tv’ens død

Bill Gates har nettopp uttalt at tv’en i sin nåværende form kommer til å dø i løpet av 5 år. For bare få uker siden ville jeg sagt at mannen var gal. Men etter å ha fått et mer aktivt dataliv den siste tiden (hvorfor det, tro?), har jeg lagt merke til dramatiske endringer i min tv-bruk, fra litt for mye til oisann, nesten ingenting! Så jeg tror mannen har et poeng. Problemet med tv er egentlig at det meste som går der er ganske kjedelig. Så hvorfor ikke få kontrollen over sitt eget medieliv og velge selv?

Ulempen med at tv’en forsvinner er muligens at vi mister et viktig felles forum for debatt: tv’en og ikke minst statskanalen har jo vært noe «alle» forholder seg til, og har dermed vært med på å opprettholde erfaringen av å være et nasjonalt fellesskap. Men fordelen med internetts overtagelse er jo at folk blir mer aktive. For jeg tror mange med meg har erfart hvor ekstremt passiviserende tv-titting er. Det er vel bedre at folk lever livene sine på internett enn at de lar fiktive tv-personligheter leve livene sine for dem:) Eller hva synes leserne av denne bloggen?

Notater fra et fremtidsløst samfunn

Hvor ble fremtiden av?

Når ble tiden redusert til et evig og tomt øyeblikk?

Når begynte vi å tro at ”å leve i nuet” er alle tings løsenord?

 

Tenk deg en fange i en konsentrasjonsleir som sier til en annen: ”Det gjelder å leve i nuet, vet du.” Uten fremtid, intet håp. Uten håp, intet liv.

 

Vi sørger på flere og flere områder for å avskaffe fremtiden. Vedta den bort. Vi gifter oss ikke, men bor sammen fordi det ”funker nå”. Vi ligger med noen uten beskyttelse fordi det bare ble sånn (og så godt!). Og så bare blir det sånn at når fremtiden kommer, ubedt, som den jo gjør, så må det lille livet som ble til, vike. For ”man må jo tenke på fremtiden”. Unntatt dersom nytelsen nå er viktigere, selvsagt. Å ”tenke på fremtiden” betyr bare å tenke på seg selv. Fordi man ikke kan tenke seg selv som noe annet i fremtiden. Å miste muligheten til å leve NÅ.

 

Nå skal det bli lov å designe medisinbarn som skal hjelpe storebror å bli frisk. For nå finnes jo bare storebror. Det lille medisinbarnet finnes jo ikke nå, så da har det ikke noen verdi. Det er ikke nå. Nå er bare følelser for det stakkars syke barnet. Og da kan vi jo gjøre hva vi vil.

 

Og vi forbruker oss til helvete. Vi vet det godt. Vi vet det ikke går, men gjør det likevel. Alle andre gjør det jo. Så da gjør vi vel det, da. Det er vel greit, vel? Man må jo tenke litt på seg selv. Ikke sant?

 

Fremtiden finnes ikke når jeg finnes. Når fremtiden finnes, finnes ikke jeg. Jeg begjærer alle ting og innlemmer dem i min bevissthet. Nå. Det finnes jo ikke noe annet.

”Now is greater than the whole of the past.”  Jeg er større enn hele historien.

 

Kan det bli bedre? Er ikke historien kommet til veis ende? Det kan ikke gå videre herfra, fra dette frie, konturløse, veltrente, maksimerte nytelsesstedet. Vi lever på kanten av historien som lykkelige barn uten historie. Uten skyld. Uten fremtid. Uten ansvar.

Kan det bli bedre nå? Kan noen ha det bedre enn oss, som kan spise skinke fra Parma og forbruke hverandres designkropper med påklistrede smil?

 

Og tilværelsens uutholdelige letthet pustes som helium inn i våre hjerter. Vi stiger.

Kirkestaten

Jeg hørte debatt om statskirkens fremtid på Dagsnytt atten i går, og ble så provosert at jeg fant ut at det var best for meg og andre bilister at jeg skrudde av halvveis. Men i debatter i norske medier holder det jo som regel å høre det føste minuttet, for resten av debatten er jo bare gjentakelse av det første argumentet. Slik taler medietrente politikere! Vel, det var en kraftsosisalist fra Senterpartiet og en liberalist fra SV (mer om det senere) som debatterte. Og Inger Enger gjentok selvsagt kronargumentet som i kortform lyder: De som er aktive i kirka, vil helst stenge kirka for alle som ikke følger kirkas bud, så derfor må Storebror se dem i kortene og bestemme slik at «folk flest» kan bli «inkludert» i kirka. Rolf Reikvam sa at det måtte jo være medlemmenes sak å bestemme hva slags kirke DnK skulle være, og antydet at kirken ikke nødvendigvis kom til å lage meterhøye terskler og innføre krav om eksamen i nytestamentlig gresk for å komme inn i kirkerommet (usedvanlig fritt gjengitt), men Inger Enger sa: «Det kan du aldri vetta.» Men staten kan man jo selvsagt «vetta» at kommer til å være tolerant og åpen og inkluderende til evig tid eller Dovre faller! Tenk deg FrP som kirkestyre… da tror jeg mange ville foretrukket Kvarme.

Men saken er jo denne, og så enkel er den faktisk: hva slags teologi og praksis som rår grunnen i kirka, så lenge man holder seg innenfor lovens rammer, har staten ingenting med! Det er et overgrep og forblir et overgrep, selv om også flertallet av menighetsrådene skuffende nok trives med overgrepene mot dem (vi har en eller annen form av Stockholmsyndromet gående, tror jeg). Den stat som vil bestemme over en religion, er totalitær. (Og den religion som vil at staten skal bestemme over den, er masochistisk.)

Derfor spiller det ingen rolle hva folk mener om denne saken. Den handler om menneskerettigheter, om religionsfrihet, om alt det som skaper et ekte demokrati. For et folkestyre trenger ikke å være demokratisk: bare se på Tyrkia, hvor et stort og overveldende flertall er sterke tilhengere av å frata kurdere og andre minoriteter de mest grunnleggende rettigheter. Det er «demokratisk» bare i navnet. Hitler kom også til makten på lovlig vis. Noen ganger må politikerne vise vei.

Noen vil si at kirka vil ha i pose og sekk,  ved å bestemme alt selv, men få alle pengene fra staten. Det er jo essensen i Gjønnesutvalgets innstilling «forslag 2 om endrede relasjoner». Og de som sier det, har et poeng. Men jeg tror at innføringen av en egen kirkelov som kan endres ved simpelt flertall i stortinget, er prinsipielt forsvarlig. For da blir det slik at det blir opp til de folkevalgte, ikke å bestemme hva kirka skal gjøre, men å vurdere: er vi villige til å støtte en slik kirke? Eller er vi ikke? Kirkeloven blir Stortingets sak, mens kirka er fri. Da får vi bare håpe at vi ikke får et opportunistisk kirkestyre som er villige til å svelge all verdens kameler for å bevare myndighetenes gunst.

For: sier stortinget da nei, så betyr det for kirka at «ok, da får vi stå på egne bein. Vi ble jo heller aldri lovt en problemfri tilværelse». Men også da gjenstår muligheten for å inngå gjensidige avtaler om avvikling av begravelser, om kulturminner og andre kirkelige anliggender som også angår staten, og som derfor staten kan kompensere økonomisk for. Da blir det avtaler mellom uavhengige parter, og det er jeg sikker på at kan la seg gjøre.

Det er sagt mange ganger og tåler å bli gjentatt: statskirkedebatten er ikke en debatt om hva slags kirke vi skal ha, men hva slags stat vi skal ha. En annen måte å si det på, er denne:  spørsmålet om statskirken er et politisk spørsmål og ikke et teologisk spørsmål for hobbyteologer som Inger Enger og Gerd Liv Valla. Dette har mange grunner. Den viktigste er at religion aldri kan bli et «common sense»- område. Det finnes ingen religion som kan begrunnes allment, og bare allmenne områder kan være politiske. Det allmenne angår bare rammene rundt religionen. Derfor må religionen og det religiøse engasjement være frivillig og uavhengig av statlig styring. En viktig grunn sett fra kirkens ståsted, er i tillegg retten til å være undergravende. Dette høres kanskje merkelig ut, men kirken kan aldri leve komfortabelt med myndighetene, men må være i en posisjon hvor den kan kritisere myndighetene og i verste fall være med på å undergrave dem (hvis de støtter undertrykkelse og utnytting). Bare tenk på kirkenes rolle i undergravingen av regimene i Øst-Europa. Slik som det er nå, kan DnK anklages for å være inhabil når den uttaler seg.

Det er nødvendig for alle å avvikle kirkestaten. Den har aldri vært noen god ide, og er det heller ikke nå. Vi er nødt til å gripe sjansen som byr seg nå, slik at ikke folket igjen trenerer med sin tradisjonalisme og frykt for alt som er annerledes. Det nytter ikke lenger. Vi går snart tom for luft.

(Apropos kraftsosialisten Enger og liberalisten Reikvam: Enger mener at staten legitimt kan bestemme over frivillige sammenslutninger og argumenterer derfor sosialistisk, mens Reikvam sier at staten ikke kan eller bør bestemme i et trossamfunn, men bør overlate til medlemmene å bestemme i kirka, og snakker som en erfaren høyremann. Slik står det til med evnen til prinsipiell tenkning i norsk politikk.) 

Kunsten å være norsk

Årets første skitur – aldri føler man seg så norsk som når man står og legger tre lag blå extra – med kork imellom, selvsagt, og legger i vei opp alle Nordmarkas bakker på en gang. Hvorfor gjør vi dette? Jo, fordi det er vakkert. Bildet av Nordmarka i vinterstasen er slik vi vil Norge skal være. Da er alt i orden.

 

Billedforbud

Billedforbudet (det annet bud, 2.Mosebok 20,4) er det ikke mange som snakker om lenger, verken i samfunnet eller i kirka. Vi har slått oss til ro med at dette forbudet var tidsbestemt og egentlig bare uttrykk for et viktigere anliggende, nemlig å unngå avgudsdyrkelse. Det er derfor ikke mye kritikk å finne fra kirka av vår kulturs voldsomme fokus på bilder. Men spørsmålet er om det er mulig å se deler av vår billedkultur som en form for «avgudsdyrkelse», og at det derfor kan være relevant å trekke inn dette forbudet (eller i alle fall dets anliggende) igjen.

Et kjennetegn på kulturen vår er en enorm sentrering rundt ungdom og skjønnhet. Ungdommelig livsstil, energi og utseende er måleenheten for vellykkethet. Dette idealet uttrykkes i stor grad ved hjelp av bilder. Vi ser det i reklamen, hvor vakre kvinner og menn viser oss selve bildet av et vellykket menneske. Hun er effektiv, har mange venner og karriere og er (som et resultat av vellykketheten eller som årsak?) blendende vakker, slank, med perfekte former, hud og tenner. Hun finnes i kosmetikkreklamen, men ser man nøyere etter, er hun ikke bare der. Hun er også i reklamen for biler, mobiltelefoner, bind, datamaskiner og husholdningsprodukter. Og om hun tilsynelatende er sloppy og usexy, finnes den egentlige personen, vakker og med mulighet for suksess. Vi kopler sammen skjønnhet, slankhet og vellykkethet på en måte som gjør dem umulig å skille fra hverandre.

Jeg kommer stadig tilbake til reklame fordi den viser oss hva vi egentlig liker og er tiltrukket av. I en visuell verden er skjønnhet det eneste som når ut. Det blir tydelig også når det gjelder mennesker som i utgangspunktet har gjort seg bemerket i politikk, idrett eller musikk. Det er de vakreste blant dem som virkelig blir stjerner. De andre kan bli respektert, men de vakre blir tilbedt. De blir tilbedt fordi de representerer det vi lengter etter, fordi vi forestiller oss at hvis vi var slik, ville livet fortone seg bedre. De er idealer, vår tids avguder.

Det er nemlig mer enn et språklig sammentreff at ordet ideal og ordet idol (som er gresk og betyr avgud) har den samme roten, og at begge har utgangspunkt i et ord som betyr å se. Det vi ser på, har en helt spesiell makt over oss, makt til å trollbinde. Det er ikke tvil om at modellbilder trollbinder oss.

Hva så? Spiller det noen rolle? Har ikke alle tider sine idealer? Jo, men når idealene er så til de grader visuelle, fungerer de begrensende for oss. For det første er det jo slik at de aller fleste av oss aldri vil se ut som disse idealene, og heller ikke kan det (i tillegg har man jo det ironiske faktum at selv de som gjør det, ikke klarer å tro det, men antakelig er like misfornøyde med utseendet sitt som deg og meg) og at de dermed fungerer dårlig som forbilder. Men det andre poenget er mer grunnleggende: bilder er statiske, uttrykk for noe finalt, noe som ikke forandrer seg. En billedkultur står i fare for å dekke over noe grunnleggende i menneskelivet, nemlig at alt er i endring. Bildene lurer oss til å tro at forandringer er ufullkomne, og at det egentlige er uforanderlig og evig (bare tenk på den vanvittige interessen vi har for å «utsette hudens aldringstegn»). Modellenes skjønnhet korresponderer med vår lengsel etter evighet, men plasserer den på feil sted. For modellenes skjønnhet er dypest sett løgn: den påstår at det forgjengelige er evig (og de fleste bilder vi ser, er konkrete løgner også, noe  som avsløres gjennom bruken av retusjering: selv ikke de vakreste modeller er perfekte nok).

Alternativet til visuelle idealer er språklige idealer. De kan føre til mer frihet fordi de er mindre endelige. De gir mulighet for fantasien til å gi idealet sin egen utforming. Å lese om skjønnhet kan gi oss en rikere og mer dynamisk tilgang til hva som er vakkert enn å se på et bilde og bli fortalt at dette er skjønnhet. Nettopp fordi beskrivelser er mer subjektive, gir de rom for vår egen subjektivitet og kreativitet i møte med dem, og dermed setter de oss fri. Språk kan også representere foranderlighet; det kan skildre endringer og prosesser. Derfor kan språket gi oss sannere beskrivelser av verden enn bildene kan. Tenk for eksempel på «Vintersang» hvor Odd Børretzen sammelikner linjene og rynkene i sin kones ansikt med veier de to har gått sammen. En slik måte gir en rikere og mer kreativ tilgang til livet.

Samtidig er det også viktig å bevare visuelle uttrykk som problematiserer det perfekte. Det er viktig at noen avbilder det «verden» holder for å være stygt og viser bildene frem. Å vise frem det unike fremhever også det unike ved meg, det ved meg som gir meg min spesielle identitet. Det å vise verden slik den er, har stor verdi.

Et sørgelig poeng er at vår billedkultur rammer kvinner hardere enn menn, og at også kvinner er med på å opprettholde denne skjevheten. Menn og kvinner har ansvar for å bryte med de umenneskelige idealene som unge jenter blir utsatt for, ved å vise vanlige mennesker og ved å sørge for at det finnes språklig uttrykte og dermed dynamiske, livsmuligheter for kvinner, ikke bare bildenes statiske idealer.

Du skal ikke lage deg noe gudebilde, eller noe slags bilde av det som er oppe i himmelen eller nede på jorden eller i vannet under jorden. Du skal ikke tilbe dem og ikke dyrke dem! Etter tre tusen år er dette budet fremdeles aktuelt. Visdommen som ligger i det, er denne: å lage bilder fører til avgudsdyrkelse, som nettopp er å oppheve noe relativt til noe absolutt. Dersom noe visuelt blir gjort til ideal, vi det på et eller annet tidspunkt begrense våre livsmuligheter og vår frihet.

Kanskje er ikonoklasmens (billedknusningens) tid kommet igjen, ikke mot helgenbilder, men mot skjønnhetstyranniets billedmakt?

Si unnskyld til damen! Neeeii, ordentlig unnskyld!

Kjære Valla!

 Si unnskyld til damen!

Det er ingen som kan si unnskyld lenger. Man bare beklager hvis noen føler seg såret. Det er ikke en unnskyldning.

Et eksempel: Jeg beklager at mange kvinner blir voldtatt. Det beklager jeg veldig (for det betyr jo å være lei seg for), men jeg ber ikke om unnskyldning for det, for det er ikke min skyld.

Å be om unnskyldning er å si: «Jeg har gjort noe galt. Uansett hvordan du opplevde det, så angrer jeg på det jeg har gjort. Jeg tar ansvaret for det, og jeg skulle ønske jeg hadde handlet annerledes.» Og så ber man om tilgivelse.

Den moderne formen for beklagelse legger ansvaret over på den som er blitt såret. Det er den andres eventuelle krenkede følelser som bestemmer i hvilken grad det er noe å beklage. Denne formen for beklagelse passer bare når noen har reagert på en måte man finner urimelig. Da kan man si: Jeg beklager at du føler det sånn (dvs det var dumt), men det var ikke ment sånn. Og jeg angrer ikke på det jeg sa / gjorde.

Den som ber om unnskyldning på ordentlig, bærer hendelsen selv og sier: det var min skyld. Jeg gjorde noe galt. Å beklage er å være lei seg for at noe er som det er. Å si unnskyld er å være lei seg for at man har gjort noe man ikke skulle gjort. Så lenge ikke GerdLiv er villig til å si det, så ber hun ikke om unnskylding. Og da bør hun gå i seg selv.

Senterpartiet, Staten og samfunnet

Hvis noen var i tvil: Senterpartiet har blitt et sosialistisk parti. De er faktisk blitt så sosialistiske at Arbeiderpartiet reagerer.

Saken hvor dette er blitt helt klart, er spørsmålet om hvor vinter-OL eventuelt skal arrangeres i 2018 (høres ut som Fremtiden, må jeg si: flyvende biler og hvem vet?). Det foregår for tiden en prosess i idretts-Norge om hvilken by som skal være norsk søkerby. Og midt oppi dette kommer altså Staten, representert ved Åslaug Haga og sier: dere kan si hva dere vil, men egentlig har vi (staten) bestemt oss: Tromsø bør være søkerby. Ingen bombe at distriktsfantastene mener dette, men som representant for Makta er det ganske oppsiktsvekkende at hun sier det hun sier. Det lukter av sosialistisk statsforståelse lang vei.

For dette handler om forholdet mellom samfunnet og staten. I sosialistisk filosofi skal staten bestemme og dirigere prosessene i samfunnet, og dermed er det naturlig at det er staten som for eksempel bestemmer hvilken by som skal være søkerby til OL.

Men i en – hva skal man kalle det? – konservativ? borgerlig? (og for den del i en liberalistisk) statsforståelse, tenker man at statens oppgave er å understøtte de autonome (selvstendige) prosessene som skjer i samfunnet. Det betyr at staten ikke skal mene noe om dette, men avvente og se hva idrettens egne organer mener om dette. Først etter det kommer staten inn (fordi den jo må sørge for finansiering). Dette er en mye bedre modell, tror jeg, fordi den ansvarliggjør folk og dermed viser at det faktisk er vi, folket, og ikke alltid storebror Staten, som har ansvar og mulighet til å påvirke, mer konkret enn gjennom indirekte valg hvert fjerde år.

At SP har skiftet leir, er jo egentlig oppsiktsvekkende nok. De har jo tradisjonelt vært forkjempere for et autonomt sivilt samfunn. Men hva gjør man ikke for å komme i regjering?

Takk til Janne Haaland Matlary for disse distinksjonene, og takk til Åslaug Haga som leverer et prakteksempel på hva statlig sosialisme er for noe:)

Forfallet

Radioselskapet (program på kulturkanalen NRK P2 hverdager 16.03-17.00, anbefales!) har en liten motkulturell greie gående for tida. De har sett seg lei på alle slankeprogrammene, tilbudene om å komme i form, få av seg julefettet, kjempe mot forfallet, minske kroppens alder osv som det kryr av på nyåret: januar har jo blitt selve selvpinings- / selvforherligelsesmåneden, og treningsstudioene flyter over av folk som vil se enda litt bedre ut.  Derfor har de gående en spalte som heter: «forfall – bedre enn sitt rykte». De har snakket med en filosof som har fortalt lytterne at de skal dø en gang (og det måtte selvsagt en filosof til for å si det), og i dag intervjuet de en kokk med stor sans for fett og sukker.

Radiomenneskene påpekte at hvis kjærlighet er meningen med livet, og det er ganske utenkelig å kalle kjæresten sin for en kålrot, selv om det er veldig sunt, men derimot naturlig å kalle vedkommene «sugar», «honey» osv (det kan innvendes at dette gjelder mest på engelsk), så burde det fortelle oss at ikke alt det som fører til kroppslig forfall er av det onde.

Så lurer jeg på, ka e bæst? Forfall eller fanatisk kroppshysteri? Egentlig tror jeg at begge deler er utslag av en feil holdning til kropp som får to sånne utslag. Kroppen er ikke lenger «meg», den er et «det» som representerer «meg» og forteller hvordan «jeg» er. Tykke mennesker er dumme og late, tynne mennesker er sunne og har selvkontroll. Tenk etter, så er det nok sånn du tenker du også.

Det handler faktisk om å elske kroppen sin – med måte: å akseptere den som den er – også det med måte. Jeg er også som alle andre, alt for opptatt av det som har med kropp å gjøre, men likevel tror jeg at vi vil bli lykkeligere hvis vi ikke lenger ser på kroppen som en fiende, noe vi skal overvinne. Det er det mange både overvektige og helsefreaker som tenker: kroppen er mot meg: den er ond. Og dermed: jo mindre den ser ut som en faktisk kropp av kjøtt og blod, jo bedre er det. Derfor sminke, hudpleie og plastisk kirurgi, og ikke minst retusjering av bilder i reklame osv. Men kroppene våre er jo like unike som resten av oss! De har sin egen spesielle verdighet fordi de er oss. Og de forteller historien om oss. Målet må jo være å se ut som alderen sin. For da har jo livet satt noen spor, og formet oss til å bli dem vi er.

Å si det er én ting, å leve det en annen. Ha et kroppslig og balansert år! 

NEWSFLASH

Akkurat nå kan du se en helt fantastisk nyhet på VG TV. Den store nyheten er at Jens Stoltenberg ikke vil kommentere bråket i LO. Så hvis du vil se i levende live akkurat hvordan Jens ikke kommenterer denne saken, så finner du det på VGs nettsider! Hva venter du på?

Statlig LO nå!

Mange i Den norske kirke har lenge sett det problematiske i at en så stor og viktig institusjon i det norske samfunnet som LO ikke er under statlig kontroll. Medlemmene i LO har ulike syn på politiske spørsmål, og det er viktig at også de som ikke er sosialister eller sosialdemokrater får et rom for sine meninger – også på ledernivå. Vi ønsker et LO hvor høyrefolk og ultranasjonalister kan være ledere, og dette sikres ikke i et privat LO hvor en sosialistisk elite bestemmer alt. Dersom LO skal sikres som en åpen og tolerant organisasjon, er det avgjørende at det er regjeringen som velger ledere i LO.

Det må også bli slutt på den eksluderende praksisen at det bare er arbeidstakere som har rett til å være med i Landsorganisasjonen. Alle som begynner i grunnskolen og ikke gir uttrykk for noe annet, bør få gratis livstidsmedlemskap i denne organisasjonen som er en så viktig del av det norske verdigrunnlaget. LO er for viktig til at vi kan overlate det til transportarbeidere og AP-broilere! Vi tror staten vil være en garantist for et LO med lave terskler.

Noen vil kanskje lure på hvorfor vi i Den norske kirke engasjerer oss i denne saken. Men det handler om å ta del i den offentlige debatten om et utrolig viktig tema. Hvis ikke sosialistiske svartmalere med sine angstbiterske trusler om «arbeidsledighet» og «sosial dumping» skal fortsette å tyrannisere denne organisasjonen, må staten ta sitt ansvar og la arbeidsministeren bestemme hvem som skal være i ledelsen.

Appellen er derfor klar fra mange i Den norske kirke: Statlig LO nå!