Hvis jeg må velge mellom Anders Behring Breivik og Barn av regnbuen, velger jeg selvsagt det siste. Men jeg tror egentlig ikke på noen av dem.
Ideen om å «ta Barn av regnbuen tilbake» var velment og rørende. Et kjempekor sang så høyt på Youngstorvet at Breivik ble tvunget til å høre sangen han mener at er blitt brukt for å hjernevaske norske skolebarn. Slik dannet man (slik jeg forstår det) en slags humanistisk front mot Breiviks fascistoide univers, og slo ring om toleranse, respekt og kjærlighet. Det høres jo flott ut.
Likevel merker jeg at det plager meg. For selv om det ble gjort med milde virkemidler, ble dette enda en måte å definere Breivik ut på: han er ikke en av oss. VI er de som står hånd i hånd med roser, HAN er den som sitter i håndjern på tinghuset. Selv om den er nesten helt skjult bak godhet og «kjærlighet», er det mulig å få øye på en viss skadefryd i dette opptrinnet. Nok en gang skal han få erfare: vårt fellesskap er stengt for deg.
Men så kan man si: Ja, selvsagt! Hvorfor skulle ikke han som har utført de grusomste handlinger mot uskyldige barn, få kjenne på at han er utstøtt, hvorfor skal vi ikke peke nese til ham? Det er da tross alt ikke VI som har støtt ham ut, HAN har valgt det selv.
Og det er helt sant. Det er ingenting av dette Breivik ikke har «fortjent». Men det som plager meg, er tanken på den lille gutten på Smestad skole, den usikre ungdommen på Ris ungdomsskole, den mislykkede forretningsmannen som flytter hjem til mor. For jeg tror at erfaringen av ikke å høre til i det gode selskap, ikke passe inn, må ha vært med på å skape det mennesket som sitter tiltalt foran oss nå. En erfaring av at det norske VI’et ikke har plass for ham. At han ikke er et barn av regnbuen, men derimot en ensom sjel, som etter hvert fylles med hat mot dem han tror har skylda for alt sammen; Arbeiderpartiet og muslimene. Og det plager meg at det helt sikkert sitter andre barn og ungdommer rundt forbi og kjenner på det samme: de hører ikke med i Det store fellesskapet.
Barn-av-regnbuen-stuntet viser for meg hva som er begrensningene med å skulle la intime følelser som «kjærlighet» være fundamentet for et samfunn. Barn av regnbuen, naiv og ubehjelpelig som den er (Pete Seeger’s original My Rainbow Race er imidlertid mye mer subtil og mindre forkynnende), skildrer en (kommunistisk) utopi, et samfunn uten konflikter, uten mørke, uten utenforskap. Den er symbolet på et samfunn der kjærligheten rår, der mennesket har overvunnet Babels forvirring og funnet tilbake til et felles språk. Borte er interessekonflikter, borte er uenighet og strid.
Jeg tror ikke på en slik utopi.
Jeg tror den bærer et grunntrekk i seg som faktisk er skremmende likt Breiviks utopi/dystopi av et etnisk rent samfunn. Det kreves en total lojalitet til fellesskapet for å leve som barn av regnbuen. For der mennesker kommer fram som ulike individer, med ulike ønsker og håp, men også med mørke, frykt og begrensninger, oppstår det ekte konflikter som vi må løse.
Problemet med inderlige fellesskap er at de alltid er preget av tydelige eksklusjonsmekanismer. De er for alle som innordner seg, kjenner kodene, vet hva som er riktig og galt å gjøre. De er ikke for stusselige einstøinger som Anders Behring Breivik. Derfor må vårt samfunn, dersom det skal ha plass til alle, ikke bare nesten alle, bygges på noe annet enn dette erfarte samholdet.
Jeg elsker ikke alle nordmenn. Jeg synes det er vanskelig å svelge folk som har rasistiske holdninger, jeg synes det er provoserende at folk itvilsetter forskning omkring klimaendringer, og jeg blir irritert på SV-folk som tror at ingenting kan være bra hvis det ikke er det offentlige som står bak. Men jeg tolererer dem. Jeg aksepterer at mine meninger er like provoserende for andre og at det må være slik.
Et samfunn er alltid i en rekke møysommelige prosesser der ulike interesser møtes, konflikter løses, ulike synspunkter kommer fram, konstellasjoner oppstår og går til grunne. Det er krangling og fellesskap, gnål og klokskap i en salig blanding. Et samfunn trenger derfor solide institusjoner, arenaer der vi kan løse våre konflikter uten vold, der alle erfarer at de får slippe til, bli sett som individer, enten det fører til at de blir elsket eller hatet. Barn-av-regnbuen-utopien tror jeg bør forbeholdes den religiøse dimensjonen i livet, dersom man har en slik. Den er ikke egnet til å bygge samfunnet på.
Den omstendelige, tørre og saklige rettsprosessen som foregår i Oslo tinghus er dermed et mye bedre symbol på hva vi trenger i samfunnet vårt enn noen tusen som synger Barn av regnbuen på Youngstorvet med roser i hendene.
serriøst 
Siste kommentarer