Klient, kunde, borger: Mennesket og velferdsstaten

Hva er fremtiden for den norske velferdsstaten? Hvordan skal den fornyes, hva vil den koste, hvem skal betale? Dette er et meget viktig spørsmål for oss å stille, for det er ikke noe naturgitt i at det finnes en velferdsstat (selv om valgkampen har forsøkt å fremstille det som om den er like naturlig som luften vi puster: den eneste som våget å si at den må reformeres fordi den er for dyr, var Lars Sponheim, og vi så jo hvordan det gikk.). Debatten vi har hatt nå, er en debatt om finansieringsmodeller og organisering: litt privat eller bare offentlig, kommunalt eller statlig, lovfestet rett til konkrete eller abstrakte ting (og her må jeg innrømme at jeg har litt sympati for FrPs oppgitthet over å lovfeste «verdig eldreomsorg» og ikke «sykehjemsplass»: verdig i følge hvem? Staten? De pårørende? Den eldre selv?). Men i bunnen for disse debattene ligger tre ulike syn på mennesket og dets forhold til Staten. De kommer sjelden opp til overflaten, men er like fullt styrende for hvilke standpunkter man lander på. Spørsmålet er: er mennesket i velferdsstaten klient, kunde eller borger?

Venstresidas syn er at mennesket i velferdsstaten, den trengende, er klient, og Staten er behandler, spesialist, eller som man sa i middelalderen: patron. Man kommer innunder Statens allmektige omsorg, og må forholde seg til det Staten gir. Den har opprettet kontorer for det ene og det andre problemet, og du må værs’go stille deg i køen som alle andre og ta imot med takk det du får. Maktforholdet i et klient-patron-forhold er åpenlyst: patronen har makt, klienten ikke. Slik er det å møte store deler av det norske velferdssystemet, og jeg tror det  i stor grad forklarer den følelsen av krenkelse som mange har i møte med for eksempel sosialkontoret. Systemet tvinger deg til å stå med lua i hånda. (Dette er jo et paradoks, for  mye av den moralske drivkraften i arbeiderbevegelsen var jo nettopp at man ikke skulle trenge å stå med lua i hånda, men skulle få det man trengte uten å tigge for seg. Men bevisstheten var antakelig alt for lav omkring at det er makten som er problemet, uansett om det er en bedriftseier, fattigbestyreren eller en velmenende sosionom som har makten over deg. Man bare byttet ut privat veldedighet med offentlig veldedighet, og veldedighet gir ikke folk verdighet. Sånn er det bare. Veldedighet er: å bare motta, og dermed å stå i evig takknemlighetsgjeld.)

Men i våre dager er dette bildet blitt utfordra av et annet bilde, nemlig bildet av mennesket i velferdsstaten som kunde. Det er ikke minst FrP som fremmer en slik ide. Og dette gjør selvsagt det offentlige til leverandør av visse tjenester. Maktbildet er her snudd på hodet: det er kunden som har makten, og leverandøren har å levere varene. Man forventer noe: man har jo tross alt betalt for det! Det vil si: Staten har jo betalt for det! For FrP vil jo at for eksempel alle eldre skal få en sjekk av staten, som man skal gå med til sin kommunale eller private omsorgsaktør og si: jeg skal ha ett stk sykehjemsplass og fysioterapi hver torsdag klokken 10.30. Det er flere problemer med dette bildet, men det mest alvorlige er jo at det nettopp er på de havendes premisser: man skal kunne kjøpe seg tjenester. Og selv om vi nå tilfeldigvis har et vanvittig oljefond å øse av, slik at Staten kan gjøre alle til havende, så kan jo dette fort ta slutt. Hvem skal betale da, og hvem skal sørge for at også de som har lite, skal kunne få det de trenger? Det er dessuten noe ekstremt nærsynt i dette: fordi jeg tilfeldigvis er norsk borger, har jeg visse rettigheter som mennesker fra andre steder ikke har (noe som også er med på å forklare den nesten irrasjonelle frykten for «sugerør ned i statskassa», som innvandrere og folk i andre land av og til blir beskyldt for å ha. Bare ordentlige nordmenn bør ha slike sugerør).

Problemet med både klient- og kundebildet er at de setter opp et skille mellom på den ene siden det offentlige og på den andre siden personene som trenger hjelp. Klienten ydmykes fordi han eller hun behandles som et problem, som rusk i samfunnsmaskineriet, og vi skal nå hjelpe deg, stakkar. De andre må hjelpe stakkars meg (dette gjelder i stor grad dem som virkelig havner utenfor og ikke for «ordentlige folk»: det sosialdemokratiske prosjektet blir alltid et prosjekt for nesten alle). Kunden på sin side har kun en teknisk relasjon til det offentlige, det blir bare en transaksjon med penger imellom. Man blir kravstor og vanskelig, og ydmyker dem som skal hjelpe.

Men det finnes et annet bilde som vi trenger å utforske mer, og det er bildet av også den som behøver hjelp som borger. Det som ligger i dette begrepet er deltakelse, plikter og rettigheter, og aldri en av delene uten de andre. For et slikt bilde tar på alvor det åpenbare faktum at det som er naturgitt, ikke er Staten, men det menneskelige fellesskap. Og dette menneskelige fellesskap kommer sammen for å løse utfordringene som oppstår. Staten, det er vi, det er det borgerlige (nettopp, ja, og nettopp derfor er Frp ikke et borgerlig parti, derfor er et borgerlig flertall langt fra innen rekkevidde her i landet) idealet. En hver som tilhører dette fellesskapet, er en avgjørende bidragsyter til det. Dette er en forståelse av verdighet som ikke er noe som en stat skal forsøke å gi oss, men noe som ligger i mennesket, og som manifesteres gjennom troen på at et hvert menneske har både plikter og rettigheter som henger sammen, og gjennom forventningen om deltakelse i verdiskapning og problemløsning. Som den oppmerksomme leser nok har skjønt, foretrekker jeg dette bildet langt fremfor klient- og kundebildet. For med bildet av mennesket som borger utlignes på mange måter maktforholdet. Når Staten i stedet for å løpe hjelpende til og «sy puter under armene til folk», snur på det og spør: hvordan kan vi bemektige dette mennesket til å ta ansvar for sitt eget liv, da skjer det noe med folks selvoppfattelse og opplevelse av verdighet. Hvis Staten i stedet for å si: vi skal hjelpe deg, sier: du kan! så opplever folk å ha makt over eget liv, en makt som klientforståelsen fullt og helt tar fra dem.

Jeg skal ikke gå inn på konkrete politiske forslag her. Men vi bør ha disse modellene i mente når vi debatterer velferd, vi som er vokst opp i en sosialdemokratisk lykke-tilværelse der vi tror at Staten og det offentlige er best til å løse alle problemer. Men da glemmer vi at Staten ikke er noe annet enn vårt fellesskap. Og da lar vi ikke folk virkelig ta ansvar for sitt eget liv.

Carl I. Hagens sanne ansikt

Valgnatten ble Carl I. Hagens mulighet til igjen å vise at han i bunnen av sitt hjerte er en smålig og hevngjerrig mann.

Vi har sett det før, i denne mannens ekstreme personangrep på Kjell Magne Bondevik, og nå altså igjen: Skadefryden over at Lars Sponheim ikke kom inn på Stortinget lyste om ham på FrPs valgvake og fikk John Arne Riise til å fremstå sympatisk i forhold.

Jeg har hatt en slags merkelig respekt for Hagen: selv om han er idealist på vegne av de bedrestilte, egoistene, de fremmedfiendtlige og dem som ikke bryr seg om at vi ødelegger miljøet, er han like fullt idealist. Han kunne sikkert med sine talegaver og åpenbare organisasjonstalent tjent seg søkkrik som bedriftseier, men han valgte campingvogna, Eli og årevis med tomat- og eggkasting i stedet (dvs han ble kastet på). Det står det respekt av.

Men en ting kan han ikke tåle, og det er gutter som ikke vil leke med ham. Det gjaldt Bondevik, og det gjelder Sponheim. Det de har gjort, er jo bare å peke på det åpenbare: det er politiske avgrunner mellom sentrum og FrP. Grunnpilarene i sentrumspolitikken, ansvar for miljøet og respekten for enkeltmennesket, også når dette enkeltmennesket er asylsøker fra Somalia, er så langt unna FrP at et regjeringssamarbeid er utenkelig. Men det kan ikke Hagen forstå, ei heller respektere. Så da blir han personlig, hevngjerrig og smålig.

Sponheim hadde en tøff kveld i går. Det var enormt skuffende å oppleve en så stor tilbakegang, om ikke akkurat helt uventet. Han mistet sitt mandat i Hordaland og gikk av som partileder. Vi som så ham på tv i går, så like fullt en rakrygget politiker, en ærlig mann, en politisk kjempe (om enn i miniformat…). Men Hagen kan bare se en taper, og klarer ikke å la være å tråkke på ham når han ligger nede. Det viser dessverre denne mannens sanne natur. Jeg håper inderlig Hagen forsvinner fra det politiske bildet. Slike mennesker ønsker jeg i hvert fall ikke i Stortingets presidentskap. Han bør holde seg hjemme og komme med surmagede utspill til Eli, som åpenbart er i stand til både å ta dem imot og bidra selv.

Honnør til Siv Jensen som ikke lot seg rive med av Hagens vemmelige utfall. Hun har fått en høyere stjerne i min bok. Men Hagen har jeg mistet all respekt for.

Skattebløfferen

Jens Stoltenberg fant sitt mantra i forrige valgkamp, og har ikke forandret det: den rødgrønne regjeringen vil bruke de «store pengene» på de «store oppgavene», ikke på «skattelette», sånn som høyresida. De er opptatt av «fellesskapet» og «felleskassa», mens de blå bare vil at de rike skal bli rikere…

Det er et enormt moralsk patos i dette, og det er jo også besnærende. Men det er et patos som ikke er forankra i realiteter, verken historiske eller økonomiske sådanne.

For Stoltenberg snakker om hvor store skatteletter Bondevik ii – regjeringen gav, og bruker dette som et eksempel til skrekk og advarsel. Men hva skjedde i 2004? Jo, da inngikk Ap et skatteforlik der de forplikta seg til ikke å heve skattene over det nivået som Bondevik ii-regjeringen hadde redusert seg fram til! Det betyr bare en ting: Stoltenberg er komfortabel med skattelette, men foretrekker at det utføres av andre enn ham selv. Hykleri er et ord for sånt.

Dessuten er denne «mer skatt er moralsk, mindre skatt er umoralsk»-retorikken ekstremt relativ. Hvis det var så enkelt, ville jo en skattesats på 99,5 være det beste! Men det er det jo ikke, det mener jo heller ikke Stoltenberg, og ikke en gang Kristin Halvorsen. Derfor kan det presise nivået man setter disse skattene til, ikke være et moralsk spørsmål. Det handler om å ta flere hensyn: folk må jo ha noen penger å bruke, det må kunne gå an å tjene penger på eget arbeid, bedrifter må kunne være lønnsomme osv. En blandingsøkonomi er jo nettopp en innrømmelse av at en blanding av offentlig og privat forvaltning av rikdom er best. Og det mener jo alle norske partier at det er.

Stoltenberg er jo økonom. Det gjør at jeg skulle ønske han kunne holde seg i den økonomiske virkeligheten og ikke i en utopisk drømmeverden når han snakker om skatt. Den økonomiske virkeligheten er jo, som en økonom vet, at et samfunns økonomi ikke kan sammenliknes med en privat økonomi med en gitt inntektsside og en fleksibel utgiftsside. Disse tinga henger sammen! Man kan øke skattetrykket voldsomt for bedrifter og dermed øke inntektene til staten, men hvis denne bedriften går konkurs på grunn av økte skatter og de ansatte mister jobben, mister man inntekten og utgiftssiden vokser. For bare å ta ett banalt eksempel. Derfor handler skatt ikke om at mer=godt og mindre=ondt, men å finne en god balanse. Og så er man (marginalt) uenig om hvor denne balansen er å finne.

Lavere skatt er ikke noen hovedsak for meg. Jeg betaler med glede den skatten jeg pålegges, og er glad for velferdsstaten. Men jeg skulle ønske meg en ryddigere debatt der fiendebildene legges bort til fordel for et felles forsøk på å finne et fornuftig skattetrykk. Og det er i stor grad Jens Stoltenbergs ansvar.

Handikappet debatt

Det er full krig mellom filosof og forfatter Nina Karin Monsen og Kim Friele / Dagbladet etter at Monsen fikk Fritt Ord- prisen i forrige uke. Friele føler seg «pisset på» og har levert tilbake prispengene fra den gangen hun vant Fritt Ord- prisen, som hun ikke kan dele med Monsen. 

Monsen repliserte at da var kanskje ikke Friele en verdig vinner av Fritt Ord-prisen. Jeg synes hun har et poeng: hvis det skal være noen vits med en fritt-ord-pris, må man jo tåle nettopp å dele den med meningsmotstandere og folk man ikke liker. Det frie ord er en forutsetning for demokratiet. Det viser seg dermed (ikke så overraskende) at Kim Friele aldri har vært opptatt av det frie ord, men sine egne rettigheter. Fair enough, men det er kanskje ok at hun ikke lenger regner seg som vinner av akkurat denne prisen.

Men. 

Nina Karin Monsen greide ikke å dy seg for å skru jeg-provoserer -så-mye-jeg-vil-tusen-takk-imaget enda et hakk strammere om seg. Hun uttalte at «lesbiske lar barna starte livet med et handikap», og så er rabalderet i gang igjen. 

Jeg synes det er en ganske idiotisk uttalelse. Og mange vil sikkert si at «ja men du må jo se på hva hun egentlig mener!» men hvis man virkelig ønsker å gjøre et fornuftig poeng, så unngår man nettopp å bruke et så ubeskyttet uttrykk, eller en så dårlig metafor. For det kan jo ikke føre til noe annet enn at de som er vokst opp i lesbiske forhold, føler seg krenket og vil slå tilbake, slik det skjedde i Dagbladet i dag.

Selvsagt er ikke barn som vokser opp i lesbiske forhold handikappede! Det Monsen mener, er at disse barna er blitt fratatt retten til å kjenne sin far. Og det hun mener om dette, er jeg helt enig i: at retten til kunstig befruktning for lesbiske innebærer et kraftig signal fra samfunnet om at fedre egentlig er en unødvendig luksus som man kan greie seg uten, så lenge man har «gode omsorgspersoner» rundt seg, at en far ikke er en verdi, men egentlig bare et nødvendig onde. Men det er likevel bare tull å påstå at alle barn som er vokst opp uten en far (ganske mange, det) er handikappede, og å si det handler (for å bruke en metafor verdig Kjell Inge Røkke) om å helle bensin på feil bål: som om det var de barna som vokser opp, som det var noe galt med.   

Problemet med kunstig befruktning for lesbiske er ikke hva disse barna får, men hva de mister. Det er ikke noen krise for et barn å vokse opp hos to damer (ganske mange har gjort det også). Men det er alvorlig at vi har en lov som fratar barn retten til å kjenne faren sin før de er atten år. Det er alvorlig at denne biologiske bindingen som er der og alltid vil være der, i lovens navn blir kalt uvesentlig. Og i motsetning til andre situasjoner hvor barn vokser opp uten begge foreldrene, så er ikke dette et uheldig resultat av vonde omstendigheter (død, skilsmisse, omsorgssvikt) som er tragedier for barn, men som man nettopp kan takle i den grad man får lov til å kalle dem for tragedier og få aksept hos sine omsorgspersoner for at man har lidd et ubotelig tap i livet. Nei, i tilfellet kunstig befruktning påstår loven at disse barna ikke har noen far, for et barn kan ikke ha både en far og en medmor (sitat fra loven). Så når disse barna spør: hvem er min far? kan de ikke vente å få noe svar. «Du har ingen far,» kan foreldrene svare med loven i hånd, «derfor har du heller ikke lidd noe tap». Det tapet av kjennskap som barna eventuelt opplever, blir tabubelagt, ulovlig å språkliggjøre. Tragedien blir ikke akseptert.

For alle mennesker har en far, og det vil for mange være svært viktig å vite hvor man kommer fra. Vi mennesker er ikke immaterielle sjeler som tilfeldigvis er knytta til en fysisk kropp. Vi er udelelige vesner av kropp og sjel, og vår biologiske historie er en sentral del av vår livsfortelling. Å frata barn retten til å vite om halvparten av sitt opphav, halvparten av sin familie, historien om hvor de kommer fra, er alvorlig. Det er ingenting «gammeldags» i dette, til den dagen vi eventuelt måtte finne måter å produsere barn på som ikke er avhengig av to menneskers medvirkning (hvorfor i all verden vi nå skulle gjøre det). 

Det er ikke hva disse barna får, som er problemet, men hva de mister. Det er ingen som tar skade av nærværet av lesbiske kvinner. Det er langt å foretrekke å vokse opp i et hjem der man blir elsket av to personer som ikke er ens foreldre enn å vokse opp med misbruk av egne foreldre. Jeg synes det blir vanskeligere og vanskeligere å argumentere prinisipielt mot homofiles rett til å adoptere. For der har man et faktisk foreliggende barn som trenger omsorg, og tragedien for disse barna er allerede et faktum: de er forlatt av sine foreldre. Når det handler om barn som allikevel ikke kan vokse opp med biologiske foreldre, synes jeg argumentet om «like gode omsorgspersoner» holder. Det er kanskje ikke ideelt med tanke på rollemodeller og så videre. Men livet er ikke ideelt.

Men med kunstig befruktning krysser man en grense. For der er selve ideen at dette barnet skal vokse opp uten en far. Og det kan ikke være riktig av et samfunn å legge opp til at det er «like bra». 

Hvis Nina Karin Monsen kunne ha sagt dette og samtidig vist litt større respekt for sine motstandere, kunne debatten kanskje blitt viktig. Det er synd at hun ikke greier å dy seg fra å være så spiss og skarp at hun tvinger motdebattantene til å stikke seg på henne.

En utrolig historie

Her følger en utrolig historie fra virkeligheten som forteller usannsynlig mye om USA:

En av Obamas grasrotmedarbeidere gikk rundt i et arbeiderklassestrøk i Pennsylvania og ringte på dører. I et hus åpnet en eldre kvinne, og medarbeideren spurte dem hvem de skulle stemme på.

Kvinnen snudde seg og ropte inn i stua der mannen satt og spurte: Earl, hvem stemmer vi på?

Han ropte tilbake: Vi stemmer på niggeren.

Og kvinnen smilte til medarbeideren og sa: Vi stemmer på niggeren.

(gjengitt i Berlingske tidende)

Hva nå?

Obamas seier i presidentvalget har begeistret en hel verden minus Fremskrittspartiet. Men alt er ikke fryd og gammen. For mange av oss betyr valget av Obama og ikke minst avgangen til George Double-u nye og uvante utfordringer.

For: hvem skal vi skylde på nå? Vi har jo vært vant til å skylde alt på amerikanerne. Klimakrise, krig i verden, matkrise, finanskrise… men så kommer det en snill og nesten europeisk-aktig mann og blir president! Hva skal vi si da? Må vi ta skylda sjøl? Vi får håpe at det hvertfall kommer en slem statsminister i England eller noe. Men det blir ikke det samme.

Men problemene stanser ikke der. Hvem skal vi gjøre narr av på vorspiel nå? Hvem skal usikre gutter på date for første gang gjøre narr av for å imponere når the toxic Texan er ute av syne? Hvem skal ta over rollen som han som alle ler av? Ahmadinejad? Hvem, sa du? Hva skal produsentene av anti-Bush-materiale ta seg til? Det kan bli økonomisk krise bare av det: Bråstopp i markedet for latterliggjøring av store statsledere.

I politikken blir det enda verre. Obama er jo en markedskapitalist som til og med Erik Solheim digger. Hvordan være sosialist nå, når selveste Messias viser seg å være liberalist? Hvem skal være fascisten nå? Hvem skal World Social Forum være mot, når en community organiser in the ghetto i Chicago plutselig er verdens mektigste? Hvem skal de brenne bilder av? Det går jo i respektens navn ikke an å brenne bilder av en neger, unnskyld afro-amerikaner unnskyld afrikansk-amerikaner jeg mener kenyansk-amerikaner / amerikansk-kenyaner. Det blir som å brenne Nelson Mandela, liksom. Så den eneste utveien er jo at de radikale må finne ut hva de faktisk står for, ikke bare hva de er mot. Verden må finne ut hvor den vil, ikke bare snakke om hvor den ikke vil men havner uansett fordi Den store satan regjerer i Washington. Vi må begynne å tenke og handle. Det er hjerteskjærende å måtte si det, men vi må faktisk begynne å snakke om politikk igjen som om vi faktisk kan gjøre en forskjell.

Problemene står i kø. En verden uten Bush er en busemann fattigere, og det er ikke så lett å takle for verdens radikale. Kanskje de greier det. Men likevel gjenstår det største problemet, som er så akutt at det overskygger alle de andre:

Hva i all verden skal Michael Moore ta seg til?

Oh! Bama

Jeg er begeistra. Rett og slett.

Fordi en mann med et kenyansk navn, en fraværende kullsvart far, en oppvekst i Indonesia, en ungdomstid med hyppig bruk av marihuana («I inhaled frequently… that was the point») og arbeidsbakgrunn som community organizer i fattige bydeler i Chicago (hvor kona hans kommer fra) gikk hele veien til topps i verdens politikk. Jeg satt oppe hele natta, nesten, og kjenner det i kroppen enda. Jeg har fulgt med på resultater i bortgjemte counties i Idaho og fintelling av stemmer i North Carolina (North Carolina, midt i rasismens hjerte! gikk til demokratene for første gang på toogtredve år (med ca 14 000 stemmer), mens Virginia, der Obama vant med 6 prosentpoeng, ikke har stemt demokratisk siden absolutt hele Amerika stemte på Lyndon B. Johnson i 1964) og sett tallet på stemmer stige til over 65 millioner, flere enn noen annen president noen sinne. Ja, jeg har vært litt besatt av dette valget.

Men det er også utrolig viktig! Det viser at USA har fått et ufortjent rykte som konservativt, bakstreversk og dumt. En person med Obamas bakgrunn kunne aldri kommet seg opp i det politiske systemet i Norge. Jeg tror en sånn person kunne blitt valgt av folket, men aldri i verden av nominasjonskomiteen i Sør-Trøndelag Arbeiderparti. Amerikanere har en vilje til forandring og en tro på at forandring er mulig som vi mangler.

Det som begeistrer meg mest, er den bevegelsen han har skapt: det var flere millioner frivillige som arbeidet for Obama. Han har skapt en kanal for ungt engasjement og gitt mange amerikanere tilbake troen på det demokratiske systemet. Det er ikke slik at det er store internasjonale selskaper som bestemmer alt. Heller ikke hvite menn.

For hvis bare hvite menn hadde stemmerett, hadde McCain vunnet med overveldende flertall. I mange stater er det kvinner som har sørget for Obama-seier. I Colorado, New Mexico og Nevada er det latinamerikanere som har stemt ham fram. 95 % av afroamerikanere har stemt på ham (og dermed kommer selvsagt beskyldningene om rasisme. Det er usigelig latterlig. Når man etter 232 år endelig har en mulighet for å få en president som ikke er en hvit mann, vil man selvsagt bidra til å få det til). Så det er ikke bare at Obama ser annerledes ut enn dem man vanligvis antar at bestemmer alt i verden: han har også fått frem en bevegelse som har vist at det er mulig å overvinne «makta», hvis man er mange nok. Og man var mange nok. I stemmelokalet teller alle stemmer likt, hjemløse som CEO’er.

Det har selvsagt vært forsøk på å latterliggjøre Obamas bakgrunn. Sarah Palin (takk og lov at hun er tilbake i Alaska og holder utkikk mot Russland!) sa:

«I guess being a small town mayor is sort of like being a «community organiser», except that you have actual responsibilities» (jubel fra massene). Man ser for seg en mann på et slitent kontor som prøver å lage hip-hop-festival i South Side, mens ordfører Palin i Wasilla kjekt og greit løser lokale problemer.

Men hvordan er det egentlig? En av de tingene Obama var med på, var å få 100 000 mennesker i Chigago til å registrere seg som velgere til presidentvalget i 1992. Ordfører Palin i Wasilla, hva gjorde hun?

The best f*$ing news team fra The Daily Show reiste til Wasilla og snakket med den nåværende ordføreren der. (Og jeg er fullstendig klar over at dette ikke er veldig seriøst eller troverdig, men morsomt likevel). Hun mente det ikke var noen tvil om at denne jobben kvalifiserte til å være visepresident («one heartbeat away from the presidency»). Men samtalen tyder kanskje på noe annet.

Obama er en fantastisk taler. To favorittaler: talen han holdt etter å ha tapt nominasjonsvalget i New Hampshire og den om rasespørsmålet som han holdt i Philadelphia i mars, etter at Rev. Wrights uttalelser var blitt kjent i mediene. Det ser ikke ut som om han bruker manus. Han taler i det siste tilfellet i 40 minutter, holder tråden, det er aldri kjedelig, det er intelligent, ydmykt… det er utrolig bra! Og denne mannen blir nå president. Det gir meg håp. For noen ting går det ikke an å fake, for eksempel at man er intelligent (noe en cum laude-juseksamen fra Harvard også hinter om). Intelligens skal redde verden, fordi verden er et komplisert sted.

I tillegg er han ganske morsom og takler de fleste situasjoner veldig godt. Det som skal bli mest spennende, er hvordan han vil takle kritikk og skuffelse som er nødt til å komme. Det må jo finnes noen dårlige sider bak hans statsmannsaktige ytre!

Det blir ikke himmerik på jord. Obama er ikke Messias. Det blir ikke en jord der blomster gror og barn av regnbuen. Men det er en ny frisk, en ny mulighet. Jeg håper at han griper den. Og jeg tror det.

Hvordan tenker amerikanerne om det som har skjedd? Noe av det beste og morsomste jeg har lest i etterkant er en artikkel på The Onion, der et forsøk på å gi et referat fra en basketballkamp hele tiden glipper over i overveldelse over at USA har valgt en svart president. Det viser med all mulig tydelighet at amerikanerne har skrevet historie. Det hender at de gjør det der borte. Mens vi plasker behagelig i olje og stemmer på Jens Stoltenberg, vår alles ydmyke bokfører. The audacity of statistics…

Derfor elsker vi Amerika

Vi elsker jo å hate Amerika. Det er som om vi bruker Amerika for å bekrefte hvor bra vi selv er. Men sannheten er jo at amerikanerne har kolonisert kulturen vår. Og vi elsker det! Hva ville vi vært uten Amerika.

Så i et anfall av politisk ukorrekthet og prinsippløshet (tilbake på Facebook og greier): her er en liste over hvorfor vi burde elske amerika. Heng dere gjerne på eller kom med rasende motforestillinger!

(Sitter og ser på Legally Blond akkurat nå. Amerikansk underholdning på sitt aller beste! Alt må jo ikke være kunst heller. Og Reese Witherspoon har talent! Må jeg innrømme, litt motvillig. Ganske motvillig.)

• Amerikanere er høflige og hyggelige.
• Amerikanerne har tro på at mennesker kan.
• Barack Obama.
• Mat med masse fett&sukker
• Verdens beste på underholdning
• Det er lov å være flink, jobbe hardt og være stolt av det
• Fantastiske idrettsfolk, skuespillere, musikere, kunstnere
• Humor
• Selvironi
• Det er lov å tro på Gud
• Apple
• New York
• Bruce Willis
• Charles Taylor
• Michael Moore
• Jon Stewart
• Hamburgere
• Coca Cola

Så det så:)

Reiseblogg!

Heisann lesere!

Jeg og broder Andersen er paa interrail! Sjekk ut reiseblogg paa www.vinternattfor.wordpress.com for morsomme episoder og oppdateringer:)

Ærlig talt

En «transperson» er en mann i dameklær (eller liknende).

Vi trenger ikke å definere alle mulige slags grupper og kjempe for deres rettigheter.

Det finnes sikkert mennesker som føler seg best når de får gå i kattekostyme (kattkvinnen). Det finnes sikkert noen som liker å tilbringe tiden sin i kilt eller som har en forkjærlighet for å gå med afrikanske dødsmasker. Det er i det hele tatt mange som liker å kle seg i mye rart. Men trenger de beskyttelse av lovverket, utover det alle har krav på; rettssikkerhet og trygghet mot usaklig diskriminering?

Hvorfor skal det å ville kle seg i klær som generelt er forbundet med et annet kjønn, være så innmari mye mer verdig enn andre snåle klesvaner?

Dessuten fortsetter jeg å lure på: hvordan være transe i et kjønnsnøytralt samfunn? Det vil si: hvordan kan transvestitter overleve i et samfunn uten kjønnsstereotypier? Det blir noe litt trøstesløst med menn som liker å kle seg som kvinner som kler seg helt likt med menn som (selvsagt også) bruker sminke.