkeeper ever. Seks sekunders ren gapskratt.

Dyre, men gode?

En ny undersøkelse konkluderer med at kirka bør snakke om Jesus hvis den vil trekke flere folk.

At vi ikke har tenkt på det før!

Tidenes historie

I forbifarten på MTV i dag hørte jeg at Harrison Ford hadde et landsted med helikopterlandingsplass og helikopter. Han hadde visst en gang reddet livet til en villfaren turgåer i nærheten.

Sett fra Harrison Fords side var det jo en sympatisk gjerning.

Men fra turgåerens?

Man er ute og går, og skjønner man har rotet seg bort. Det er ørken og ikke noe vann eller mat noe sted. Alt håp er ute, og man begynner å belage seg på en trøstesløs død. Alene. I villmarken.

Og så! Pampapapa! Der kommer det et helikopter. Man vinker og vinker, hopper opp og ned med de siste kreftene. Og man blir sett. Fra seg av lykke ser man at helikopteret lander. Livet er reddet. Og så er det rett og slett Harrison frickin’ FORD som kommer ut av helikopteret og tar en med til landstedet sitt.

Reddet fra den visse død av Indiana Jones. Det kaller jeg tidenes historie å fortelle kameratene sine.

«Jentene» rotter seg sammen

Ai ai ai som Manuela Ramin-Osmundsen har rota det te, gett!

Men det er ikke det jeg skal skrive om. Jeg skal konsentrere meg om hvordan det kvinnelige advokatnettverket omtaler seg selv.

For de er «jenter», alle sammen. Hver gang Manuela åpner munnen, kommer dette ordet trillende ut (og med hennes umiskjennelige franske aksent blir det noe ekstra rart med det). Det er en «jentegjeng», hun er ute med «jentene», har «jentekvelder» og så videre.

Hva er greia? En eller annen regresjonsmekanisme som de ikke kommer ut av? Et behov for å være ung og fri og strålende? Eller noe enda mer infantilt: Vi (uskyldige, snille og sarte) jentene mot «makta», liksom? Jeg undres. Er det ikke på tide å vokse opp, jenter? Bli kvinner, voksne ansvarlige kvinner som ikke trenger å juge på alderen for å få respekt? Dere er jo makteliten nå. Det kan ikke all verdens krampaktige ungdommelighet endre på.

Og jeg vil helst ikke leve i et samfunn der jentegjenger bestemmer alt. Alle som har gått på ungdomsskolen vet at et hvert tyranni blekner mot den makta som en alpha-female med et hoff på fire-fem identisk kledde undersåtter kan utøve i en skolegård.

Så Manuela, hvor enn du ender: fri oss fra de assosiasjonene. Du er kvinne. Deal with it.

Jeg er på nett!

Nå sitter jeg hjemme i Skafjellåsen, et av disse håpløse stedene i landet der bredbånd fremdeles er like eksotisk som snøballkrig i Uganda og er på trådløst nett med ICE!Det har vært en lang natts ferd mot dag som nå er over. Mange som leser dette kan sikkert tenke seg hvordan det er å ha fire og en halv kilometer til internett. Det kan sammenliknes med å være døv i et samfunn hvor all informasjon kommer på radio. Eller å våkne opp alene på en øde øy og oppdage at man er lam fra halsen og ned. Nuvel, nesten da.I tillegg har jeg kjøpt MacBook. Er jeg kul da, eller? Dagens salmevers i Skafjell:I once was lost, but now I’m found. Was blind, but now I see 

Jul07

Kjære lesere

Her er en liten tilstandsrapport i anledning julen og sånn.

Jeg er i Fredrikstad og tar det pent i jula. Jeg slapper av etter en høst fylt av nye ting: ny jobb, nytt sted, nytt hus, ny størrelse på hus (ca 230 kvadrat) og så videre.
Stedet er altså Sande i Vestfold, jobben er som kapellan, og det hele er ganske bra foreløpig.
Det er store utfordringer i jobben, men ikke større enn at det går. Å bo for seg selv i en stor enebolig er, tja, hva skal man si, lettere å venne seg til enn man skulle tro. Stor plass er rett og slett stor plass, og de som sier at det er lettere å holde orden når det er stor plass, vel, de har rett. Det vil si, egentlig betyr det bare at man smører rotet tynnere utover det hele. Men illusjonen er nesten fullkommen (hvis du holder deg unna boden min (dvs en av de to)). Og etter at jeg har fått fylt inn en del møbler og tepper og ting på veggene, begynner ekkoet i stua å stilne.

Sande er forresten ikke så langt unna noe sted, det. 50 minutter med toget, ca tilsvarende med bil, til hovedstaden, mye kortere til Drammen, Norges mest undervurderte by. Så det er bare å komme. Og jeg kan komme, noe jeg har gjort ikke så rent sjelden, til Oslo og Fredrikstad. Å skaffe seg et sosialt nettverk i Sande er ikke det letteste jeg har prøvd på. Men jeg skal prøve hardere:). Det er mange der som bryr seg, da, så jeg klager ikke. Foreløpig funker det med pendling, og så får vi se.

Jeg tror det begynner å gå opp for meg at jeg faktisk er gått inn i en ny fase i livet. At jeg er i fast jobb og ikke lenger er ungdom (huff), men derimot en voksen. Ordet «voksen» fylles med mer og mer innhold hver dag for tiden. Men jeg hadde nok trodd at det kom til å skje ett eller annet magisk som gjorde at jeg fikk oversikten, det store bildet, og at jeg da ville vite at jeg var voksen, og dermed klar for å ta ansvar. Jeg hadde nok tenkt at jeg som voksen kom til å være en annen enn jeg var som ungdom. Men så er jeg jo bare den samme, like fomlende som før. Å være voksen er noe som skjer med en i møte med kravene som stilles: ansvarlighet som arbeidstaker og som leder i menighet, økonomiske forpliktelser og så videre. Så veien til voksenlivet er brolagt med angst. Men angsten er jo som kjent frihetens mulighet.
For det er egentlig noe befriende i det også. Når man skjønner at en selv ikke er noe mer enn et menneske som prøver så godt en kan, så skjønner en at andre mennesker heller ikke er noe mer enn det. Og da kan jeg lettere bære over med andres feil og mangler, i håp om at andre vil bære over med mine.

Voksen eller ikke: i jula har jeg blitt minnet om at i det viktigste henseende er jeg et barn, Guds barn. Det dypeste og det sanneste om tilværelsen er at alt er gitt oss som en gave. Det kommer ikke an på oss, først og fremst, men på Ham som gir alt godt. Å ta imot nåde, gitt oss som et lite og uskyldig barn, er en øvelse i ikke å ta seg selv for høytidelig, å ikke tro at alt kommer an på meg og hvor «voksen» jeg måtte klare å være, men ha tillit til at fremtiden kan bringe det som er godt.
Det er i bønn og i stillhet fremfor Gud at dette blir tydelig for meg.
Og jeg anbefaler mine lesere å prøve det samme.

Til nær&fjern, gammel&ung, osv: Godt nyttår!

Alle er homo

Nå er det offisielt: Alle er homo. Enten de vet det eller ikke.

Ask Burlefot (hovedpersonen i Agnar Mykles Sangen om den røde rubin og Lasso rundt fru Luna) er homo. Det har Anders Heger bestemt. Sønnen til Mykle hevder riktignok at Mykle var fullstendig homofob, men det er så sin sak. Hvis du leser tekten baklengs i boblebadet til lederen for LLH så vil det åpenbare seg. Helt klart helt homo.

Dessuten var Olav Duun (uoffisielt Verdens Tristeste Forfatter) sannsynligvis homo. Det antydes i en ny biografi. Argumentet? Han er så flink til å forstå kvinner! Oh yes.

Og ingen er vel i tvil om at Stein Riverton var homo. Og Jens Bjørneboe. Sikkert Petter Dass også. Alle er jo det. De bare oppdaget det aldri, stakkars. Dermed var de kuede mennesker uten frihet&menneskeverd. Huff.

Å antyde at noen har vært homo er blitt et salgstriks for alle nye bøker og filmer om folk. Men jeg bare lurer: Forstår vi folk noe bedre om vi vet at de likte nakne menn bedre enn nakne damer? Er sex det eneste folk tenker på for tida? 

Flytteerfaringer

Jeg har flytta til Vestfold. Sande er stedet, kjent for slike ting som en hjemsøkt prestegård, EM i gjeterhund og Hanekleivtunnelen. Ikke så kjent, sa du? Ja, bare vent! Uansett. Jeg har altså flyttet fra en relativt beskjeden leilighet til et relativt stort hus, dvs et 10-roms eller noe sånt, ca 230 kvadrat. Stort nok, ja. Det innredes nå i sneglefart, rom for rom.

Jobben virker spennende, selv om jeg nå sitter og skriver dette i stedet for preken:) Norges største ungdomsklubb, en morsom stab og en nydelig middelalderkirke gjør susen!

Flytting er jo som kjent en vitenskap. Og etter en slik sjau skylder man å dele med seg noen av de erfaringene man har gjort. Derfor kommer det nå noen erkjennelser jeg har gjort meg og noen tips med på veien:

– Det er utrolig hvor mye som finnes i en leilighet når man skal flytte ut.

– Det er utrolig hva man får plass til i en Toyota Corolla.

– Det er utrolig hvor tunge ting det går an å bære når man glemmer at man ikke orker.

– Ikke ta med møbler som ikke tilhører deg.

– Ikke tro det tar tre timer å vaske ut av en fullt møblert leilighet. Det tar to dager.

– Det blir alltid en tur til.

– Å rygge med henger lærer man best i stor trafikk.

– Det blir alltid enda en liten tur.

– Sikt bakover er oppskrytt.

– Den tingen du trenger først dit du kommer, ligger alltid nederst i en av de tre kassene du ikke husker hvor står.

– Ting går ikke inn i skap av seg selv.

– Ting går ikke inn i skap av seg selv etter to uker heller.

– Du trenger verktøy.

– Du trenger venner.

– Du trenger mamma & pappa. Og søsteren din.

– Det blir nok en liten tur til, ja.

 Dette var de tipsene jeg har foreløpig! Suppler gjerne med flere! Eller kom på besøk! Skafjellveien 28, Sande i Vestfold. Ja, jeg har plass:)

Hvor lei er vi av sånne spørsmål?

Det begynte med Davy Wathne under fotball-VM i fjor sommer, og har spredd seg som en farsott gjennom medie-Norge. Det er fremdeles i sporten det forekommer hyppigst, men som en annen smittsom pest sprer det seg over til andre og mer seriøse fora. Hva snakker jeg om? Jo: spørsmål av denne typen:

Hvor viktig var det for dere med en seier i dag? Hvor godt var det for deg å score? Hvor vanskelig er det å være Hydro-sjef for tiden? Hvor fryktelig var det å være med i brannen?

Det er til å bli gal av. Hvem er det som spør på den måten? Uttrykket «ledende spørsmål» er jo bare fornavnet på dette. Hva svarer man når noen spør: Hvor deilig var det for dere å vinne i dag? J0, ca 4? Man må jo bare svare: «det var veldig deilig». Men det vet vi jo! Det skaper idiotiske samtaler som ikke fører noe steds hen. Og når annenhvert spørsmål i tv2-sporten er sånn, da blir det begrenset hva som kommer ut av det. For den eneste andre muligheten enn å svare selvsagtheter på slike dustespørsmål, er jo å avlede og begynne å snakke om noe annet, noe mange heldigvis gjør.  Men hva er vitsen med reporterne da? (Ja, hva er egentlig vitsen??)

Det som virkelig skremte meg var da til og med en programleder i radioens intellektuelle alibi, p2, i sitt ellers glimrende program Radioselskapet, falt i synd og spurte på denne måten. Hvem som spurte hvem om hva, har jeg fortrengt, men det gjorde meg opprørt og forstemt på fremtidens vegne. Så: om noen hører: kjære p2, forby dette uvesenet! Det plager vettet av meg. Og så håper jeg at mine to helter Kristian Bendiksen og Nina Stensrud Martin snart er tilbake etter sommerferie. Dere er dypt savnet!

Hvor godt skal det bli å få dem tilbake?

Å, drit og dra.